Den gjenopprettende uken er i gang!

Vi må tilbake til 1975 for å finne opprinnelsen til det som i dag kalles Restorative Justice Week. Da lanserte engelskmennene, rettere sagt fengselsprester, en dag for å huske de som sitter i fengsel. Denne dagen ble kalt Prisoner`s Sunday. 20 år senere var dagen spredt til flere land, og hadde utviklet seg til å vare en hel uke i strekk.

I 1996 døper kanadierne uken om til «Restorative Justice Week: Community, Victims & Prisoners» - som senere blir forkortet til versjonen vi kjenner i dag, og som European Forum for Restorative Justice årlig initierer. Dette europeiske forumet bidrar til å fremme feltet internasjonalt, og er en sentral faglig arena for praktikere, forskere, embetsfolk og flere.

Det gjenopprettende feltet er i stor grad drevet fram av behov for reformer innen strafferett for å redusere bruk av fengsel. Samt behovet for å og utvikle alternativ som bedre kan forebygge nye lovbrudd og som ivaretar hensyn til fornærmede, lovbryter og samfunnet som helhet.

Litt lenger bak i historien

Skal vi finne selve roten til gjenopprettende prosess, må vi et stykke tilbake i tid og over i andre kulturer.

Ideen om å respondere på kriminalitet ved å gjøre det godt igjen ved direkte deltakelse, er på ingen måte ny. Ser man til urfolk, som maori-folket på New Zealand, har normen vært at man tar tak i konflikter selv, fremfor å sende dem videre til en type rettssystem. Og ser man til Tanzania finner man mye av inspirasjonen til den norske varianten av gjenopprettende prosess.

Nils Christie (1976) beskriver metoden i Tanzania, nærmere bestemt Arusha-provinsen, som en nær og åpen prosess. I et overfylt hus i en bitteliten landsby er det opprømt snakk, smil og vitsing – det er rettssak. Konflikten er mellom en mann og en kvinne, som befinner seg midt i sentrum av rommet. Rundt dem er slekt og venner, mennesker fra landsbyen og nabolandsbyen, og tre dommere. Slekt og venner deltar i samtalen, men de tar ikke over. Dommerne er svært passive – de er ikke vant med slike landsbysaker. Alle de andre i rommet fører prosessen videre, de redegjør for det aktuelle hendelsesforløpet og trekker frem relevante synspunkter. Eks-paret i sentrum snakker ofte og blir ivrig lyttet til.

Christie så dette i kontrast til det som skjer i en rettsal, der hovedpersonene er passive vitner og de profesjonelle aktørene har hovedrollene. Han så behov for å utvikle et alternativ som var offer- og lekmannsorientert, der de opprinnelige partene i konflikten fikk delta aktivt for å finne fram til gode løsninger sammen. Christie så konfliktenes potensial for læring og positive endringer dersom folk selv fikk delta aktivt.

Denne type åpen og deltakende prosess kan vi finne i flere kulturer, både i fortid og nåtid. Dagens gjenopprettende prosess kan på flere måter minne om denne varianten.

Norges gjenopprettende historikk

I Norge var det flere elementer som bidro til fremveksten av det vi i dag kaller konfliktråd. På slutten av 70-tallet begynte en problematisering rundt bruken av fengselsstraff for unge lovbrytere. En pekte på at unge under 20 år utgjorde over 40 prosent av alle fengselsdømte for forbrytelser. Og var et fengselsopphold noe som egnet seg for de unge?

Det ble fremmet forslag om redusert bruk av fengsel, og en utvikling av økt bruk av alternative reaksjoner, spesielt for de yngre lovbryterne. Dette ble lansert av daværende justisminister Inger Louise Valle i Stortingsmelding nr. 104 (1977–1978): Om kriminalpolitikken, den såkalte «Kriminalmeldingen».

Litt tidligere holdt Nils Christie en forelesning som senere skulle få stor betydning. Utgivelsen av artikkelen «Konflikt som eiendom» (1976) fikk stor innflytelse for idégrunnlaget til konfliktrådsordningen både her til lands og internasjonalt.

Dagens form for gjenopprettende møte mellom fornærmede og lovbryter (victim-offender mediation) begynte tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble det første pilotprosjekt startet i Norge, og Finland fulgte etter to år senere.

Vi hopper litt fram i tid, til 1988. Riksadvokaten sender brev til Justisdepartementet med forslag om at konfliktrådsordningen skal reguleres ved lov. I 1991 blir Lov om konfliktråd vedtatt av et enstemmig Storting. Loven åpner for å mekle både i straffesaker og egnede sivile saker som et gratis tilbud for hele befolkningen. Konfliktrådsordningen blir raskt iverksatt, og landsdekkende fra 1994.

Konfliktrådsloven tydeliggjør selve verdigrunnlaget for konfliktrådet. Det er bestemt i konfliktrådsloven paragraf 1 at konfliktrådenes arbeid «skal bygge på en gjenopprettende prosess som legger til rette for at partene og andre som er berørt av et lovbrudd eller en konflikt i fellesskap bestemmer hvordan virkningene skal håndteres».

I konfliktrådets tidlige fase på 1990-tallet var typiske sakstyper butikktyveri og skadeverk begått av ungdom. Blar vi oss frem til 2023 er det et bredt aldersspenn blant de som deltar i konfliktrådets møter, men ungdom utgjør fortsatt en hovedgruppe. Sakstypene har endret seg over årene, og vold er nå den største lovbruddskategorien for saker til konfliktrådet. I voldssaker kan det være stort behov for et gjenopprettende møte både for fornærmede og for gjerningsperson. I møte med hverandre kan spørsmål besvares, økt innsikt oppnås, nye lovbrudd forebygges, og ikke minst kan den som ble utsatt for volden gjenvinne sin trygghet.

De fleste av sakene konfliktrådet mottar henvises fra politi og påtalemyndigheten. I tillegg er det en stabil andel av henvendelser fra innbyggere med behov for dialog i en konflikt.

I 2004 ble konfliktrådene statlige, og man reduserte antall konfliktråd fra hele 81 til 22. I dag er det 12 konfliktråd som sammen dekker landet, med omtrent 550 meklere på landsbasis.

Dagens gjenopprettende praksis – i praksis

I dag er gjenopprettende praksis godt etablert i et stort knippe land, spesielt i Europa. Nesten alle medlemsland i EU er representert. Noen land følger den norske modellen, som i stor grad baserer seg på frivillige som tilrettelegger møtene, mens andre har profesjonalisert modellen. På tross av sin spredning over hele verden, med de lokale forskjeller som hører med, er kjernen i det som praktiseres det samme. Anerkjennelsen av gjenopprettende prosess som en ønsket utvikling innen strafferettsområdet vises også gjennom flere internasjonale retningslinjer om dette fra Europarådet, FN og EU.

Stadig flere land knytter nå gjenopprettende prosesser til flere felt enn strafferetten, blant annet i skoler, nabolag, arbeidsplasser og andre miljøer. I disse sammenhengene kan gjenopprettende prinsipper brukes til å lære hvordan en kan se konflikter på ulike måter, og hvordan en kan opparbeide seg ferdigheter for å handle som ansvarlige mennesker og gjennom dialog bidra til trygge lokalmiljøer som en grunnpilar i demokratiske samfunn.

Med det har vi, altfor kjapt, gått gjennom hovedpunktene av historien til gjenopprettende prosess. Med bakgrunnen på plass er vi klare for å begi oss ut på den gjenopprettende uken. Heng med!