Eva Ebsen Otterstad – derfor ble jeg mekler i konfliktrådet

54- åringen fra Trondheim er jurist og rådgiver av yrke, men bruker fritiden sin på å mekle saker i konfliktrådet. Hun liker variasjonen i sakene, selv om flere av sakene kan være ulike "sakstyper", er sakene alltid forskjellig likevel.

– Det er dette som er spennende for meg; jeg er godt vant med å treffe ulike type mennesker og ha ulike typer saker. Å bidra til at mennesker sammen kan få løst opp i sine store og små konflikter, slik at de kan legge dem bak seg å gå videre i livet, er det mest givende for meg med meklerrollen, sier Eva. Og når jeg som mekler går inn i saker, er jeg upartisk og har taushetsplikt. Bare det faktum gjør at mange føler seg trygge på at de er i en setting hvor de fritt kan ta opp temaer knyttet til saken sin.

Metoden konfliktrådet bruker i sine tilrettelagte saker, kalles gjenopprettende prosess, med ett sett spørsmål som mekleren stiller til partene under meklingsmøtet.

– De gjenopprettende spørsmålene er virkelig gode, og fanger essensen av hva saken handler om, og det danner rom for gode samtaler og refleksjoner rundt sakens kjerne. For mange er det en «aha» opplevelse når de får høre motpartens perspektiv, hvordan saken/hendelsen har påvirket dem og hva de trenger for å legge dette bak seg. Partene har lettere for å enes om noe i en avtale med dette som bakteppe – tror jeg.

– Er det en sak du har meklet som du husker spesielt godt?

– Jeg husker meget godt en stor familiekonflikt hvor flere generasjoner var parter i saken. Det var veldig mye historikk og gamle hendelser/følelser som lå langt tilbake i tid, som dannet grunnlaget for flere konflikter av nyere dato. De var steile parter og viste veldig liten evne til å se hverandres synspunkter. Vi var to meklere på saken, og vi brukte mye tid på forarbeid og formøter med partene. Måtte være særs tålmodig, høre på mye bakgrunnsinformasjon - samt å forstå partenes veldig ulike oppfatninger av konflikten. Partene hadde mye temperament, sinne, såre følelser og de mistet stadig vekk fokus. Vi la opp til en stram regi for meklingsmøtene, for både oppførsel og hvilke tema som var relevante for saken slik den stod pr. dags dato. Etter flere formøter og meklingsmøter med partene, fikk vi til slutt en avtale partene imellom som hadde fem ulike tema. Avtalen ble balansert i den forstand at partene både ga og tok – for deretter å enes om noe midt imellom. Siden denne saken hadde flere ulike stridstema, tror jeg partene følte at de hadde fått gjennomslag for i hvert fall noen av sine viktigste temaer.

– Dette var en veldig krevende og utmattende sak for alle de involverte partene, for noen av dem gikk den på helsa løs. Siden de i tillegg bodde relativt nære hverandre og måtte samarbeide en del i hverdagen, var det helt presserende for dem alle at konfliktene ble løst. For meg som mekler var den interessant fordi den var så kompleks og fordi vi meklerne måtte bruke så mye av oss selv i meklerrollen. En sak jeg kommer til å huske for resten av livet, faktisk.