Gåsehud og tårer – meklerkurs er ingen spøk

Det er en sår og fortettet stillhet i rommet der en 15 år gammel gutt akkurat, lavmælt og forsiktig, har stotret frem noen ord:

- Unnskyld - jeg vil gjerne be om unnskyldning.

Så fint – så gripende – så forsonende.
Men så rives jeg tilbake til virkeligheten. Dette er et rollespill. Et rollespill! Jeg kan da virkelig ikke la meg rive sånn med av et rollespill – hvordan skal det da gå når jeg kommer ut i virkelighetsskogen?

Stedet er Åsgårdstrand Hotell en strålende varm dag helt på tampen av august. Men jeg har ikke tid til å tenke så mye på den flotte høstsola, for sammen med 14 andre får jeg min aller første innføring i mekling.  Eller - vent litt – ikke mekling, men gjenopprettende prosess. Det har jeg lært meg nå.

Etter et langt liv som journalist, trodde jeg at jeg hadde en viss peiling på hva konfliktrådet holder på med. Gi og ta, og møtes på midten – sånn i korte trekk. Noen ugjennomtenkte antakelser skulle stå for fall.

Der sitter jeg da – i en ring, med en drøss med personer på begge sider. Noen har bedrevet hærverk, noen har fått eiendom og helse ødelagt, og noen er rammet mer indirekte. Noen er skuffet, noen er forbannet, og andre angrer – eller kanskje ikke.

Alt dette skal makkeren min og jeg forsøke å holde styr på. Vi prøver oss som meklere for første gang, men jeg lyver hvis jeg sier det er lett.  Gjenopprettende spørsmål. Vi har fått et lite kort i hånda, der spørsmålene står. Men det hjelper egentlig ikke så mye, for det blir fort kleint og mekanisk hvis vi følger dem slavisk. Jeg kunne nok godt tenkt meg å finne på noen andre spørsmål – jeg er jo tross alt vant til å spørre, siden jeg er journalist. Men så griper jeg meg i det. Det er ikke lurt – hold deg til grunnspørsmålene, ellers kan du rote deg langt ut på viddene, tenker jeg. Jeg motstår fristelsen, og forsøker heller å høre nøye etter og følge samtalen og svarene.  Etter en times tid er det over, og makkeren og jeg kan senke skuldrene. Hvordan hadde dette gått? Vi var jo de første på kurset som fikk prøve oss.

Jo, dommen fra kursledere og de andre var ikke så verst.

- Dette klarte dere veldig bra, og dere var jo så rolige og trygge.

Rolige? Trygge? Det var i så fall utenpå. For inni kokte det av følelser, tvil, og redsel for å ikke henge med. Men vi forsto jo at det ikke hadde gått helt «åt skogen».

Det var en fantastisk følelse å få den støtten fra kurslederne, og ikke minst fra de andre deltagerne. Her gikk folk «all in» og bød på seg selv så til de grader. Det er rart at man får sånn kontakt på bare fire dager.

Det er travelt å gå på kurs - i hvert fall dette kurset, så litt avkobling var godt. Finn Schjøll, bedre kjent som «BlomsterFinn», er nærmeste nabo til hotellet. Noen hadde ordnet med en omvisning i den bugnende hagen hans. Hagen var herlig, og enda herligere var Finn selv. Kunnskapsrik, men så frekk og på kanten til fornærmende freidig, at han målbandt noen hver - men ikke alle…

Fire dager med intenst og krevende kurs, men for en kursledelse! Aldri tror jeg at jeg har lært så mye på så kort tid. Agron, Lars Otto, og Berit har kunnskaper og en formidlingsevne man ikke kan unngå å bli imponert av. Fra å komme der temmelig blank, for så å oppleve kaos og frykt for ikke å klare det, og tilslutt føle at du kanskje er i ferd med å knekke koden. Det var en gedigen opptur. Den siste dagen – det aller siste rollespillet, da skjedde det noe. Plutselig opplevde jeg – og jeg tror alle de andre også, at det plutselig løsnet. Vi forsto naturlig hva som skjedde – og det var slett ikke så vanskelig å følge. Det lover godt. Nå gleder jeg meg stort til å bli ferdig og komme meg ut i virkelighetens verden.

Jeg tror dette kommer til å bli noe av det mest meningsfylte jeg har drevet med opp gjennom livet.
Og gåsehud og tårer? Det tror jeg at jeg kan leve med.