Ivar Blaauw – derfor ble jeg mekler i konfliktrådet

Erfaringen fra arbeidslivet, hvor konflikter om kontrakter stadig måtte løses, fikk Ivar (68) på tanken om at han også kunne bistå med konfliktløsning i det sivile liv. Han har nå vært mekler i konfliktrådet i 25 år.

Ivar Blaauw har vært mekler i konfliktrådet i 25 år i april i år. Foto: Filip Blaauw

Ivar er mekler i Gjesdal i Rogaland og har oppgjennom årene hatt mange ulike saker. Han kan fortelle at konflikten svært ofte er en helt annen enn det som man skulle tro ut fra sakspapirene, og at det er viktig at mekleren nullstiller seg før meklingen.

– Jeg har erfaring fra saker som har gått i arv over flere generasjoner og da blir det vanskelig for den parten som må være den første som "gir seg" i familien. Et annet typisk dilemma er når en av partene tar med seg f.eks. partner/ektefelle og det blir tydelig at det ikke er part i saken som bestemmer der i huset, men partneren/ektefellen. I mange slike saker må man som mekler roe ned personer som er særdeles aktive. Det skjer ikke sjelden at partene må minnes på at de befinner seg i et meklingsmøte og ikke i et utskjellingsmøte.

– Ellers kan tause tenåringer være en utfordring i å åpne seg tilstrekkelig til at mekler og partene forøvrig blir overbevist om at ungdommen tar saken på alvor. Så finnes det også saker der partene må få summet seg en uke eller to. Tiden har vært med å løse flere konflikter.

– Hva er det mest givende ved meklerrollen?

– Det er å bidra til at partene selv tenker kreativt når de skal finner gode løsninger. Løsninger som partene selv ikke har fått øye for før meklingsprosessen. Det er ekstra givende når partene er tydelig at de har satt pris på å få saken løst i Konfliktrådet.

– Kan du fortelle om en sak du har meklet som du husker godt?

– En sak som jeg meklet for ikke så lenge siden gjaldt drapstrusler under vitners nærvær. Siktelsen var svært alvorlig. Det var en taxi-eier hadde truet en av sjåførene på livet og vedkommende sjåfør som hadde mistet mye av sin familie i krigshendelser i hjemlandet, ble skremt til tross for at han hadde fått opplæring av taxi-eieren og så opp til ham nesten som en far. Taxi-eieren ville først ikke møte, men etter noen overtalelser gikk han med på dette mot at han kunne sitte med ryggen til, men noen håndhilsen kom ihvertfall ikke på tale.

– Under meklingen fikk sjåføren som ikke hadde gjort noen stor forseelse, skrytt av eieren, og under møtets gang snudde eieren seg slik at vi til slutt endte opp i en mer normal setting. Mekler, medmekler og begge partene fikk så behandlet saken grundig og forsoningsavtale ble skrevet.

– Det som skjedde deretter, ville jeg ikke sagt om jeg ikke hadde et vitne tilstede; Partene ga hverandre en skikkelig bamseklem og deretter ble det kyssing, mye kyssing. Sjåføren var tatt inn i varmen og eieren innrømmet sin bryske måte å være på og angret på dette. I andre saker har jeg opplevd alt fra julekort fra partene og kake levert til nærmeste politistasjon, men denne saken "tok kaka".