En litt annerledes meklertilværelse på Svalbard

Det som skulle bli et etterlengtet arbeidsopphold på magiske Svalbard endte som permanent tilværelse for fysioterapeut og mekler Kristin Furu Grøtting. Hva er motivasjonen som har holdt henne i rollen som mekler i 17 år – og attpåtil på Svalbard?

Kristin liker naturen, turer til fots, på ski og på snøscooter. Hun spiller i revy, har sunget i kor, deltatt på skimaraton, vært styremedlem i lokal jeger- og fiskerforening, lokalpolitiker og listen går videre. Noen vil si hun er overaktiv i frivillighet og foreninger, noe hun kanskje ikke er helt uenig i selv.

Siden ankomsten til Svalbard i 1996 har hun stort sett vært eneste fysioterapeut på øya, og som regel eneste mekler for konfliktrådet også. Kristin beskriver et miljø der alle kjenner alle, og der hun kjenner tre generasjoner i flere familier.

 - Jeg liker å bo på et lite sted, der kassadamen kjenner meg igjen og jeg ikke er et fremmed ansikt å møte på, forteller hun.

Å bo på en øygruppe med underkant av 3000 innbyggere gjør at man kommer nær hverandre, men hvordan opplever Kristin dette når det kommer til rollen som mekler?

 - Jeg tror ikke jeg er skummel å få som mekler. Barna i barnehagen her trodde jeg jobbet i barnehagen deres da jeg var innom noen ganger som fysioterapeut – så det viser hvor sammensveiset man kan bli. Noen ganger kan det være hakket mer problematisk at alle kjenner alle, som den gangen jeg fikk inn en sak som omhandlet bonusbarnet til en gammel kjæreste. Da måtte jeg ringe han og høre om det var ok at jeg meklet i saken, som det heldigvis var.

Til tider har det vært to meklere på Svalbard: Kristin og en mannlig mekler. Kristin minnes at det å være to er fint, spesielt når en kan stille med et av hvert kjønn i mekling. Også det at han var flere år yngre enn henne selv peker hun på som en styrke.

Men hvordan er det å være mekler alene?

 - Jeg ringer alltid kontoret i Troms etter mekling, og bruker dem flittig. Det er fint å ha noen å gå til for råd og veiledning, selv om det ikke er den største pågangen her.

Vi må jo spørre – hvor mange saker mekler du månedlig? Årlig?

 - Månedlig, nei! Noen år er det bare en sak eller to, så det er ikke det største trykket. Det er mindre kriminalitet her enn på fastlandet, og det er lite saker som involverer barn og unge. Det som er gjennomgående er at hvis den som har gjort noe dumt hadde beklaget eller gjort opp for seg innen 48 timer, hadde vi ikke trengt konfliktrådet.

Kristin skisserer et samfunn med lite ugagn. Når det først skjer noe ulovlig er det gjerne i form av hærverk, nasking og stjeling. Og dersom lokale helter har en fuktig natt på byen vet som regel taxisjåføren hvor de skal slippes av. Svalbard er ikke konstruert for store mengder kriminal aktivitet, med kun en glattcelle hos sysselmannen.

Kristin på scootertur

Hva er så den rareste saken du har meklet i på Svalbard?

 - Det var en sak mellom reinsdyr og hund, hvor hunden hadde kommet seg løs og bitt i hjel reinsdyret. Miljøvernsjefen hos sysselmannen representerte reinsdyret, og hundeeieren hunden. Det endte med at hunden skulle på oppdragelseskurs sammen med eier, og blant annet lære av de samme prinsippene en bruker for å lære opp gårdshunder rundt sauer.

 - Det som var gøy med denne løsningen var at den la grunnlag for mekling i liknende saker i Finnmark, der det også er vanlig å ha reinsdyr vandrende fritt.

Å være mekler er ifølge Kristin helt fantastisk. Spesielt dette med å bringe folk sammen og hjelpe dem «å bli ferdige med det» opplever hun som givende.

 - Jeg søkte på vervet som mekler etter jeg så en annonse i Svalbardposten. Jeg tror jo på dialog, at man kan snakke sammen og komme til enighet. Enighet kan også være å være uenige.

Opplæringen fikk Kristin av kontoret i Troms – et kontor hun har god kontakt med.

 - Jeg skal på samling i Troms nå 22 og 23. mai. Det er veldig hyggelig at jeg får lov å være med på sånt, jeg er jo tross alt den dyreste deltakeren! Det går ett fly daglig fra Troms til Svalbard, så det er ikke bare-bare.

Og snakk om dette med avstanden til fastlandet: for det å bo på Svalbard kan i prinsippet sammenliknes med det å jobbe på oljeplattform – en bor ikke der, en oppholder seg der. Kristin er faktisk formelt bosatt i Elverum.

 - Dette med avstand er litt gøy, for posten fra Svalbard går ned til Troms for sortering, før den så kommer opp igjen – en prosess som fort kan ta en ukes tid. Så Sysselmesteren kan komme direkte med en sak til meg, som jeg rekker å mekle ferdig før et eventuelt brev om sak ville kommet til Tromsø.

I dag er Kristin avdelingsleder for sykehuset i Longyearbyen. Sykehuset er et såkalt beredskapssykehus – ikke som sykehusene på fastlandet. Dette betyr blant annet at eldre og mennesker med visse helseutfordringer ikke kan bosette seg på Svalbard. Kristin bor i tjenestebolig, men vet at når hun pensjonerer seg vil boligen tilhøre en annen, og hun vil lukke Svalbard-kapittelet.

Hva vil du finne på da?

 - Jeg vil ikke sitte og slappe av hvertfall! Kanskje blir det søring av meg igjen – etter 36 år i nord: både i Hammerfest, Tromsø og Svalbard.

En ting er hvertfall sikkert: vi håper Kristin vil fortsette som mekler – både på Svalbard, og senere kanskje i Elverum eller et annet sted litt lenger sør. Takk for praten, Kristin!