Mettes oppgjør med kritikerne etter hennes møte med pappas drapsmann

Fem år etter møtet med drapsmannen, tar hun et oppgjør med kritikerne og forteller hvordan møtet forandret hennes tanker til det bedre.

– Jeg fikk tilbake pappaen min, sier Mette Lunne som ønsker å formidle at de som har behov for den slags møter, bør kontakte konfliktrådet og ikke ta hensyn til de rundt som advarer.

Konfliktrådet arrangerer møter mellom voldsmannen, drapsmannen og den som har vært offer eller pårørende for det som har skjedd. Men ikke uten et grundig forarbeide som gjerne kan gå over flere måneder, med mange samtaler med den fra konfliktrådet som skal tilrettelegge møtet.

Sluppet monsterbildet

Som oftest er det gjerningspersonen, som tar kontakt og som kanskje fremdeles er i fengsel, som tar kontakt med konfliktrådet. De har gjort opp for samfunnet, men ikke overfor den lovbruddet gikk utover. Med Mette var det annerledes, her var det hun som ønsket å møte han som drepte pappaen hennes for 25 år siden i det som ble omtalt i avisene som «Hagledrapet.»

Etter møtet med drapsmannen, ble saken omtalt på Konfliktrådets nettside og senere i Magasinet i Dagbladet. Til tross for at Mette formidlet at dette ble et godt møte for henne, har hun møtt kritikk fra flere for at hun møtte han – og ikke minst fordi hun fikk medlidenhet med han. -Hvem er de som mener de kan forstå hvordan jeg hadde det, og så i tillegg setter seg til doms over det? sier Mette som selv sier at hun etter møtet har sluppet «monsterbildet» av han som hun hatet i mange år.

Mette forteller sin historie i Konfliktrådspodden. Her sammen med Ethel Fjellbakk Wright i Konfliktrådet Øst.

Hagledrapet

Mette vokste opp i Østfold i en familie som etter hvert talte seks barn i tillegg til mamma og pappa. Om forholdene i hjemmet sier hun at «jeg opplevde mye som barn ikke skal oppleve». Fyll, krangel og slåssing var en del av det, men Mette hadde et nært forhold til sin far og betegner han som en «god far» til tross for alle hendelsene i hjemmet.

– Jeg var ei pappajente! På turbulente dager drømte jeg om at pappa skulle ta meg bort fra alt og at vi skulle få det godt. Jeg var livredd hver gang det var krangel mellom mine foreldre og pappa reiste. Jeg fryktet han ikke skulle komme tilbake, sier Mette som opplevde akkurat det da hun var åtte år gammel. Pappa kom ikke tilbake, han ble drept av en kamerat under en fest.

Mettes pappa ble skutt med hagle og drapsmannen ble fengslet kort tid etterpå. Det var ulike forklaringer på hva som hadde skjedd drapskvelden, men politiet konkluderte senere med at drapsofferet hadde vært ruset og sov på en sofa da han ble drept. Avisene hadde store oppslag om «Hagledrapet».

Hentet av barnevernet

Tre måneder etter drapet, ble Mette og hennes to yngre søsken plassert i beredskapshjem og senere blir hun adoptert til et trygt hjem med foreldre som snart blir «mamma og pappa.» Likevel slipper ikke de gamle hendelsene taket. Mette savner pappa og følte et voldsomt hat mot han som hadde drept han. I ettertid så hun at drapsmannen fikk skylda for alt negativt i henne liv. Dessuten føltes det urettferdig at drapsmannen fikk noen få år i fengsel, mens Mette følte hun hadde fått straff på livstid med sin sorg.

Mette Lunne er glad for at hun tok initiativet til et møte med han som drepte pappaen hennes. Her sammen med maleriet som mekler i saken, Ethel Fjellbakk Wright malte i etterkant av møtet.

Hun fikk et ja

Tilfeldighetene gjorde at Mette fikk vite at konfliktrådet tilrettelegge for møter for dem som trenger å snakke sammen, også etter hendelser som involverer drap.
– Jeg tenkte «går det virkelig an» og ringte umiddelbart Konfliktrådet i Østfold. Lederen der, Ethel Fjellbakk Wright, fant fram til drapsmannen og han sa ja til å møte.

Etter flere forsamtaler var Mette klar for å møte han. Hun visst hva hun hadde behov for å si og hva hun ønsket med møtet.

– Jeg husker jeg var så sint. Jeg ville ikke forsones eller tilgi. Jeg ville at han skulle vite! Om sorg, savn, tap, redsel og barnebarn uten en bestefar. Jeg ville vise han bilde av barna mine.

Det ble ikke et møte i sinne, men likevel et tøft og følelsesladet møte. «Monsteret» viste seg å være en sliten, trist, ensom mann som aldri hadde hatt kjærlighet, omsorg og støtte i livet sitt. I møtet skjønte Mette at farens drapsmann hadde straffet seg selv gjennom et hardt liv. Han hadde vært et offer i langt flere år enn henne. Han sa ikke så mye, men han lyttet – både til Mettes sorg, men også nærgående spørsmål om hvordan han kunne drepe en venn.

Kan du tilgi meg?

Det ble et følelsesladd øyeblikk på slutten av møtet, da Mette stilte han som hadde drept pappaen hans et uventet spørsmål.
– Jeg spurt om han kunne tilgi meg for at jeg har hatet han intens i alle disse årene. Det fortjente han ikke. Han var ikke det monsteret jeg har sett for meg. Nå håper jeg at han også klarer å gi slipp, slik jeg gjør, forteller Mette. Når hun nå tenker på pappaen sin, er det i situasjoner hvor de gjorde noe hyggelig sammen, i stedet for å fokusere på drapet og han som drepte.

– Dette møtet ga meg en ro, og den forsoningen jeg trengte. Han sa aldri unnskyld, men han sa ja til å møte meg, han lyttet, han godtok min historie – så det var mye med det møtet som var så viktig for meg. Jeg er så glad for at jeg gjorde det, og da blir det merkelig at andre kritiserer meg for det.

Podkasten med Mette kan du høre her