Daværende justisminister, Grete Faremo, innleder det første tidsskriftet med å gratulere med iverksettelsen av den splitter nye konfliktrådsloven. Hun er håpefull om at konfliktråd skal gi unge lovbrytere en positiv mulighet til kursendring, og at de som har vært utsatt for innbrudd og hærverk skal kunne se at det står et menneske bak ugjerningen. Faremo slår fast at megling i konfliktråd er et konstruktivt virkemiddel for å kunne gjøre noe konkret for å motvirke og forebygge kriminalitet.

Videre kan en lese hva riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn tenker om konfliktrådets metoder, og i hvilke saker de er best egnet.

Utgaven er 16 sider lang, og inneholder litt av hvert. Blant annet kan en på side 5 lese saken om 23 år gamle Vidar som i affekt skamklipte naboens 30 trær.

Hva som skjedde i saken til Vidar - og resten av utgaven, kan du lese HER.

Tidsskriftet gikk ut av produksjon i 2011, og har senere blitt erstattet av det store internett.

Denne gangen er det Bente K. Melby fra konfliktrådet Innlandet som ønsker å dele noen tanker om det å være mekler i konfliktrådet. Bente er 69 år, pensjonist og bor i Kongsvinger.

-Det er givende og motiverende når møtene i konfliktrådet gir en god prosess, når du ser lettelse hos partene når de får snakket sammen og kommer fram til en løsning som er god for alle, sier Bente Melby.

-Plagsomme tanker og bekymringer som kanskje har ligget på partenes skuldre i måneder, kanskje år, plutselig så ser du at dette slipper taket hos partene.

Bente forteller at i noen møter opplever hun at partene kommer som fiender, men forlater møtet smilende og vennlige ovenfor hverandre.

-Det gir en utrolig god følelse, sier hun.

Samfunnsnyttig arbeid

Bente Melby er på sitt femte år som mekler. Hun opplevde mekleropplæringen som intensiv og god. Selv om Bente pensjonerte seg for noen år tilbake hadde hun ikke et ønske om å ha en stille og rolig pensjonisttilværelse.

-Gjennom mitt yrkesaktive liv som sosionom har jeg møtt mange ulike mennesker i ulike livssituasjoner, og som pensjonist hadde jeg et ønske om å fortsatt bidra med samfunnsnyttig arbeid. Jeg samarbeidet litt med konfliktrådet da jeg jobbet i kriminalomsorgen. Så jeg visste litt om arbeidsfeltet.

Derfor var ikke veien lang for Bente Melby å søke da noen tipset om et ledig meklerverv i konfliktrådet Innlandet.

Bente tenker at rollen som mekler er å legge til rette for at to eller flere parter som er i konflikt kan komme sammen og enes om en løsning som alle kan være fornøyd med.

-Det er viktig å skape trygghet og forutsigbarhet for partene både under formøtene og i det gjenopprettende møtet. Derfor må mekler opptre upartisk, fremstå rolige og trygge, vise medmenneskelighet, fleksibilitet og forstå partene på deres premisser og kunne se sakene fra alle partenes perspektiv.

Det er også viktig å ikke gå for fort fram under prosessen i møtet, en må kunne lytte og bruke stillhet. Stillhet gir både partene og mekler tid til å reflektere over hva som har framkommet så langt i prosessen, forteller Bente.

-Denne refleksjonen gir mekler tid for oppsummeringer underveis, tid til å være undrende og en fin anledning til å stille utdypende spørsmål.

Utfordrende rolle

Bente Melby opplever spesielt saker i konfliktrådet som handler om vold i nære relasjoner, som utfordrende.

-Det kan være utfordrende å identifisere og forholde seg til den potensielt psykiske volden mellom partene. Det kan også være krevende å være bevisst på en potensiell manipulasjon og kontrollerende atferd fra voldsutøver. Vold i nære relasjoner er komplekse saker fordi partene fortsatt har en relasjon til hverandre. Dette er saker som berører, og som det er lett å bære med seg i ettertid, fordi jeg tenker på hva som kan skje mellom partene etter møter i konfliktrådet.

Bente forteller at hun synes det er viktig å være bevisst hvilken rolle hun har som mekler i konfliktrådet. Hun er verken rådgiver, terapeut eller dommer.

Fornærmet part og andre berørte

Bente Melby har meklet mange saker. Hun har lyst å trekke fram en sak som handlet om krenkelser. En ung gutt hadde krenket en ung jente. Det var grov mobbing på sosiale medier. Jenta klarte ikke å møte gutten, men mor til jenta ønsket å møte ham. Hun var også berørt av det han hadde gjort.

-Under det gjenopprettende møtet skjedde det noe helt spesielt med gutten da moren til jenta gråtende fortalte hvordan mobbingen hadde gått utover datteren hennes og hvordan hele familien var blitt påvirket av dette.

-Gutten kom med en unnskyldning som moren opplevde som ekte, for i tillegg kom han også med gode forslag til hvordan han kunne gjøre det godt igjen ovenfor datteren hennes.

Bente forteller at av alle saker hun har meklet, har hun sjelden opplevd en så ekthet i en unnskyldning som denne gutten viste.

Jeg har vært ansatt i politiet i 35 år. Først i Oslo, en tett befolket storby med mange straffesaker, og etter hvert på et lite lensmannskontor i Fosen, der de er veldig tett på mennesker. Der straffesakstypene kan være ganske annerledes, men der sakene kanskje påvirker lokalsamfunnet i større grad enn i en storby. Alt blir så mye nærmere og personlig på bygda.

Jeg oppfatter at lokalbefolkningen i mindre tettsted har større forventninger til politiets arbeid. De forventer at de skal få mer oppfølging i enkeltsaker etter at de har vært i retten og kanskje ikke fått snakket særlig om konsekvensene av lovbruddet de er påført. Politiet kjenner og føler på at enkeltindividene har behov for å bli trygget, få en oppreising og bli ferdig med saken så livet ble slik det var før de var utsatt for kriminalitet. Og dette har gjort noe med meg som politikontakt.

Så kommer jeg etter hvert i kontakt med konfliktrådet, som har et spesielt fokus på gjenoppretting, i en arena der en kan få stilt de spørsmålene - satt ord på ting og fått frem følelsene en sitter med. Det gikk etter hvert opp for meg at skal en komme seg videre i livet, må en møtes som mennesker og snakke ut.

Det får meg til å tenke på mitt første stormøte på Ørlandet, der en eldre mann hadde blitt utsatt for et grovt ran med brutal vold, der du ser et menneske som har fått hele sitt liv snudd på hodet – fra trygghet til angst og psykisk uhelse, og et ødelagt liv.  Så blir jeg vitne til en prosess i et stormøte der offeret beskriver et forferdelig liv, med skjelvende stemme og tårer i øynene direkte til raneren, som på dette tidspunktet soner fengselsdom for dette ranet. Så tar ransmannen historien innover seg og sier han angrer på det han har gjort, ber om unnskyldning og betrygger offeret om at dette ikke kommer til å skje på nytt. Så ser jeg hvordan offeret blir mer og mer trygg i løpet av møtet, og bekrefter til slutt med både kroppsspråk og ord hvor bra dette var for han. Så tenker jeg, dette tilbudet fra Konfliktrådet må vi benyttes oss mer av. Det er dette som kan bidra til at mennesker som er utsatt for kriminalitet kan komme seg videre i livet.

Denne saken har jeg tatt med meg videre i min karriere, som en motivasjon til å bruke litt ekstra tid på å oppmuntre mennesker til å møte, kanskje løse eller få en gjenoppretting i konfliktrådet. Det koster noe ekstra arbeid, men gevinsten er så stor. Det har så store positive ringvirkninger i et lokalsamfunn der politi og konfliktrådet bistår til at mennesker sammen går videre fra en vanskelig prosess til et bedre liv.

Når det gjelder de aller yngste som er anmeldt til politiet, så har vi egentlig ganske få verktøy i kista vår. Det er foreldre som er bekymret, det er kanskje sendt bekymringsmelding til barnevernet – men det er i utgangspunktet lite å tilby der de som ansvarlige for lovbruddet kan lære noe av konsekvensene av det de har begått. Og dette får meg til å tenke på de erfaringene vi har hatt, gjennom å samle en eller flere unge lovbrytere i slike konfliktrådsmøter der de må lytte til de som faktisk er utsatt for lovbruddene. Dette kan ha en god effekt for ungdom og foreldre, men også andre som er indirekte berørt. Jeg bruker å si at det er som å sette av penger i banken. Vi må alle investere litt ekstra innsats for å legge til rette for slike møter, men den renten – den avkastningen du får i etterkant er uvurderlig. Jeg bruker å si til ungdommene etter møtet; dette kan dere sette på kontoen som heter for livserfaring, og livserfaring trenger dere resten av livet.

For hva skjer i rommet der mennesker har samtykket, men også da forpliktet seg til å sitte sammen i et møte med et felles fokus? Jo – de må alle gå inn i seg selv, tenke på sin egen situasjon, men også alle andres oppfatning. Dette inkluderer refleksjon, og i mange tilfeller å få sette ord på noe som berører andre, som er oppriktig, som kommer fra hodet, hjertet og hele følelsesregisteret. Noe som har vært godt for gjerningspersonen å formidle. Det har vært fantastisk å se hvordan den andre som har vært utrygg får en oppriktig unnskyldning og en betryggelse på at dersom de møtes igjen, så har de en felles avtale signert i konfliktrådet som forebygger nye hendelser. Jeg har i stormøter opplevd så mange flotte prosesser, og det skjer ikke av og til – det skjer hver bidige gang jeg har deltatt som politirepresentant i disse møtene. Også for politiet vil det lille ekstraarbeidet sammen med konfliktrådet gi flere avkastninger i det forebyggende arbeidet.

Vi har de senere år, ved hjelp av konfliktrådet, sett at stormøter er en flott måte å løse både straffesaker og sivilt henlagte saker. Der ungdom er involvert erfarer vi ofte at foreldre har brukt opp sin egen verktøykasse. De blir oppgitt, føler skam, bekymrer seg hvordan det skal gå med barna og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til de andre berørte, de andre involverte foreldrene, og mangler en arena for dette. Så opplevde vi nå for en uke siden en sak der det var mulighet for et stormøte. Noen foreldre er skeptiske, noen er mer nysgjerrig og fremoverlent, men det hersker en del tvil fra foreldre og ungdom om de ønsker å samtykke til noe som politiet tenker er en god løsning.

Og da må jeg berømme konfliktrådet. Alt det gode forarbeidet som utføres er helt uvurderlige i forhold til sluttresultatet. En kjempejobb. I forkant var det et splittet ungdomsmiljø, foreldre med helt forskjellige oppfatninger om saken – noe som selvsagt påvirker mange både i lokalsamfunn og i skolemiljøet. Så ender det opp med et fantastisk stormøte der barn, unge og foreldre forenes rundt noen gode avtaler. Jeg som politikontakt sitter i den samme sirkelen og får lov til å si noen avsluttende ord om den flotte innsatsen de alle har gjort, og hvor stolte de kan være av seg selv. Kun timer etter stormøter kommer det mange SMS fra foreldre til politikontakten, de berømmer både innholdet og utfallet av stormøtet og er svært takknemlige og positive etter deltakelsen. Det viser at ganske mange berørte får et utbytte av slike møter, og det gjør selvsagt noe med meg som politikontakt.

Vi har som sagt hatt saker med unge anmeldte i mindre alvorlige saker til svært alvorlige straffesaker. Mange av de alvorligste sakene går for retten. I en rettssak får ikke offeret mulighet til å stille gjerningspersonen spørsmål som gjør at de kanskje kan gå videre med livet sitt.

En sak som berørte meg var en jente som ble utsatt for et ran. Raneren var iført en finlandshette, men i etterkant oppdaget hun at ransmannen bak masken var en hun kjente. Ranet fikk store konsekvenser for jentas hverdag, med redsel, tankespinn og dårlig konsentrasjon. Vi fikk sammen med konfliktrådet tilrettelagt et møte mellom henne og raneren. Da hun ankom rommet, snudde hun brått og løp ut av lokalet. Vi snakker med henne, og frykten viser bare hvor sterkt maktforhold en lovbryter har ovenfor sitt offer. Vi forsøker å trygge henne, og hun viser frem en lapp der hun ønsker å få svar på ett spørsmål: «Utførte du ranet fordi du visste at det var jeg som var på jobb denne dagen?» Det var det eneste hun hadde behov for. Å få svar på dette spørsmålet. Da raneren får vite hva som står på lappen, betrygger han henne ganske raskt om at han ikke visste hvem som var på jobb. Han tenkte bare på pengene. Da observerer jeg hvordan jenta endrer seg, hun fortsetter å stille spørsmål, hun blir mer og mer offensiv ovenfor raneren, og står plutselig rett foran han og konfronterer han. Hun tar tilbake makten og livet sitt. Nettopp ved å få lov til å si det hun har på hjertet direkte til gjerningspersonen. I ettertid sier hun at det var så viktig for henne å få stilt dette spørsmålet direkte til raneren. Det som skjedde i rettssaken betydde ingenting, men å få svar på disse spørsmålene betydde alt for henne i det videre livet. Som en voksen erfaren politietterforsker, kan jeg nok bekrefte og understreke at slike prosesser ikke skjer i en rettsak med tiltalte og forsvarer i rettssalen. Mange berørte sier de opplever et vakuum etter at rettssaken er ferdig.

Hvilken aksje tenker du politiet investerer i og får en avkasting fra ved bruk av slike stormøter?

I politiet har vi en turnover, og stadig unge nytilsatte. Jeg skulle ønske at alle mine politikolleger obligatorisk deltok i minst ett stormøte for å oppleve effekten av dette. Kanskje det viktigste multiverktøyet vi har i møte mellom mennesker. Jeg opplever at altfor få kolleger har særlig kunnskap om dette. Studenter burde også hatt deltakelse i stormøte som en del av pensum. Det er ikke nok å lese om dette, det magiske som av og til skjer må oppleves. En teoretiker kan aldri formidle dette på et tilnærmet likt nivå som en deltaker fra stormøter kan gjøre. Opplevelsen fra deltakelse i stormøte er en motivasjon en kan ta med seg i uoverskuelig fremtid.

Hva tenker du slike prosesser betyr for politiet som organisasjon og samfunnsoppdrag?

I dagens samfunn er politiet opptatt av omdømmet fra innbyggere, skattebetalere og lokalsamfunn.

Et godt omdømme får politiet når innbyggerne føler de får reell hjelp og bistand fra oss. At vi gjør en forskjell. Det å etterforske saker kan være forebyggende, også det å føre saker for retten – men av og til sitter vi igjen med følelsen av at innbyggere føler seg litt snytt, de fikk ikke delta, de fikk det ikke noe bedre etterpå. Så det at vi i politiet faktisk får anledning til å følge opp saker, med de involverte og berørte, bidrar til et eierforhold og en kvalitetssikring som jeg ikke har sett tidligere. De berømmer oss for at vi involverer oss utover etterforskning, og at saken blir ført for retten. De ser at vi bryr oss. Dette snakkes det mye om i etterkant av saken, i hjembygda.

Jeg tenker også det kunne være interessant å intervjue jenta som ble utsatt for dette ranet, for å høre hennes versjon og opplevelse gjennom hennes stemme og følelser. Jeg skal ta en prat med henne om det kan være aktuelt.

Hvis hun ønsker det, vil vi svært gjerne sette av tid til en samtale med henne. Vi sier tusen takk til en engasjert og berørt politirepresentant. Kanskje fortsetter historie fra ransofferet i en senere artikkel.

Leder for Konfliktrådet Oslo, Katinka Hartmann, har svart på VGs lederartikkel "Straff er ikke frivillig".

Hartmann peker på at en ikke kan bedømme innholdet av, og gjennomføringen av ungdomsstraff uten å se på hvilken type ungdom som får denne straffereaksjonen. Det er snakk om sårbare unge i 15-18 års alder med et oppfølgingsbehov - de sliter med rus, helseproblemer, har utfordringer hjemme eller er på vei ut av skolen.

Når 7 av 10 ungdom i Oslo, med ulike utfordringer, faktisk gjennomfører straffen, og hele 85,5% av ungdom på landsbasis gjennomfører - må dette ses som gode resultater. Om en også legger til det faktum at de som har gjennomført ungdomsstraff som regel ikke begår kriminalitet i årene etterpå, viser dette at de har fått til en positiv endring i livet. Det er både bra for dem og for samfunnet. Investeringer gjort i ungdommenes straffegjennomføring er penger spart for det norske samfunnet på sikt, og for alle de individene som slipper å bli nye fornærmede.

Konfliktrådet blir støttet av barneombud Inga Bejer Engh, som i egen replikk om temaet understreker at det er en uriktig påstand at det ikke får konsekvenser å bryte vilkår satt i ungdomsstraff – noe Hartmann også nevner.
Engh mener det fremstår lettvint og historieløst å foreslå mer bruk av fengsel. Barneombudet/Engh sier at fengsel skal være siste utvei - fordi fengsel ikke i tilstrekkelig grad motvirker ny kriminalitet.

Vi mener målet om i det lengste ikke å sette barn i fengsel er godt og riktig, og et mål som i flertallet av sakene gir ønsket effekt, sier Hartmann i konfliktrådet. Barneombudet avslutter med å fortelle om sine ønsker for debatten videre: en debatt som absolutt bør tas.

«Debatten fremover bør handle om å bedre innhold og rammer for ungdomsstraffen og ikke lettvinte krav om økt bruk av fengsel. Sistnevnte tjener ikke samfunnet på sikt».

Replikken til Konfliktrådet kan du lese hos VG her.

Replikken til barneombudet kan du lese i VG her.

Takk for at du tok deg tid til en prat med oss: Du ble nylig i et intervju med kriminalomsorgen beskrevet som en «tryllekunstner». Du hadde ledet et stormøte der det hersket total kaos, trusler og et voldsomt temperament. Så fikk du snudd hele møtet til et svært godt resultat, med positive, sterke følelser – gråt og klemmer. Kjenner du igjen saken?

- Ja, men siden jeg ledet møtet kan jeg kanskje ikke fortelle så mange detaljer om stormøtet av respekt for de fremmøtte, og at det kan være gjenkjennbart. Men jeg kan nok si noe generelt.

- For det første må vi huske på at dette også har noe med kultur å gjøre. De kom alle fra Midtøsten, en annen kultur, større temperament og følelser. De kan være høyt oppe og raskt nede og det kan fort oppstå dramatiske situasjoner som vi i Norge ikke er vant med. Jeg har selv flyktet med min familie fra Irak da jeg var et barn, så jeg forstår kanskje disse mekanismene bedre enn mange andre som ikke har denne bakgrunnen.

Men hva gjorde du? Mange lurer sikkert på hva din rolle som «tryllekunstner» var?

- Ingen tryllekunst i det hele tatt. I stormøtet forsøkte jeg å lede dem fra fortid til fremtid. Jeg stilte spørsmål som traff dem. Jeg husker jeg stilte spørsmålet; «Ønsker dere at det skal være slik i fremtiden?» Hva var grunnen til at dere kom til Norge? Så kom det etter hvert svar med fortellinger om at de alle hadde flyktet fra en konflikt i et splittet samfunn, og opplevelser om hvor godt det var å komme til Norge, der de har en mulighet til å oppleve trygghet. Oppdra sine barn. Og etter hvert en erkjennelse om at de nå var i ferd med å etablere en ny alvorlig konflikt i trygge Norge, med splittelse, vold og dramatiske situasjoner – ikke ulikt hverdagen fra landet de flyktet fra.

- Dette gav dem en vekker i stormøtet, og dermed begynte de å se på hverandre på en ny måte. Det ble skapt en felles forståelse, et fellesskap ved tanken på det grusomme de alle har vært igjennom. De skjønte at de som gruppe måtte stå sammen, og at alle hadde et ansvar for hvordan de skulle leve i fremtiden.

- Så begynte en kvinnelig deltaker å gråte, hun viste følelser, og det synes jeg var bra. Brått ble det vist sympati for kvinnen av de andre motpartene i møtet. Hun fikk en klem. Og plutselig skifter stemningen fra totalt kaos til ro. Og de viste hverandre kjærlighet.

- Når tårene til kvinnen kom frem, og hun klarte å vise følelser, ble dette starten på en positiv dominoeffekt i stormøtet.

Hva tenker du dette skyldes?

- Mennesker påvirker hverandre, motiverer hverandre – på godt og vondt. Dette er det skrevet mye om i gruppepsykologi. Hvordan ulike mekanismer hemmer og fremmer samarbeid. I dette tilfelle ble det en voldsom positiv smitteeffekt, da de innså at de selv eide løsningen og at tårene til kvinnen som turte å vise følelser startet en positiv effekt i stormøtet. Følelser kan si mer enn ord.

Takk Sarmed, det var godt å høre. Vi forlater dette stormøtet og snakker litt mer generelt. For å oppnå gode resultater i en fastlåst sak eller konflikt, så har du kanskje en fremgangsmåte som du har erfart virker godt, og som faller deg naturlig?

- Som person er jeg fortrolig med å snakke, har stort sett alltid mye på hjertet og mye jeg har lyst til å dele med andre. Og av og til utålmodig i form av å se resultatet. Man skal jeg få ut det beste av andre, så handler mye om tålmodighet og lytting. Først handler det om å komme i posisjon. Gjerne så tidlig som mulig. Det er kjempeviktig. Skape tillit, og så begynne å lytte mest mulig etter hva som har skjedd, , hva de har tenkt og følt underveis – først stille litt ufarlige spørsmål, undre seg litt sammen med andre og kjenne på når jeg kan begynne å utfordre dem på det vanskelige, det sårbare. Tryggheten, refleksjonen over det som sies, nye spørsmål og til slutt en felles forståelse. Jeg tenker det er den beste måten sammen med andre å bli klok på en i forkant litt uløselig situasjon eller konflikt.

Hva tenker du om konfliktrådets metoder? Du har vært mekler og ungdomskoordinator, og kjenner organisasjonen svært godt. Kan du dra essensen av det viktigste du har lært der, og hva som er viktig?

- Igjen handler det om mye lytting. Mange som er i en konflikt er ikke i stand til å lytte, men venter bare på en mulighet til å spille inn egne argumenter. Tror de selv sitter på sannheten og fasitsvaret. Som tilrettelegger eller mekler må du ha de gode spørsmålene i ryggraden. Ikke akademiske eller juridiske spørsmål, men enkle spørsmål som handler om tanker og følelser kun de som svarer kjenner til. Lytting og gode spørsmål er nøkkelen til mye. Ikke bare lytte til de dominante, de som ønsker å snakke mest. Men skape en god balanse med respekt, slik at alle kommer til orde like mye.

- Så må du selv hele tiden si til deg selv at du er ikke en del av denne konflikten og at du ikke har noe eierskap til den. Dine følelser er irrelevant. Løsningen ligger hos de andre. De eier sin egen konflikt. Hvis de i etterkant sitter igjen med følelsen av at «dette klarte jeg å løse selv» har de også et ansvar for å vedlikeholde det gode resultatet.

Hva om det brenner som verst, eller saken er veldig alvorlig? Kan vi i konfliktrådet være litt redd for å gå inn i tøffe saker?

- Det får være opp til konfliktrådet og lovverket hva som faller innenfor samfunnsoppdraget, men jeg tenker at metoden kan forsøkes i de aller fleste saker og konflikter. Utgangspunktet er jo et samtykke fra de involverte parter, så allerede fra starten av er det gitt en form for aksept for at dette kan være verdt forsøket. Jeg tenker at samfunnet går potensielt glipp av noe, dersom det ikke gis en sjanse. Det er jo i tillegg et gratis tilbud, taushetsbelagt og egentlig lite å tape på å forsøke. Hvis vi er trygge på metoden, så vil vi erfare at det er svært få saker vi ikke bør ta i.

Men hvis en mekler eller tilrettelegger går inn i en sak, og kjenner litt på denne usikkerheten. Kan dette i så fall vises på holdningen vår, kroppsspråket og ha betydning for stemningen i møtet?

- Absolutt. Mennesker påvirker hverandre, og kan skape tillit og mistillit. Alt har en smitteeffekt, spesielt i møter der det sitter mange mennesker. Men jeg tenker at mye trygghet skapes under ett eller flere formøter med de som skal møte i konfliktrådet. Jeg tenker det er viktig å være bevisst sin egen væremåte. Tenke på hva som er gode relasjonsferdigheter, skape tillit, vise tillit, vise at en lytter, bryr seg og ønsker alles beste innenfor en god og trygg ramme.

Du er nå talentutvikler i Rosenborg. Ser du noen fellesnevnere fra din jobb i konfliktrådet og i din rolle i en idrettsklubb?

- Når det gjelder motivasjon, troen på gode løsninger og et felles mål ser jeg mye av det samme tankesettet. Det å lykkes med sine mål er også avhengig av en konstruktiv prosess, og at vi sammen har tro på at dette kan gå bra. Det sies at tro kan flytte fjell, men en felles drive mot et mulig mål er en viktig del av prosessen. I konfliktrådet legges grunnlaget for suksess i formøtene. Vi kan godt si at gode treningsøkter kan sammenlignes med gode formøter i konfliktrådet.

Se deler av intervjuet med Sarmed i videoen under👇

For å starte med den mest utfordrende gruppen domfelte gjennomførte jeg et intervju med seksjonsleder for en forvaringsavdeling, Trude Gulbrandsen ved Trondheim fengsel. Hva tenker hun om at gjenopprettende prosesser i konfliktrådet skal tilbys alle domfelte på alle stadier i straffegjennomføringen?

--------------------------------------------------------------------------------------------

Forvaringsdømte benevnes som farlige, tilregnelige lovbrytere som har begått svært alvorlige forbrytelser der vanlig fengselsstraff ikke anses tilstrekkelig til å verne andres liv, helse eller frihet.

Trude forteller om en gruppe innsatte som har begått svært alvorlige handlinger, mange av dem dømt for seksuallovbrudd, og det er ikke enkelt å komme frem til en erkjennelse blant disse. Mange velger å skape sine egne historier og fortellinger da de skal leve med noen fryktelige handlinger begått mot flere mennesker, der de kanskje ikke har den rette form for forståelse og empati for ofrene. Vi har innsatte som har begått tosifrede voldtekter mot like mange ofre, og akkurat her vil konfliktrådet kanskje ha en bortimot umulig oppgave i en gjenopprettende prosess.

Hva med konflikter? De aller fleste skal jo en dag løslates og tilbakeføres samfunnet? Kjenner du til hvordan konfliktrådet jobber og bidrar i den sammenhengen, og kan det være noe å tenke på?

- Ja absolutt – og her må jeg fortelle om en fantastisk historie.

- Jeg jobbet en liten stund som flyktningskoordinator, og i den sammenheng opplevde jeg en del konflikter. I spesielt ett tilfelle var det en svært alvorlig pågående konflikt mellom et tjuetalls flyktninger fra Midtøsten. Dette var voksne mennesker som hadde fått tilbud om voksenopplæring. Av ukjente grunner oppstod det en splittelse i gruppen som eskalerte til alvorlige trusler og etter hvert grove voldsepisoder.

- En dag fikk jeg Politiets sikkerhetstjeneste (PST) på døren på grunn av flere alvorlige anmeldelser. Situasjonen eskalerte videre og jeg ble oppringt og fortalt at det var full slåsskamp på skolen. Neste dag var en av de voksne elevene rundjult av en annen gruppe på vei fra skolen. Episodene ble hyppigere, og konfliktene om mulig enda mer alvorlige. Det var en utfordrende situasjon både på grunn av kultur, språk og mulighet for å finne løsninger.

- Så fikk jeg tips om å kontakte konfliktrådet. Jeg beskrev situasjonen, sendte en henvendelse og ble ganske raskt kontaktet ev en mekler. Vi hadde et møte der jeg orienterte han om problemstillingen, hvem som var involvert og berørt, og sammen laget vi en strategi. Vi kalte inn til formøter med de involverte, og bestemte oss for å avholde et stormøte* med alle berørte, også ansatte ved skolen og en tolk.

(*Et stormøte er et møte der alle deltakere sitter i en stor sirkel, uten bord og der en eller to tilretteleggere styrer dialogen mellom partene.)

- Stormøtet startet helt forferdelig, med roping, høylytt utskjelling – alt på arabisk – og jeg tenkte umiddelbart at dette var en dårlig løsning. Men så begynte mekleren å snakke, på arabisk, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hang partene rundt halsen på hverandre og gråt. Jeg vekslet blikk med de ansatte på skolen som åpenbart tenkte «hva i all verden skjedde her??» Og plutselig var alt over. Konflikten endte brått, alt stoppet opp. Det var som om jeg var vitne til en katastrofe, men plutselig kom det en «tryllekunstner».  Vi stod bare og måpte. Hva han sa og hvordan han fikk det til har jeg ikke helt oversikt på – men du verden så effektivt dette var.

- Så tilbake til spørsmålet ditt; ja – selvsagt - her kan konfliktrådet bidra med mye. De aller fleste forvaringsdømte har foreldre, slektninger, familier og nettverk som de sliter med – nettopp for at de har begått såpass grove handlinger. Ikke alle vil ha noe med de forvaringsdømte å gjøre. Også deres egne barn, eller at mor nekter dem kontakt med barn. Skal kriminalomsorgen lykkes med en tilbakeføring må de domfelte ha noe å komme tilbake til. Noen som bekrefter dem, på en positiv måte. Dette vil kanskje motvirke nye lovbrudd, enn i motsatt fall – at alle fordømmer dem og ikke vil ha noe med dem å gjøre.

- Så her kan vi sammen med konfliktrådet gjøre en viktig og god forebyggende innsats.

Takk for samtalen. Dette var nyttig informasjon for oss i Konfliktrådet.

--------------------------------------------------------------------------------------------

Intervjuer Ketil Leth-Olsen ble nysgjerrig på hvilken «tryllekunstner» Konfliktrådet hadde sendt i denne saken, og etter litt sporing fikk jeg kontakt med vedkommende; Sarmed Saify.

Ketil: Hei, Sarmed – jeg har fått mye skryt av deg i en sak du var involvert i, der du ble omtalt som en «Tryllekunstner» - og dette må jeg få vite litt mere om. Er det greit om vi tar et intervju i neste uke?

Sarmed: Hei, Ketil. Takk for sist. Ja det må jo gå bra. Neste fredag kl. 13:30?

Fortsettelse følger i neste uke - med tidligere mekler og ungdomskoordinator, nå spillerutvikler i Rosenborg Ballklubb – Sarmed Saify.

– Konfliktrådet Agder har hatt lang og god erfaring med å samarbeide med fengslene i Agder, forteller seniorrådgiver Nina Therese Solberg.

-Når Agder Fengsel ble nyetablert med fire fengsler på fire lokasjoner, noen med høyt sikkerhetsnivå og noen svært åpne, måtte vi tenke nytt.

Nina Therese Solberg sier at konfliktrådet har et nært samarbeid med tilbakeføringskonsulenter i fengslene, og viser også til at konfliktrådet og Agder Fengsel har en samarbeidsavtale i bunn. I samarbeidsavtalen er det blant annet nedfelt at Konfliktrådet skal gi informasjon til ansatte og innsatte, delta på servicetorg i fengslene og ta imot henvendelser digitalt eller over telefon når en innsatt ønsker å melde inn en sak. Ansatte skal også kunne ringe konfliktrådet og drøfte mulige saker.

– Men at konfliktrådet nå også prøver ut å ha en kontordag i fengselet er noe helt nytt. Tanken er jo at dette skal føre med seg at det blir en veldig lav terskel for innsatte å ta kontakt for å melde inn saker, sier Nina Solberg.

– Foreløpig har vi avtalt to slike kontordager i løpet var våren 2023. I tillegg skal vi også utvikle digitale servicetorg-løsninger i fengslene.

Kontordag i Agder fengsel så dagens lys 2.mars 2023.  Solberg forteller at dagen startet sammen med fengselets tilbakeføringskoordinator. De besøkte de ulike tilbudene innsatte har til å ta utdanning/fagbrev, og pratet med innsatte og ansatte på avdelingene. Alle boenhetene ble også besøkt, selv om ikke alle var interessert i en prat, for det var VM og skistafett på TV akkurat på samme tid.

-Det ble en dialog med et par innsatte som ønsket å melde inn saker, forteller Solberg.

Men det aller viktigste var kanskje alle de uformelle samtalene som foregikk i løpet av kontordagen med innsatte og ansatte.

-Jeg tenker at alle fikk en høyere bevissthet om hva konfliktrådet er og hva konfliktrådet kan tilby den enkelte, sier Solberg, og ser fram til neste «kontordag» i  Agder Fengsel.

- Jeg tenker på hvor viktig og bra det er at vi sikrer at vi har et godt mangfold av meklere, unge og eldre, med etnisk norsk så vel som utenlandsk bakgrunn, sier konfliktrådsmekler Sana Parveen.

Sana er konfliktrådsmekler i konfliktrådet Øst og mekler de fleste sakene sine i Moss. Hun er 27 år med pakistansk bakgrunn, og har for tiden en stipendiatstilling. Sana holder på med en doktorgrad i psykologi.

Hvorfor mekler?

- På ungdomskolen husker jeg at jeg fikk muligheten til å ta et kurs for å bli elevmekler. Da jeg senere var frivillig i Røde Kors Ungdom ble jeg kurset i Gatemegling, der fokuset også var på konflikthåndtering og ikkevoldskommunikasjon. Jeg har alltid hatt en interesse for konflikthåndtering og mellommenneskelige relasjoner. Det falt meg derfor naturlig å bli mekler i konfliktrådet.

- Jeg følte at psykologibakgrunnen min ville komme godt med i meklingsarbeidet. Jeg har også alltid sett på den pakistanske bakgrunnen min som en styrke til å se ting fra ulike perspektiver - spesielt i møte med andre med flerkulturell bakgrunn, forteller Sana.

Refleksjonssamtale med ungdom

Sana husker en sak spesielt godt. Det var en refleksjonssamtale med en ungdom i forbindelse med en ungdomsoppfølging.

- Jeg husker jeg ble litt overrasket over hvor lenge ungdommen og jeg ble sittende og prate og hvor lett praten gikk. Helt fram til han selv påpekte at det var fordi han følte seg trygg på meg fordi jeg også hadde utenlandsk bakgrunn.

Meklerrollen

Sana Parveen har reflektert mye over det å være mekler i konfliktrådet. Hun legger vekt på at meklerrollen handler om å være en upartisk møteleder for mennesker i en konflikt. Det er meklers rolle å sikre at begge parter får et trygt rom til å si det de måtte ha på hjertet. Meklerne legger til rette for at partene får jobbet seg gjennom og snakket ut om konflikten ved å bruke det meklerne kan om gjenopprettende prosesser og å bruke de åpne spørsmålene. Sana mener at meklerne må være nysgjerrige og skal jobbe for å få frem partenes historier, følelser og behov.

Når konflikten ikke løses

- Som mekler er man engasjert og man går kanskje ofte inn i en mekling med en tanke om at konflikten skal løses, sier Sana Parveen.

De få gangene det ikke løser seg, kan det tidvis være vanskelig å ta et steg tilbake og ikke ta dette på egen kappe. Det er viktig å huske at den gjenopprettende prosessen og formøtene kan ha en verdi i seg selv, også de gangene det ikke nødvendigvis fører til en enighet om å skrive en avtale.

Det er givende å være mekler

- Å få lov til å hjelpe folk med å jobbe seg gjennom en konflikt på en trygg og konstruktiv måte. Det kan ofte være mye følelser involvert når man står i en konflikt. Alle disse følelsene er det viktig å lytte til og snakke om, og da er det godt å vite at vi kan være med på å tilrettelegge samtalen slik at begge partene skal føle seg sett og hørt, forteller Sana.

- Det skjer nemlig noe magisk i det øyeblikket de som er involvert i konflikten får innsikt i og forståelse for hverandres tanker, følelser og behov og når man ser at fokuset i møtet skifter fra å handle om konflikten til å handle om hvordan de på best mulig måte kan legge dette bak seg og forhindre gjentakelse.

- Da er det veldig givende å vite at det er vi som meklere i konfliktrådet som er med på å gjøre dette mulig for dem, avslutter Sana Parveen.

På fjerde side i siste utgave av magasinet lyder overskriften «Dette skjer når barn stjeler». Videre forteller en egen tegneserie om hva konsekvensene blir for en ung gutt som stjeler sjokolade på matbutikken, og ender opp på møte i Konfliktrådet.

– Det er veldig fint at Aftenposten junior lager saker som denne, der det er lettfattelig og godt illustrert informasjon om arbeidet vi gjør, som treffer denne viktige målgruppen, sier direktør i Konfliktrådet, Christine Wilberg.

Aftenposten junior henvender seg til barn – de som ofte får med seg nyhetene, men ikke alltid forstår hvordan alt henger sammen. I denne artikkelen forklarer Tale Storvik fra Konfliktrådet i Oslo om hvordan det føles bra både for en selv og den andre, å kunne bidra til å gjøre det godt igjen når man har gjort noen vondt. Det forklares også hvordan gangen i et møte i Konfliktrådet foregår, og hvordan det som regel ender med en avtale om å betale for stjålet vare eller å jobbe for seg.

Avslutningsvis gis barna råd om hvordan en kan stå imot dersom en opplever press om å stjele: en skal lytte til magefølelsen og gjerne snakke med en voksen som kan hjelpe.

Her kan du lese saken fra Aftenposten junior som PDF.

– Jeg ble mekler fordi jeg akkurat hadde fullført en bachelorgrad og sto uten fast jobb. Jeg ønsket å fylle tiden min med noe samfunnsnyttig. Jeg ønsket meg mer erfaring og også noe jeg kunne fylle CV`en med, forteller Aaron.

Aaron Davis Kirya-Atabala er 31 år og jobber som SaLTo-koordinator i Oslo. SaLTo er en desentralisert samarbeidsmodell for Oslo politidistrikt og Oslo kommune om rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge.

Spørsmål om å være mekler i Oslo oppdaget Aaron på Facebook.
– Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut. Jeg kunne nesten ingenting om konfliktrådet fra før av, hadde så vidt hørt om det på videregående.

Aaron gjennomførte meklerkurset på til sammen 7 dager. Etter kurset ga rollen som mekler mer mening og han innså at det å kunne være en del av en gjenopprettende prosess, å hjelpe mennesker med å løse pågående eller tidligere konflikter, det hørtes givende ut.
– Jeg syntes det virker spennende å være en upartisk person i et rom hvor hovedoppgaven er å sørge for dialog mellom parter, sier Aaron.

Det kan til tider være utfordrende å være mekler i konfliktrådet. Aaron har erfart at det av og til kan være vanskelig å gå ut av rollen som mekler. Det å ha et ønske om å hjelpe og veilede partene på hva som er lurt å si eller gjøre og å være helt upartisk, er noen ganger vanskelig.
– Derfor er det godt å være to meklere/tilretteleggere noen ganger, spesielt i krevende saker og saker som berører en selv. Da kan vi veksle på å lytte og å stille åpne spørsmål, og holde oss til mandatet som mekler har.

Aaron husker spesielt en sak godt. Det var et møte mellom to unge voksne. I formøtet kom det fram at de ikke kjente hverandre. Men hendelsen som hadde skjedd mellom dem, hadde skapt et skjevt eller feilaktig bilde av den andre. Det bildet ble ganske annerledes i og etter det gjenopprettende møtet. Det var fint å se at de begge tok ansvar for sin del av konflikten og at de klarte å få til en løsning. Det var også godt å se at de fikk et nytt syn på den andre og en form for forståelse for hvorfor den andre gjorde det den gjorde.
– Det er givende når partene får fortelle fritt hvordan situasjonen har påvirket dem, og det at den andre parten får høre det og noen ganger uttrykker anger. Det er også givende når en part sier unnskyld og den andre tar i mot dette. Og når de tar hverandre i hendene og sier det har vært et godt møte. Det er nesten noe magisk som skjer i det øyeblikket to parter møter hverandre, får forståelse for hverandre og legger hendelsen bak seg. Jeg føler meg utrolig heldig som får lov til å være tilstede, konkluderer Aaron Davis Kirya-Atabala.