Derfor ble jeg mekler

Johnny Karlsen er pensjonist og mekler i Vesterålen, Nordland fylke. At han ble mekler, var litt tilfeldig, men nå er det en av flere ting han fyller pensjonisttilværelsen med:

– Jeg ble mekler ved en tilfeldighet ved at en av mine kollegaer på jobben har en bror som jobber i konfliktrådet og visste at det var behov for meklere. Jeg visste lite eller ingenting om konfliktrådet og sa at det kunne jeg godt høre mer om. Etter en kort telefonsamtale med en orientering sa jeg ja til å ta kurset.

– Hva vil du beskrive meklerrollen?

– Å være mekler oppfatter jeg først og fremst som å være en tilrettelegger og bistå slik at partene får møtt hverandre, snakke sammen, lytte til hverandres historier, forstå og finne løsning sammen som er tilfredsstillende for alle parter. Jeg synes at det å få til gode formøter og gjennom disse finne ut hvordan man best kan fylle rollen som tilrettelegger og «bistå» til å finne gode løsninger er både det mest utfordrende, men også om man lykkes det mest givende med det å være mekler.

– Man kan ikke leve av å være konfliktmekler, men det er god betaling og tilfredsstillende å se at man lykkes med å få partene til å jobbe sammen for å finne en god løsning som ender ut i en avtale.

– Er det en historie fra meklingsrommet du husker spesielt godt?

– Om jeg skulle trekke frem en spesiell sak som jeg husker, så er det en sak om noen ungdommer som hadde tatt seg inn i en ungdomsklubb og arrangert privat fest. Den modenhet og det ansvaret ungdommene tok for sine handlinger overrasket meg, men gjorde meg også stolte over hvor mye flott ungdom vi har – selv om de ikke alltid tenker over konsekvensen av sine handlinger. Det ble en også en god løsning på saken.