Politistudent dro til Trondheim for å hjelpe ungdom i stormøte

Fredag 17. september sitter Simen Nicolaisen i et grupperom ved politihøgskolen i Oslo, da telefonen ringer. I andre enden presenterer en person seg som ungdomskoordinator ved Konfliktrådet Trøndelag. - Jeg tenkte med en gang at dette kan gjelde «Aleksander», sier Nicolaisen.

Illustrasjonsfoto av tomme, turkise stoler i en sirkel.

I forkant av denne telefonsamtalen gjennomfører konfliktrådet i Trøndelag et formøte med «Aleksander», som er domfelt i en ungdomsstraffsak. Han har vært inn og ut av institusjoner de siste 4 årene, og er i utgangspunktet lite inspirert til å delta på et såkalt «ungdomsstormøte». Konfliktrådet spør han om navn på noen i nettverket hans, som han kan tenke seg å invitere til møtet – men han verken kan eller vil hjelpe til med navn på støttepersoner. Han har blitt skuffet for mange ganger av personer som sa de ville hjelpe, men som ikke fulgte godt nok opp i etterkant.

Likevel blir «Aleksander» under møtet litt mere komfortabel og motivert, og begynner å åpne seg opp. Fremdeles motvillig til et møte som innebærer flere deltakere enn far og ungdomskoordinator. Mot slutten spør Konfliktrådet for tredje gang: Er det ingen som har stått deg nær, har inspirert deg eller hatt en betydning i livet ditt? «Aleksander» slår plutselig i bordet og sier: Simen…. Dere kan invitere Simen til stormøtet.

- OK, hvem er Simen og hvorfor vil du invitere han til møtet?

- Simen var læreren min på ungdomsskolen. Han var etter meg hele tiden, som et gnagsår. Han var et rent helvete! Han maste om skoleplikt, lekser, at jeg skulle stå opp tidlig, at jeg ikke kunne henge på visse steder eller omgås visse personer. Han vil jeg ha med!

- Hvorfor i all verden vil du ha med en som du beskriver som et helvete, sier representanten fra konfliktrådet.

- Jeg har møtt så mange positive og blide personer i offentlig sektor, som smiler og sier de vil hjelpe meg. Men en etter en har de forsvunnet. Simen var der hele tiden. Og det må jo bety noe? At han bryr seg.

- Hvordan finner vi Simen? Hvor er han?

- Han er lærer i Alta.

Med disse opplysningene, navnet Simen og at han jobber som lærer i Alta, begynner ungdomskoordinatoren et etterforskningsarbeid for å finne ut hvem Simen er og hvor han bor. Etter mange telefoner til skoler, barnevern etc. får personen til svar at Simen har flyttet til Oslo. Han har lyst til å bli politi, og befinner seg nå som student ved politihøgskolen. Representanten fra konfliktrådet taster mobilnummeret til Simen.

Simen tar telefonen som ringer, og får etter hvert spørsmål om han kan tenke seg å delta på ungdomsstormøtet med «Aleksander» i Trondheim. Det vil han gjerne, og bestiller flybillett tur/retur Oslo-Trondheim nesten umiddelbart, for egne penger.

STILTE OPP: Simen Nicolaisen reiste til Trondheim for å hjelpe ungdom i stormøte.

Viste at han brydde seg om ungdommen
Simen forteller i telefonsamtalen med ungdomskoordinatoren at han fulgte ungdommen tett da han jobbet ved Alta ungdomsskole, og at han hadde ansvar for elever med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Han hadde spesielt fulgt med på «Aleksander», så han ikke skulle havne i negative episoder eller bli involvert i «feil» ungdomsmiljø. Simen husker at «Aleksander» drapstruet rektor på skolen, truet flere ansatte med vold – at han utnyttet alle situasjoner for å teste grenser. Simen bestemte seg da for å ikke la seg true, men i stedet vise at han brydde seg om ungdommen. Etter hvert fikk «Alexander» og Simen en god relasjon selv om ingen av dem opplevde det som en enkel prosess. Simen kunne da stille krav til «Aleksander» – til tross for at ungdommen opplevde dette som en pest og plage. Etter litt under ett år avsluttet relasjonen mellom dem på en svært god måte sommeren 2020.

- Nå er det opp til «Aleksander»
Det har nå gått en uke etter at konfliktrådet gjennomført oppstartsmøte med «Aleksander». Politistudent Simen sitter i en stor sirkel sammen med barnevern, politi, institusjon, kriminalomsorg, konfliktråd og «Aleksander» med foreldre. Simen har aldri hørt om ungdomsstraff eller stormøte tidligere, og er spent på hva som komme ut av dette. Etter møtet forteller han at det var en veldig positiv og lærerik opplevelse å delta på stormøtet. At det satt 12 personer i en sirkel som fikk se at «Aleksander» ville noe med livet sitt. Han virket veldig motivert, kom med konkrete forslag og fikk mye anerkjennelse fra deltakerne i møtet, og at «Aleksander» sa i møtet at dette trolig var hans siste sjanse – og neste gang vil han trolig få en ubetinget fengselsdom.

- Det som er bra med denne type reaksjon er at ungdommen gjennom straff får en mulighet til å jobbe seg ut av kriminaliteten, og gjøre noe konstruktivt med livet. Han kan selv gjennom vilje og handling bestemme hvilken retning han nå skal ta i livet sitt. Her var det flere som både motiverte, men samtidig realitetsorienterte ungdommen på at livet nå måtte «strammes inn». At han måtte finne en god struktur og finne en indre motivasjon til endring, sier Nicolaisen.

Simen fortalte også om foreldre som beskrev hvor tøft det hadde vært med et barn som hadde begått gjentatt kriminalitet, som hadde vært ut og inn av institusjoner, brukt og solgt narkotika og som nå var dømt til «ungdomsstraff» i konfliktrådet.

- Som politistudent fikk jeg observere og delta i et system som bød på mange muligheter til å komme seg bort fra rus og kriminalitet og der ungdommen selv kan komme med gode innspill på fornuftige rammer som forebygger en negativ utvikling. Dette er både samfunnsnyttig, økonomisk fornuftig men best av alt positivt for ungdommen selv og hans familie. Ungdommens største ønske var jo å leve et normalt liv, som han sa under møtet, sier Nicolaisen.

Før han legger til at da ungdomskoordinator avsluttet møtet, reiste «Aleksander» seg opp, gikk bort til sine foreldre og gav dem begge en stor klem.