Fra vold og kriminalitet til positivt forbilde

– Jeg gjorde masse dritt, sloss mye, kjørte bil og motorsykkel ulovlig. Jeg skulle være kul og sterk, og var ute etter “fame”. Alle gjorde det, det var en greie.  

Det forteller «Mathias», som nå har blitt 18 år og har lagt et år med ungdomsoppfølging bak seg. Han bor på Østlandet sammen med fosterforeldre, og synes at det er rart å tenke på hvordan livet hans var da – og hvordan det har blitt nå – etter at straffen er gjennomført. For mye er annerledes, og det føles både kort og lenge siden han gikk rundt i gangene på skolen med en ansatt som måtte fotfølge ham overalt. 

Etter hvert ble han dømt for flere av de straffbare forholdene han hadde gjort, og han takket han ja til å gjennomføre straffen i regi av konfliktrådet, kalt ungdomsoppfølging.  Ungdomsoppfølging er for unge lovbrytere mellom 15-18 år som har begått ett eller flere lovbrudd, og hvor det vurderes at tverrfaglig oppfølging vil kunne forhindre ny kriminalitet. Det settes opp en ungdomsplan med tiltak som ungdommen må følge, og det lages et oppfølgingsteam rundt ungdommen med ansvar for at de ulike tiltakene gjennomføres. 

Ungdomskoordinatoren Eline i konfliktrådet var den som fikk overført saken til «Mathias» fra politiet, og hun satte straks i gang med å sette sammen et godt oppfølgingsteam til han. Ungdomskoordinatoren er den som koordinere straffegjennomføringen, og påser at ungdommen følger planen. Oppfølgingsteamet består av nøkkelpersoner i ungdommens nærmiljø. Nøkkelpersonene har ansvar for å følge opp de tiltakene som settes ned i ungdomsplanen. 

I en ungdomsplan kan tiltakene være at ungdommen forplikter seg til å møte på skolen, holde seg unna bråk, delta på en fritidsaktivitet, sinnemestringskurs eller andre aktuelle aktiviteter kommunen kan tilby og som er relevante for den enkelte ungdom. Ungdommen er selv med på å sette opp planen. Om ungdommen ikke klarer å gjennomføre, sendes saken tilbake til politiet. 

Fra kaos til kontroll – sakte, men sikkert 

«Mathias» selv husker ikke helt hvordan oppstarten i konfliktrådet var, det var mye kaos i hodet og livet på den tida. Men han husker at konfliktrådet i starten bare var pes, men det ga litt mer mening etter hvert – fordi han møtte noen folk som hadde troa på han uansett, og som applauderte alt som var i positiv retning – selv om han ikke følte det sånn selv. 

Hans tiltak i ungdomsplanen var å møte opp skolen, ikke havne i konflikt på skolen, trene, ha møter med politiet og gå til psykolog. Omtrent samtidig som han fikk overført saken sin til konfliktrådet, fikk «Mathias» også et fosterhjem som ble enormt viktig for å klare å snu livet sitt. 

– Hvis jeg fremdeles hadde bodd på institusjon, tror jeg ikke at jeg hadde klart å gjennomføre ungdomsoppfølginga og fikse livet mitt på en annen måte. Her fikk jeg tid til å tenke og hjelp til å komme meg på skolen og jeg hadde lyst til å klare det, selv om det var tungt. 

– Hva synes du var det mest krevende? 

– Jeg måtte møte opp skolen i fire måneder uten å få karakter i noe, fordi det var allerede for seint. Så det var pes, men en slags øving til det neste skoleåret. Så da møtte jeg opp fordi jeg måtte. Men nå møter jeg opp fordi jeg trenger det for min egen del. 

Fostermor, som også er til stede under intervjuet skyter, inn at «Mathias» har gjort en stor jobb med å snu livet sitt rundt, og gradvis endret det. Han har selv valgt bort det miljøet som ikke var bra for ham for å kunne fikse dette i konfliktrådet. Og litt etter litt gjorde «Mathias» endringen til det bedre, både for seg selv og de rundt seg. 

– Konfliktrådet har vært flinke til å se at han jobber. Det var greit å gjøre feil og greit å ha en dag som ikke var god. Han ble sett og hørt av alle sammen og har hatt et veldig flott team rundt seg. 

«Mathias» er enig, og fra å bare ha dårlige minner med politiet, kaller han politibetjenten “en av gutta mine”. 

Et godt samarbeid er viktig 

Eline, ungdomskoordinatoren i konfliktrådet, understreker at samarbeid med de som skal sitte i teamet rundt ungdommen er en viktig nøkkel for å kunne lykkes med at ungdommen klarer å gjennomføre den planen han er med på å sette opp. 

 I «Mathias» sitt tilfelle var to av nøkkelpersonene i oppfølgingsteamet en skolemiljøveileder på den videregående skolen han tilhørte, og en politibetjent fra forebyggende avdeling på en nærliggende politistasjon. 

– Straffen er jo å følge planen vi sammen setter opp, og at vi voksne rundt bistår ungdommen som best vi kan i endringsarbeidet. Det som skjer når vi i oppfølgingsteamet kjenner hverandre godt, er at vi kan være tydelige overfor ungdommen. Vi kan på en helt annen måte lage den gode stemninga, og ta veldig tak i det som er bra. Det er vanskeligere om de ulike personene i oppfølgingsteamet ikke kjenner hverandre. Et godt samarbeid over tid, er til det beste for ungdommen, forteller hun. 

Også politibetjenten og skoleveilederen på skolen er enige i at samarbeidet dem imellom gjør det enklere å følge opp sakene, og at ungdommen også merker at når de voksne er trygge på hverandre og vet hva den andre kommer til å si eller gjøre, så skaper det også en trygghet for dem. 

Over flere år nå har de jobbet tett og godt sammen og har stort sett to, tre og kanskje fire saker gående samtidig. 

Skolemiljøveilederen jobber på en skole med godt over 1000 elever. Et av ansvarsområdene hans er å følge opp alle saker der politiet og eller konfliktrådet er involvert. Han forteller at han har stor tro på ungdomsoppfølging/ungdomsstraff fremfor straff i tradisjonell forstand. 

Ungdomsoppfølging er ikke “for lett” 

– Det jo noen som tenker at ungdomsoppfølging er for lett, at det er ikke noe straff. Hva tenker dere om den påstanden? 

– Målet vårt er at ungdommen skal få et godt liv og ha det bra, og det har jeg ikke tro på ved tradisjonell straff i så tidlig alder. Vi som sitter i oppfølgingsteamet går ikke inn i dette med at dette er en straff, selv om det er årsaken til at vi setter i gang og ligger der i bunn. Vi ønsker disse ungdommene godt, og vi må ha en god grunnholdning for å få til en endring. Det er utrolig krevende for ungdommen å være der, å bli satt i det søkelyset i et møte, og å være i fokus på godt og vondt i kanskje et helt år. Jeg tenker det er kjempetøft og krevende og si ja til den type straffegjennomføring, sier skolemiljøveilederen. 

Politiet kan se noe av kritikken, men mener det langt fra er enkelt. 

– Alternativet til straff er ikke hensiktsmessig og er mer til skremsel enn noe annet. For ungdommen er voksenkontakten viktig, og den er viktig over tid for å få til en endring. Det vi kan få til over tid, trumfer en kortsiktig straff.  

 – Nå er det muligheter 

«Mathias» får skryt av sine folk i oppfølgingsteamet som er full av lovord om endringen han har gjort. 

– Han har noe ved seg som gjør at det er mange som liker ham, og nå nyter han respekt på et helt annet grunnlag enn tidligere. Han lagde ti regler for selv for hvordan han ville leve og har hele tiden vist endringsvilje. Han gikk fra vold og kriminalitet til skoleflink elev og forbilde for mange ungdommer, forteller skolemiljøveilederen. 

Skolemiljøveilederen mener det er veldig viktig at han klarte å fortsette å gå på skolen, hvis ikke hadde han ikke vært der han er i dag. I tillegg er han er fyr som ikke er redd for å være synlig, men nå på den positive måten:  

– Hvis vi i politiet er på skolen, så tar han kontakt, og han er veldig tydelig med venner. Han sier «Hvis dere gjør for mye gæærnt, så sier jeg fra». Han synes det bare er stas å ta kontakt, ikke redd for hva andre skal tenke om det. Det synes jeg er helt unikt og veldig, veldig bra. 

Og «Mathias» selv, hva tenker han om framtida? 

– Hvis jeg ikke hadde vært i konfliktrådet, hadde jeg sikkert vært der jeg var før, med stress og bøter og kaos. Men nå, nå er det jo muligheter, smiler han.