«Utførte du ranet fordi du visste at det var jeg som var på jobb denne dagen?»

Jeg har vært ansatt i politiet i 35 år. Først i Oslo, en tett befolket storby med mange straffesaker, og etter hvert på et lite lensmannskontor i Fosen, der de er veldig tett på mennesker. Der straffesakstypene kan være ganske annerledes, men der sakene kanskje påvirker lokalsamfunnet i større grad enn i en storby. Alt blir så mye nærmere og personlig på bygda.

Jeg oppfatter at lokalbefolkningen i mindre tettsted har større forventninger til politiets arbeid. De forventer at de skal få mer oppfølging i enkeltsaker etter at de har vært i retten og kanskje ikke fått snakket særlig om konsekvensene av lovbruddet de er påført. Politiet kjenner og føler på at enkeltindividene har behov for å bli trygget, få en oppreising og bli ferdig med saken så livet ble slik det var før de var utsatt for kriminalitet. Og dette har gjort noe med meg som politikontakt.

Så kommer jeg etter hvert i kontakt med konfliktrådet, som har et spesielt fokus på gjenoppretting, i en arena der en kan få stilt de spørsmålene - satt ord på ting og fått frem følelsene en sitter med. Det gikk etter hvert opp for meg at skal en komme seg videre i livet, må en møtes som mennesker og snakke ut.

Det får meg til å tenke på mitt første stormøte på Ørlandet, der en eldre mann hadde blitt utsatt for et grovt ran med brutal vold, der du ser et menneske som har fått hele sitt liv snudd på hodet – fra trygghet til angst og psykisk uhelse, og et ødelagt liv.  Så blir jeg vitne til en prosess i et stormøte der offeret beskriver et forferdelig liv, med skjelvende stemme og tårer i øynene direkte til raneren, som på dette tidspunktet soner fengselsdom for dette ranet. Så tar ransmannen historien innover seg og sier han angrer på det han har gjort, ber om unnskyldning og betrygger offeret om at dette ikke kommer til å skje på nytt. Så ser jeg hvordan offeret blir mer og mer trygg i løpet av møtet, og bekrefter til slutt med både kroppsspråk og ord hvor bra dette var for han. Så tenker jeg, dette tilbudet fra Konfliktrådet må vi benyttes oss mer av. Det er dette som kan bidra til at mennesker som er utsatt for kriminalitet kan komme seg videre i livet.

Denne saken har jeg tatt med meg videre i min karriere, som en motivasjon til å bruke litt ekstra tid på å oppmuntre mennesker til å møte, kanskje løse eller få en gjenoppretting i konfliktrådet. Det koster noe ekstra arbeid, men gevinsten er så stor. Det har så store positive ringvirkninger i et lokalsamfunn der politi og konfliktrådet bistår til at mennesker sammen går videre fra en vanskelig prosess til et bedre liv.

Når det gjelder de aller yngste som er anmeldt til politiet, så har vi egentlig ganske få verktøy i kista vår. Det er foreldre som er bekymret, det er kanskje sendt bekymringsmelding til barnevernet – men det er i utgangspunktet lite å tilby der de som ansvarlige for lovbruddet kan lære noe av konsekvensene av det de har begått. Og dette får meg til å tenke på de erfaringene vi har hatt, gjennom å samle en eller flere unge lovbrytere i slike konfliktrådsmøter der de må lytte til de som faktisk er utsatt for lovbruddene. Dette kan ha en god effekt for ungdom og foreldre, men også andre som er indirekte berørt. Jeg bruker å si at det er som å sette av penger i banken. Vi må alle investere litt ekstra innsats for å legge til rette for slike møter, men den renten – den avkastningen du får i etterkant er uvurderlig. Jeg bruker å si til ungdommene etter møtet; dette kan dere sette på kontoen som heter for livserfaring, og livserfaring trenger dere resten av livet.

For hva skjer i rommet der mennesker har samtykket, men også da forpliktet seg til å sitte sammen i et møte med et felles fokus? Jo – de må alle gå inn i seg selv, tenke på sin egen situasjon, men også alle andres oppfatning. Dette inkluderer refleksjon, og i mange tilfeller å få sette ord på noe som berører andre, som er oppriktig, som kommer fra hodet, hjertet og hele følelsesregisteret. Noe som har vært godt for gjerningspersonen å formidle. Det har vært fantastisk å se hvordan den andre som har vært utrygg får en oppriktig unnskyldning og en betryggelse på at dersom de møtes igjen, så har de en felles avtale signert i konfliktrådet som forebygger nye hendelser. Jeg har i stormøter opplevd så mange flotte prosesser, og det skjer ikke av og til – det skjer hver bidige gang jeg har deltatt som politirepresentant i disse møtene. Også for politiet vil det lille ekstraarbeidet sammen med konfliktrådet gi flere avkastninger i det forebyggende arbeidet.

Vi har de senere år, ved hjelp av konfliktrådet, sett at stormøter er en flott måte å løse både straffesaker og sivilt henlagte saker. Der ungdom er involvert erfarer vi ofte at foreldre har brukt opp sin egen verktøykasse. De blir oppgitt, føler skam, bekymrer seg hvordan det skal gå med barna og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til de andre berørte, de andre involverte foreldrene, og mangler en arena for dette. Så opplevde vi nå for en uke siden en sak der det var mulighet for et stormøte. Noen foreldre er skeptiske, noen er mer nysgjerrig og fremoverlent, men det hersker en del tvil fra foreldre og ungdom om de ønsker å samtykke til noe som politiet tenker er en god løsning.

Og da må jeg berømme konfliktrådet. Alt det gode forarbeidet som utføres er helt uvurderlige i forhold til sluttresultatet. En kjempejobb. I forkant var det et splittet ungdomsmiljø, foreldre med helt forskjellige oppfatninger om saken – noe som selvsagt påvirker mange både i lokalsamfunn og i skolemiljøet. Så ender det opp med et fantastisk stormøte der barn, unge og foreldre forenes rundt noen gode avtaler. Jeg som politikontakt sitter i den samme sirkelen og får lov til å si noen avsluttende ord om den flotte innsatsen de alle har gjort, og hvor stolte de kan være av seg selv. Kun timer etter stormøter kommer det mange SMS fra foreldre til politikontakten, de berømmer både innholdet og utfallet av stormøtet og er svært takknemlige og positive etter deltakelsen. Det viser at ganske mange berørte får et utbytte av slike møter, og det gjør selvsagt noe med meg som politikontakt.

Vi har som sagt hatt saker med unge anmeldte i mindre alvorlige saker til svært alvorlige straffesaker. Mange av de alvorligste sakene går for retten. I en rettssak får ikke offeret mulighet til å stille gjerningspersonen spørsmål som gjør at de kanskje kan gå videre med livet sitt.

En sak som berørte meg var en jente som ble utsatt for et ran. Raneren var iført en finlandshette, men i etterkant oppdaget hun at ransmannen bak masken var en hun kjente. Ranet fikk store konsekvenser for jentas hverdag, med redsel, tankespinn og dårlig konsentrasjon. Vi fikk sammen med konfliktrådet tilrettelagt et møte mellom henne og raneren. Da hun ankom rommet, snudde hun brått og løp ut av lokalet. Vi snakker med henne, og frykten viser bare hvor sterkt maktforhold en lovbryter har ovenfor sitt offer. Vi forsøker å trygge henne, og hun viser frem en lapp der hun ønsker å få svar på ett spørsmål: «Utførte du ranet fordi du visste at det var jeg som var på jobb denne dagen?» Det var det eneste hun hadde behov for. Å få svar på dette spørsmålet. Da raneren får vite hva som står på lappen, betrygger han henne ganske raskt om at han ikke visste hvem som var på jobb. Han tenkte bare på pengene. Da observerer jeg hvordan jenta endrer seg, hun fortsetter å stille spørsmål, hun blir mer og mer offensiv ovenfor raneren, og står plutselig rett foran han og konfronterer han. Hun tar tilbake makten og livet sitt. Nettopp ved å få lov til å si det hun har på hjertet direkte til gjerningspersonen. I ettertid sier hun at det var så viktig for henne å få stilt dette spørsmålet direkte til raneren. Det som skjedde i rettssaken betydde ingenting, men å få svar på disse spørsmålene betydde alt for henne i det videre livet. Som en voksen erfaren politietterforsker, kan jeg nok bekrefte og understreke at slike prosesser ikke skjer i en rettsak med tiltalte og forsvarer i rettssalen. Mange berørte sier de opplever et vakuum etter at rettssaken er ferdig.

Hvilken aksje tenker du politiet investerer i og får en avkasting fra ved bruk av slike stormøter?

I politiet har vi en turnover, og stadig unge nytilsatte. Jeg skulle ønske at alle mine politikolleger obligatorisk deltok i minst ett stormøte for å oppleve effekten av dette. Kanskje det viktigste multiverktøyet vi har i møte mellom mennesker. Jeg opplever at altfor få kolleger har særlig kunnskap om dette. Studenter burde også hatt deltakelse i stormøte som en del av pensum. Det er ikke nok å lese om dette, det magiske som av og til skjer må oppleves. En teoretiker kan aldri formidle dette på et tilnærmet likt nivå som en deltaker fra stormøter kan gjøre. Opplevelsen fra deltakelse i stormøte er en motivasjon en kan ta med seg i uoverskuelig fremtid.

Hva tenker du slike prosesser betyr for politiet som organisasjon og samfunnsoppdrag?

I dagens samfunn er politiet opptatt av omdømmet fra innbyggere, skattebetalere og lokalsamfunn.

Et godt omdømme får politiet når innbyggerne føler de får reell hjelp og bistand fra oss. At vi gjør en forskjell. Det å etterforske saker kan være forebyggende, også det å føre saker for retten – men av og til sitter vi igjen med følelsen av at innbyggere føler seg litt snytt, de fikk ikke delta, de fikk det ikke noe bedre etterpå. Så det at vi i politiet faktisk får anledning til å følge opp saker, med de involverte og berørte, bidrar til et eierforhold og en kvalitetssikring som jeg ikke har sett tidligere. De berømmer oss for at vi involverer oss utover etterforskning, og at saken blir ført for retten. De ser at vi bryr oss. Dette snakkes det mye om i etterkant av saken, i hjembygda.

Jeg tenker også det kunne være interessant å intervjue jenta som ble utsatt for dette ranet, for å høre hennes versjon og opplevelse gjennom hennes stemme og følelser. Jeg skal ta en prat med henne om det kan være aktuelt.

Hvis hun ønsker det, vil vi svært gjerne sette av tid til en samtale med henne. Vi sier tusen takk til en engasjert og berørt politirepresentant. Kanskje fortsetter historie fra ransofferet i en senere artikkel.