UNG 1

Malin er 6 år, Petter er 14 år, de er søsken og pleier å gå sammen hjem fra skolen. Denne dagen møter de tilfeldigvis på to eldre jenter. Kari og Line på 15 år. Petter kjenner Line litt fra før av, de gikk sammen i korpset da de var yngre. Line og Kari stopper for å snakke med Malin og Petter. Først er det god stemning for alle, men etter hvert skjer det noe. Line og Kari endrer seg og det utvikler seg til stygge ord, slag med pinner, trusler, kasting av stein, spytting og Kari tvinger Petter til å onanere   mens de filmer han. Lillesøster Malin står livredd ved siden av og ser på det som skjer. Plutselig springer jentene av sted mens de fniser og ler.

Malin og Petter står igjen, livredde. Petter kjenner på skam og en følelse av å ikke forstå hva han var med på, hva det var som skjedde. De blir enige om at det som har skjedd skal de aldri si til noen.

Forteller til mamma

Etter hvert som dagene og ukene går klarer ikke Malin å holde det vonde inni seg lenger. Hun forteller mamma hva som har skjedd. Mor beskriver en tid preget av berg og dalbane av ulike følelser. Mor opplever endringer på barna. Malin er mye redd, hun er begynt å låse dørene hjemme, sover dårlig og tisser på seg om natten. Petter er sint uten at han klarer å si hva han er sint for, han lukker seg og vil ikke gå ut av huset.  

Saken politianmeldes og blir senere overført til konfliktrådet. Jentene får ungdomsoppfølging i ni måneder, en straffereaksjon som også innebærer et møte med fornærmede – dersom fornærmede vil.  Foreldrene til Malin og Petter blir kontaktet av konfliktrådet og invitert til en forsamtale der de presenteres for muligheten til å møte jentene og snakke om det som skjedde for nærmere et år siden. Etter at mor får informasjon snakker hun med barna om dette. De er tydelige på at de ikke ønsker å treffe jentene, de våger ikke. Mor takker ja til et møte for å treffe jentene.  

UNG 2
Et brev gjorde alt lettere (ill.bilde)

Sterkt berørt

Møtet gjennomføres der mor beskriver følelser som sinne, hat, tristhet og fortvilelse. Hun forteller om en sønn som sier at han ikke ville leve lenger, en liten jente på seks år som låser dørene hjemme og som hver kveld i flere uker snakker om at hun var redd jentene skal komme å ta henne. To barn som ikke lenger går den samme skoleveien som de gikk tidligere, fordi minnene om det som skjedde gjør dem så vondt. Beskrivelsen blir sterkt for de to jentene også, som sier de ikke forstå alvoret av det de gjorde og hvilke konsekvenser det fikk. De gir uttrykk for anger og spør hva de kan gjøre for å hjelpe, for å gjøre opp for seg.

Skrive brev

Mor og jentene blir enige om at de skal skrive et personlig brev til Petter og Malin. Et brev hvor de skriver det de ville sagt til dem, dersom de var tilstede i møtet. Brevene blir skrevet og konfliktrådet overlever brevet. Noen uker senere tar konfliktrådet kontakt med mor for å høre om det kan være ønskelig for Malin og Petter, å møte jentene, ansikt til ansikt. Mor snakker med barna og de ønsker nå treffe jentene, brevene har gitt dem noe mer trygghet, en tro på at dette møtet kan gjennomføres. 

Meklerne tilrettelegger for møte mellom jentene, Malin og Petter. Foreldrene venter på gangen.

Det er et sterkt møte der Malin forteller at hun har vært redd for at jentene skulle komme og ta henne. Petter er sint fordi de truet han, og lei seg fordi han trodde de var venner.  De to 15-åringene reagerer med tårer, og sier de skulle ønske de kunne ta det tilbake. De ber om unnskyldning og lover å aldri gjøre noe lignende.

Etter møtet blir Malin spurt om hun fremdeles er redd for jentene? «Nei jeg er ikke redd lenger» svarer Malin, og smiler.