I sekstiåra med ny erfaring

Lars Otto Justad, rådgiver på Drammenskontoret i konfliktrådet Sør-Øst har tatt en prat med meklerne Reidun og Raymond for å høre deres tanker om meklervervet.

– Det rare er at ingen av oss er noe særlig glad i konflikter. Vi kan vel egentlig si at vi er konfliktsky og synes livet er for kort til å krangle.

– Men det gjør det jo både utfordrende og spennende å jobbe med konflikter og bistå i å løse det, fortsetter det to entusiastiske meklerne.

Å velge et meklerverv
Reidun forteller at hun ble mekler fordi det sto i kontrast til jobben sin som ressursplanlegger.

– Den er ganske materialistisk, så jeg trengte å jobbe med mennesker, i tillegg til å ha noe spennende å gjøre ved siden av som også gir mening. Også forberede meg litt på en kommende pensjonstilværelse, planlegge hva jeg vil drive med da.

– Ja, hva skal man bruke tida til, bryter Raymond Dahlen inn. Han er allerede en pensjonert journalist og fyller tida med mye spennende – blant annet mekling i konfliktrådet. Raymond ble gjort oppmerksom på meklervervet av en tidligere kollega og nybakt mekler. Dette er vervet for deg, var beskjeden han fikk. Da søkte Raymond.

TRIVES I ROLLEN: Raymond ble gjort oppmerksom på meklervervet av en tidligere kollega.

Raymond har drevet med mye opp igjennom, og det har alltid ligget en samfunnsånd og ønske om å bidra bak. Sammen med en kollega startet han et kommunikasjonsbyrå for flere år siden. De bestemte seg for at ti prosent av arbeidsinntekten skulle gå til et veldedig formål. De ga blant annet gratis arbeidstimer til Kirkens Bymisjon.

– Det er denne samfunnsånden som var en av hovedgrunnene til at jeg søkte meklervervet, forklarer Dahlen. Jeg leste meg opp på nett, og jeg likte det jeg leste om gjenopprettende prosesser og konfliktrådets arbeid.

– Jeg ble anbefalt vervet av to venninner som var meklere, repliserer Reidun. Jeg har et ønske om å forstå og bidra. Spesielt hvordan unge mennesker har det og hva de står i, samt hjelpe de og bidra til at livet blir greit for dem.

Møter i konfliktrådet funker
Raymond og Reidun forteller at de begge har lært mye det første året. De lar seg fremdeles overraske over hvor effektivt det er med den enkle metoden og de enkle spørsmålene.

– Det setter i gang en prosess og den funker, sier Reidun.

– Metoden er magisk, sier plutselig Raymond. Nesten som å trylle, altså så lenge man er tro mot metoden. Argumenter beveger ikke folk. Det er historiene og ikke minst det å høre om andres tanker og følelser som gjør noe med folk. Fakta er byggverket i metoden vår, men det er følelsene og hvordan folk har det som er det sentrale.

Reidun er tydelig på at det kan være utfordrende med balansegangen mellom å blottlegge egne følelser og bli personlig engasjert, kontra det å være en upartisk tilrettelegger for partenes prosess.

– Man må gi av seg selv, men innenfor rammene vi har, sier Reidun bestemt. Vi kan ikke ønske mer for partene enn partene ønsker for seg selv, men vi kan ikke være saltstøtter heller. Vi må være der for dem, særlig de unge.

Reidun og Raymond vil fremheve viktigheten av at stillhet kan være gull. De lærte begge tidlig viktigheten av å vente med å si noe og la tida jobbe.

– Og det at en ikke trenger være så opptatt av løsning og avtalen, det er en utfordring. Vi blir jo minnet på det, men det er en vanskelig greie, sier meklerne med ett års erfaring.

Et møte i konfliktrådet
Reidun Wahlquist forteller om en mekling hun har hatt som berørte henne. Det var en stygg voldssak der flere ungdommer jaget og utøvde vold mot en gutt. Ungdommene trodde at denne gutten hadde sagt noe rasistisk. Det var et rykte som hadde spredd seg. Tre ungdommer var involvert da Reidun fikk saken, en voldsutøver, en som filmet og en voldsutsatt.

Det var en lite meddelsom og skeptisk forsamling med sine foresatte som satte seg i ringen.

– Det var interessant å se hvordan dynamikken i gruppa utviklet seg etter hvert som historiene ble fortalt av alle involverte. Det var også sterk kost å høre foresattes tanker, forteller Reidun.

Det ble til slutt en lettet og fornøyd gjeng som skrev avtale, bad hverandre om unnskyldning og ble enige om hvordan de skulle oppføre seg mot hverandre fremover. Seansen ble avsluttet med gruppeklem med de tre involverte guttene.

– Det er minner som sitter!