Meklerportrett fra nord

- Som mekler i konfliktrådet bidrar jeg til at partene møter hverandre og kommer fram til en løsning de kan leve med videre.

Slik forklarer 64 år gamle Per Valved hva rollen som mekler innebærer. Den pensjonerte politimannen har vært mekler i konfliktrådet siden 2016, og mekler sine saker i Troms og Finnmark fylke. Selv holder han til i Hammerfest.

Hva er det mest givende ved meklerrollen for deg?

- Det mest givende er å oppleve at parter som tilsynelatende står svært langt fra hverandre, i løpet av prosessen i konfliktrådet kommer fram til løsninger de aksepterer. Jeg er ofte veldig imponert over evnen partene har til å finne fram til løsninger, forteller han.

Hva er så det mest utfordrende ved meklerrollen?

- Til tider er det få saker.

Livet som mekler i nord kan innebære færre saker enn i de mer tettbebygde områdene sørover. Likevel er det stadig saker å mekle i Troms og Finnmark, og det har jo blitt noen saker på Per gjennom årene. Hvilken sak husker du best?

Per er ikke i tvil om hvilken sak som er mest minneverdig – det er den første saken han meklet alene:

- Det var en sak fra politiet. Partene var i slekt, og det var anmeldelse begge veier. De hadde tidligere vært nære venner, men nå var situasjonen slik at dersom de møttes i bygata, snudde den ene og gikk over på andre siden.

Per minnes at han forberedte seg godt, hadde gode forsamtaler med begge. Likevel undret han seg om hvordan meklingen ville gå. Det virket som om partene var veldig låst.

- Under åpningen av møtet formante jeg partene om å være tålmodige og ikke avbryte hverandre. Jeg startet med den ene parten, som begynte å fortelle hvordan han hadde opplevd saken. Det gikk ikke mer enn et halvt minutt før den andre brøt inn og var inne på løsningsforslag på saken.

Som fersk mekler ønsket Per å forholde seg til opplegget, og forsøkte dermed å avbryte han og gi ordet til parten som opprinnelig snakket. Det funket dårlig.

- Forsøket mitt var helt mislykket, og begge var like ivrige på løsningsforslagene de diskuterte. Jeg må innrømme at jeg fort ga opp og lot dem prate.

Heldigvis endte alt som det skulle for den ferske mekleren:

- Etter 25 minutter var avtale skrevet, og jeg fulgte dem ut av rådhuset. Jeg gikk inn igjen for å rydde møterommet, og da jeg forlot bygget 15 minutter senere møtte jeg litt av et syn! Der sto de to på andre siden av rådhusplassen og røkte og lo. Jeg husker den ene slo seg på lårene mens han lo. Jeg tror det hadde smertet dem å være i konflikt, og at det var en befrielse å endelig komme på talefot igjen, avslutter han.