Det er Sebastian Bruun Haukland som forteller fra sin første mekling alene. Sebastian er mekler i Tromsø. Han er 24 år og har yrke som bartender.

Møter i konfliktrådet tilrettelegges med en eller to meklere/tilretteleggere. Det er saksforholdet, kompleksiteten i saken og antall parter som er med i møtet, som bestemmer om det er hensiktsmessig med en eller to meklere/tilretteleggere.

Å skape rom for dialog

Sebastian ble mekler fordi han ønsket å jobbe med noe som er utfordrende, og samtidig veldig lærerikt.

-Å være mekler har også gitt meg innsikt i hva jeg kanskje vil jobbe med senere i livet, forteller han.

Når Sebastian skal beskrive meklerrollen, velger han å fremheve at det er en ekstremt spennende rolle som er givende når en kan hjelpe folk, og hvor en får muligheten til å lære masse om mennesker i konflikter.

-Men det å holde seg fullstendig upartisk kan til tider være vanskelig, forteller Sebastian.

-Da må jeg bare minne meg på at det virkelig hjelper at alle i rommet føler seg like godt lyttet og snakket til. For det er det som er mest givende ved meklerrollen; Det å skape et rom hvor alle føler seg godt mottatt, og det åpnes for en god dialog.

Ulike møtelokaler

Sebastian forteller at naskerisaken han meklet i, ble meklet på kjøpesenteret. Du trenger ikke reise langt for å komme til møtet ditt i konfliktrådet. Konfliktrådet mekler i alle landets kommuner, og det er gjort avtaler med kommunene om møtelokaler. De fleste møtene i konfliktrådet holdes i kommunale bygg som helsehus, innbyggertorg, rådhus, NAV kontorer osv. Men i mindre tyverisaker kan møtet også foregå på kjøpesentrene. Da har konfliktrådet gjort en avtale med kjøpesenteret om å låne et lokale, hvor en uforstyrret kan ha møtet.

Unge meklere

Konfliktrådet ønsker et mangfold av meklere i landet, både når det gjelder alder, bakgrunn, erfaring og etnisitet.

Sebastian Bruun Haukland er en av konfliktrådets yngre meklere, med sine 24 år.

-Vi har gjennom årene hatt mange unge søkere på meklerverv, forteller rådgiver Hans Christian Askheimer. En del kommer nok fra jusstudiet og Røde Kors gatemeklingsmiljø her i Tromsø.

-Vi er veldig glade for å ha unge meklere her i Troms. De unge meklerne har en fin inngang til særlig unge parter, avslutter Askheimer.

Den 18. juni er den internasjonale dagen for å motvirke hatytringer.

Det finnes ingen felles definisjon av hatefulle ytringer, verken i Norge eller internasjonalt. Likevel er det enighet om at hatytringer innebærer å angripe eller bruke nedsettende eller diskriminerende språk med henvisning til noens hudfarge, etniske opprinnelse, religion, livssyn, legning eller funksjonsnedsettelse.

Når vi markerer dagen mot hatytringer 18. juni, gjør vi dette for å skape bevissthet rundt hatefulle ytringer, og for å synliggjøre konsekvensene det har. I konfliktrådet ser vi at hatefulle ytringer kan føre med seg mye usikkerhet og frykt, og at en god samtale kan bidra til at denne frykten tas bort.

Vi har spurt konfliktrådene i Oslo, Innlandet og Sør-Vest om hvilke erfaringer de har med saker om hatefulle ytringer, og hva konfliktrådet kan bidra med.

Hva opplever dere som spesielt viktig for partene i denne type saker?

- Det er viktig at partene i saken blir oppmerksomme på at den som har krenket noen, ikke er ansvarlig for mer enn det som han eller hun påførte, sier rådgiver i Oslo, Tale.

Hun forteller at det også er viktig at den fornærmede kan formidle hvordan det opplevdes, og med det forhåpentligvis få en forståelse for hvorfor den enkeltstående hendelsen kan ha blitt opplevd som en større krenkelse, kombinert med tidligere dårlige opplevelser.

- Når dette blir klart for partene og de får øye på hverandre, legges grunnlaget for å gå videre.

- Det er som oftest ikke behov for økonomiske avtaler, men heller en forsikring om at det ikke vil skje igjen, og en ansvarstaking som kommer tydelig frem. Denne kan både komme som resultat av selve møtet og det de har snakket om, og noen ganger har det vært tydelig at den som har krenket selv er i en svært sårbar situasjon, forteller de ved Oslo-kontoret.

Ved kontoret i Sør-Vest kommer det frem at fornærmede kan bli redd i etterkant av det som har skjedd, og ha behov for å vite at truslene ikke blir satt til livs.

Hva ser dere at konfliktrådet kan bidra med i saker som omhandler hatkriminalitet?

Konfliktrådet i Oslo peker på at konfliktrådet trekker saken ned på enkeltindividers plan, og skaper en mulighet for partene til å lære noe om hverandre, komme nærmere, ta ansvar og ha en arena for trygge møter.

- Ved mekling hos oss får man et ansikt på netttroll for eksempel, som gjør det enklere for fornærmede å forholde seg til ytringene. Det skaper en slags balanse mellom partene, fortelles det fra Innlandet.

Konfliktrådene er enige om hvordan det er å mekle i saker om hatytringer: det oppleves like meningsfullt som andre saker, og sakene er like forskjellige som i andre sakskategorier. Men møtet kan være viktigere enn ellers fordi det sjelden er første gang dette skjer med fornærmede.

Avslutningsvis er det er håp om at flere slike saker finner veien til meklingsrommet. Det har også ytringsfrihetskommisjonen påpekt i sin rapport. Konfliktrådet kan være en viktig bidragsyter i håndteringen og forebyggingen av hatytringer. Vi ønsker ikke et samfunn der en dropper å delta i diskusjoner eller stå opp for hvem en er, i frykt for å møte på hat.

Har du opplevd hatefulle ytringer? Alle våre konfliktråd kan nås per telefon, hvor du får en ikke-bindende samtale med en rådgiver om din situasjon. Oversikt over våre konfliktråd finner du HER

Tilskudd til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme 

Totalt tilskuddsbeløp: 10,5 millioner kr

Sfk mottok totalt 49 søknader, med en samlet søknadssum på ca. 21,3 millioner kroner. 43 av søknadene ble helt eller delvis innvilget. 

Overordnet kan tiltakene som får tildelt midler til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme kategoriseres i tre hovedområder:     

Tiltak for personer/berørte i ekstreme miljøer     

Individuell oppfølging av radikaliserte ekstremister er komplisert og ressurskrevende og krever arbeid over tid og ressurser utenom det ordinære tjenesteapparatet. Flere kommuner har søkt om midler til å utdanne mentorer gjennom RVTS sitt tilbud om mentoropplæring. Mentorene benyttes opp mot enkeltpersoner som trenger oppfølging, men også som ressurspersoner på tematikken i kommunene.      

Tiltak for forebygging av utenforskap blant unge     

Søknadene for 2023 viser i likhet med tidligere år at kommunene i det forebyggende arbeidet prioriterer barn og unge gjennom inkluderende og integrerende tiltak - både på fritidsarenaer og gjennom arbeidsrettede tiltak, som sommerjobber for ungdom. Kommunene legger til rette for kommunale jobber samt jobber hos lokale næringslivsaktører som de har etablert et samarbeid med. Tilbud om jobb til ungdom beskrives av noen som det mest treffsikre tiltaket de har, for å forhindre utenforskap, bidra til inkludering og øke kjennskapen til samfunnet og eget nærmiljø.    

 Pandemien bidro til at kommunene i økende grad måtte ta i bruk digitale løsninger i arbeidet med forebyggebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Samtidig viser kommunene til at det digitale ikke kan erstatte viktige mellommenneskelige møteplasser, men kan være et godt supplement. Flere kommuner har i år fått støtte til å utvikle og prøve ut oppsøkende arbeid på nett.   

Kompetanseheving og nettverksarbeid i tjenestene     

Det er et kontinuerlig behov for kompetanseheving på feltet. Kompetansehevingstiltak gjennom blant annet lokale og interkommunale fagdager, webinarer og konferanser, gjerne knyttet opp mot lokale handlingsplaner og veiledere er noe som kommunene søker om midler fra år til år. Videre er samarbeid på tvers av tjenester og kommunegrenser for erfarings- og kunnskapsutveksling en styrke i det forebyggende arbeidet. Ressursgrupper som innebærer samarbeid både internt i kommunene, på tvers av kommuner, og med statlige og frivillige aktører er noe kommunene ser nytten av og fortsatt satser på.   

Her kan du se hvem som mottok midler til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme i 2023

Tilskudd til å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner   

Totalt tilskuddsbeløp: 15. mill. kroner.

Sfk mottok 71 søknader, med en samlet søknadssum på ca. 36,1 mill. kroner. 49 av søknadene ble helt eller delvis innvilget. Blant de innvilgede søknadene finner vi:

Nettverks- og støttetjenester for voldsutsatte

Søknadene avdekker et betydelig behov for hjelpetiltak for personer utsatt for vold i nære relasjoner. Disse tiltakene er gjerne innrettet for å bistå utsatte med mange de utfordringene de gjerne møter etter å ha brutt med voldsutøver. Dette kan handle om rådgivning, samtaler eller etablering av nettverk. Barn i voldsutsatte familier er også en viktig målgruppe for denne type tiltak.

Informasjons- og kompetansebyggingstiltak

For å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner er det avgjørende med kunnskap om temaet, både hos hjelpeapparatet, hos utsatte og i befolkningen generelt. Mange av tiltakene som har fått tilskudd, har som primære målsetning å avdekke og forebygge vold i nære relasjoner gjennom økt bevissthet og kunnskap om problemet.

Kunnskaps- og tjenesteutvikling

Det er fortsatt behov for å etablere mer kunnskap om ulike temaer og problemstillinger samt utvikle nye tjenester på feltet. Sfk har derfor innvilget tilskudd til enkelte tiltak som tar sikte på dette.

Tiltak mot utøver

Sfk innvilget tilskudd til flere tiltak rettet mot voldsutsatte familier. En sentral målsetning ved enkelte av disse tiltakene er å forebygge vold gjennom å ruste opp foreldrene i oppdragerrollen. Det kan også nevnes at Krisesenteret for Asker, Bærum og Lier fikk innvilget tilskudd til å prøve ut et eget krisesentertilbud rettet mot personer beskyldt eller mistenkt for å utøve vold i nære relasjoner.

Her kan du se hvem som mottok midler til å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner i 2023

Tilskudd til å forebygge kriminalitet  

Totalt tilskuddsbeløp: 8,3. mill. kroner.

Sfk mottok 60 søknader, med en samlet søknadssum på ca. 26,6 millioner. 47 av søknadene ble delvis innvilget.

I likhet med tidligere i år mottar vi søknader fra et mangfold av organisasjoner. Alt fra store organisasjoner med mange ansatte, til små foreninger eller stiftelser med en håndfull ildsjeler. Søknadene handler i hovedsak om å bistå barn og unge i en vanskelig livssituasjon, enten, det gjelder kriminalitet, rus, utenforskap eller manglende jobb eller skoleplass. Tiltakene det søkes midler til kan deles inn i tre hovedområder:

Nærmiljøtiltak  

Både store og små organisasjoner søker om midler til organisert aktivitet for barn og unge. Som eksempel på dette kan Wild X som tilbyr organisert aktivitet for barn og unge som blir utvist fra skoler i Groruddalen for en kort eller lengere periode trekkes frem. Norges Fotballforbund Oslo er et annet eksempel. De har ansatt Trygghetsverter som skal være til stede for å trygge det som skjer i og utenfor fotballbanen.

Bistand før og under soning   

Flere organisasjoner søker om midler forebyggende tiltak mot ny kriminalitet rettet personer under straffegjennomføring. Her kan tilbudet Sammen for Livet nevnes, som har som formål å få innsatte/domfelte i utdanning eller jobb før endt soning, for å unngå «glippsonen». Et annet eksempel er Wayback Bergen som vil starte et brukerstyrt senter med arbeidstrening og aktivisering. Dette skal være åpent for sårbare unge mennesker som venter på å gjennomføre en soning.  

Støttetiltak etter soning av straff

Det kan være vanskelig å komme ut av et liv preget av rus og kriminalitet. Derfor er det viktig med støttetiltak for dem som ønsker seg et kriminalitetsfritt liv. I år har vi bevilget midler til blant annet organisasjonen Back in The Ring sitt tiltak Gangsteryoga – vendepunkt som gjennom samtaler og bevisstgjøring hjelper unge med utfordringer innen kriminalitet og rus. Målet er å få dem til å innse at de kan bli en ressurs for samfunnet og de rundt seg. Organisasjonen Breakthrough som arrangerer forsoningskurs for innsatte for å styrke deres motivasjon og forutsetninger til å ta ansvar for egne handlinger og for å håndtere konflikter på en bedre måte, har også mottatt midler.

Her kan du se hvem som mottok midler til å forebygge kriminalitet i 2023

Les mer om våre tilskuddsordninger her 

Når Oda returnerer til skolen sin skal hun presentere arbeidsplassen hun har vært på. Hvordan var arbeidsplassen? Hva driver de faktisk med? Hvordan jobber man?

Oda skisserer konfliktrådet som et statlig organ med stort ansvar, men også med behov for tett samarbeid med andre instanser.

- Det kan være krevende for parter å si ja til å møtes, men det virker som at dere tar jobben deres på alvor og hjelper partene underveis sånn at møtet faktisk skjer, sier hun.

Tror du metoden som brukes i konfliktrådet funker bedre enn den «tradisjonelle» straffen?

- Det virker som at konfliktrådet funker bra for folk, og at det er til større hjelp enn å havne i fengsel. I konfliktrådet kan de som har gjort noe galt si unnskyld og prøve å fikse det, mens om en sitter i fengsel kan en bli bitter og sur, uten mulighet for å bli bedre, og kanskje ikke lære noe av det en har gjort, tenker Oda.

Det virker som at Oda har fått et godt inntrykk av oss og vårt arbeid. Men hvordan ligger vi an? Er det noe vi kan gjøre bedre?

- Kanskje dere kan gi både barn og unge, også voksne, bedre veiledning om andre hjelpetilbud som finnes? For eksempel psykolog, helsestasjon for ungdom – alt etter hvilken type støtte de trenger. Eller hvis det er en konflikt i en familie, så kan de kanskje veiledes til familievernkontoret i tillegg til konfliktrådsmøtet?

Også dette med å nå ungdom kan være en utfordring. Hvordan tenker du vi kan nå ut til dine jevnaldrende, Oda?

- Gjennom skolen er jo en mulighet. Kanskje vi kan se filmene om konfliktrådet på skolen. Vi har besøk fra politiet noen ganger, og de tar opp ulike temaer, til og med konflikter, men de nevner ikke konfliktrådet som en mulighet. Kanskje bør konfliktrådet selv komme på besøk til skolene – snakke om at det er gratis, at dere er der for å hjelpe og har taushetsplikt. Dette kan betrygge ungdom, og senke terskelen til å ta kontakt, forteller hun.

Takk for gode innspill og tanker. Et siste spørsmål til deg: gleder du deg til å selv begynne å jobbe? Og hvordan virket kontorhverdagen hos oss? Ikke avskrekkende, håper vi.

- Deres kontor virket veldig hyggelig! Dere snakker mye sammen, dere sitter ikke bare alene på kontoret og leser e-poster. Det er mange møter, men det virker som at dere samarbeider godt – og at dere liker hverandre.

Oda ser frem til å gjøre sin entre i arbeidslivet selv, og håper hun vil få en jobb hun trives i. Kanskje er det hos oss hun ender opp til slutt? Takk for besøket, Oda, og lykke til videre!

I 2022 mottok konfliktrådene 557 saker i kategorien «familiekonflikter». Familiekonflikter omfatter en rekke ulike problemstillinger i familiære relasjoner, som arveoppgjør, økonomi, skilsmisse, fordeling av barn ved brudd, søskenkrangler og mer.

I konfliktrådet er dialog stikkordet. Vi bruker dialogen slik at partene i større grad får innsikt i hverandres handlinger, synspunkter og følelser. Kanskje er det noe man sliter med å få satt ord på – som det savnes å snakke om i familien. Konfliktrådets meklere er hverken terapeuter eller dommere, og skal kun hjelpe partene til selv å finne løsninger.

- Jeg tenker at konfliktrådet i saker som omhandler familiekonflikter åpner dører hvor familier som har sluttet å lytte til hverandre, begynner å lytte – ved hjelp av en upartisk mekler for møtet, sier konfliktrådsleder i Agder, Helge Bie Riber.

En av disse upartiske meklerne heter Kirsti Heidinger, som har gjennomført mange dialoger og møter mellom mennesker som er i en eller annen type familiekonflikt.

- Jeg tenker at konfliktrådet er et godt egnet sted for å forsøke å løse familiekonflikter, fordi min rolle som mekler er at jeg skal være upartisk og lede møtet. Jeg skal ikke være der for bare den ene eller den andre, men spørre begge parter om hvordan de ønsker å ha det fremover, og hva de mener skal til for å lykkes, forteller hun.

Kirsti husker spesielt godt en sak der en voksen sønn ønsket å gjenoppta kontakten med sin mor. De hadde ikke pratet sammen eller hatt kontakt på flere år.

- Da de fikk mulighet til å fortelle sin historie om konflikten, uten å bli avbrutt, kom det under samtalen avklaring av misforståelser, og overraskende konstruktive forslag til løsning på problemet, som førte til en avtale mellom mor og sønn.

Den erfarne mekleren tenker at familiekonflikter passer godt inn i konfliktrådet, og er et godt alternativ til, eller tillegg til, andre hjelpere.

- Jeg ledet et møte der mor og far ikke kunne bli enige om hvordan de skulle tolke samværsavtalen rundt sitt barn. I etterkant av møtet sa begge to at konfliktrådet hadde hjulpet dem. Det å bli ledet i en dialog, få sagt sine behov, bekymringer og forventninger, det at den andre måtte lytte og at meklerne hjalp dem videre i en prosess, var nyttig for akkurat disse foreldrene.

Kirsti peker på faktoren hun selv mener er viktig for at konfliktrådet lykkes i sakene med familiekonflikter: vi er opptatte av dialogen. Fokuset ligger ikke på rett og galt, eller paragrafer og lover.

Mekler Sigmund Nilsen har i likhet med sin kollega meklet i flere familiekonflikter. Han husker spesielt en sak, som han beskriver slik:

- I enkelte romaner kan leses, luften dirret, eller spenningen lå i luften En slik beskrivelse synes nærliggende da mor og sønn møttes i Konfliktrådet, etter ikke å ha sett hverandre på 20 år.

Forsamtalene næret ikke så mye håp til forsoning, da partene beskrev hverandre. Mor var fremdeles bitter på sønnen, som var enebarn og hadde forlatt henne. Det var allikevel hun som tok initiativet og kontaktet Konfliktrådet for å avtale et møte med sin sønn.

Sønnen som den gang var 20 år, var sint på sin mors valg etter faren brått døde. Den lille familien drev et lite gårdsbruk sammen på tradisjonelt vis. En stund etter farens bortgang, valgte mor en ny samboer. Det viste seg etter en tid, at morens samboer og sønnen slet hverandre ut. De kunne ikke fortsette og ha det slik.

Sønnen ga moren et ultimatum: Enten måtte samboeren flytte ut eller så ville han flytte. Moren valgte samboeren og sønnen flyttet ut. Siden hadde de ikke snakket sammen.

Mor ankom meklingsmøtet først. Vi var to meklere og småpratet litt mens vi ventet på at den andre part skulle ankomme.

Litt plutselig gikk døra opp. I døråpningen sto sønnen. Han kikket på sin mor. Moren hadde reist seg, og det må ha vært ca. 5 meter mellom dem. Hun kikket på sønnen, blikkene møttes, sønnen slo ut armene, og nesten som et trylleslag var hun borte hos sønnen og de omfavnet hverandre i en god klem.

Det var akkurat da luften dirret. De var helt tause inntil moren utbrøt: “Jeg har tenkt på deg hver eneste dag i disse 20 årene”.

Så var det en liten pause igjen. Da sa sønnen: ”Jeg har savnet deg hver dag jeg også”.

Jeg kjente på den berømmelige «klumpen i halsen» og kikket bort på min medmekler.

Tårene trillet ned på kinnet hennes.

Jeg er ikke sikker på hva jeg hørte da mor og sønn forsvant ut døren, men det er mulig han sa: “Vil du være med å hilse på kona og barna mine, de sitter i bilen utenfor”.

Han ringte meg dagen derpå og beklaget at han hadde forlatt møtet så brått.

Konfliktrådet har flere gode historier å se tilbake på om familier som gjennom mekling har fått en enklere hverdag, nøstet opp i en knute eller landet en nødvendig avtale. Så ja - noe KAN gjøres for å endre utfallet. Det er kanskje verdt et forsøk?

Kristin liker naturen, turer til fots, på ski og på snøscooter. Hun spiller i revy, har sunget i kor, deltatt på skimaraton, vært styremedlem i lokal jeger- og fiskerforening, lokalpolitiker og listen går videre. Noen vil si hun er overaktiv i frivillighet og foreninger, noe hun kanskje ikke er helt uenig i selv.

Siden ankomsten til Svalbard i 1996 har hun stort sett vært eneste fysioterapeut på øya, og som regel eneste mekler for konfliktrådet også. Kristin beskriver et miljø der alle kjenner alle, og der hun kjenner tre generasjoner i flere familier.

 - Jeg liker å bo på et lite sted, der kassadamen kjenner meg igjen og jeg ikke er et fremmed ansikt å møte på, forteller hun.

Å bo på en øygruppe med underkant av 3000 innbyggere gjør at man kommer nær hverandre, men hvordan opplever Kristin dette når det kommer til rollen som mekler?

 - Jeg tror ikke jeg er skummel å få som mekler. Barna i barnehagen her trodde jeg jobbet i barnehagen deres da jeg var innom noen ganger som fysioterapeut – så det viser hvor sammensveiset man kan bli. Noen ganger kan det være hakket mer problematisk at alle kjenner alle, som den gangen jeg fikk inn en sak som omhandlet bonusbarnet til en gammel kjæreste. Da måtte jeg ringe han og høre om det var ok at jeg meklet i saken, som det heldigvis var.

Til tider har det vært to meklere på Svalbard: Kristin og en mannlig mekler. Kristin minnes at det å være to er fint, spesielt når en kan stille med et av hvert kjønn i mekling. Også det at han var flere år yngre enn henne selv peker hun på som en styrke.

Men hvordan er det å være mekler alene?

 - Jeg ringer alltid kontoret i Troms etter mekling, og bruker dem flittig. Det er fint å ha noen å gå til for råd og veiledning, selv om det ikke er den største pågangen her.

Vi må jo spørre – hvor mange saker mekler du månedlig? Årlig?

 - Månedlig, nei! Noen år er det bare en sak eller to, så det er ikke det største trykket. Det er mindre kriminalitet her enn på fastlandet, og det er lite saker som involverer barn og unge. Det som er gjennomgående er at hvis den som har gjort noe dumt hadde beklaget eller gjort opp for seg innen 48 timer, hadde vi ikke trengt konfliktrådet.

Kristin skisserer et samfunn med lite ugagn. Når det først skjer noe ulovlig er det gjerne i form av hærverk, nasking og stjeling. Og dersom lokale helter har en fuktig natt på byen vet som regel taxisjåføren hvor de skal slippes av. Svalbard er ikke konstruert for store mengder kriminal aktivitet, med kun en glattcelle hos sysselmannen.

Hva er så den rareste saken du har meklet i på Svalbard?

 - Det var en sak mellom reinsdyr og hund, hvor hunden hadde kommet seg løs og bitt i hjel reinsdyret. Miljøvernsjefen hos sysselmannen representerte reinsdyret, og hundeeieren hunden. Det endte med at hunden skulle på oppdragelseskurs sammen med eier, og blant annet lære av de samme prinsippene en bruker for å lære opp gårdshunder rundt sauer.

 - Det som var gøy med denne løsningen var at den la grunnlag for mekling i liknende saker i Finnmark, der det også er vanlig å ha reinsdyr vandrende fritt.

Å være mekler er ifølge Kristin helt fantastisk. Spesielt dette med å bringe folk sammen og hjelpe dem «å bli ferdige med det» opplever hun som givende.

 - Jeg søkte på vervet som mekler etter jeg så en annonse i Svalbardposten. Jeg tror jo på dialog, at man kan snakke sammen og komme til enighet. Enighet kan også være å være uenige.

Opplæringen fikk Kristin av kontoret i Troms – et kontor hun har god kontakt med.

 - Jeg skal på samling i Troms nå 22 og 23. mai. Det er veldig hyggelig at jeg får lov å være med på sånt, jeg er jo tross alt den dyreste deltakeren! Det går ett fly daglig fra Troms til Svalbard, så det er ikke bare-bare.

Og snakk om dette med avstanden til fastlandet: for det å bo på Svalbard kan i prinsippet sammenliknes med det å jobbe på oljeplattform – en bor ikke der, en oppholder seg der. Kristin er faktisk formelt bosatt i Elverum.

 - Dette med avstand er litt gøy, for posten fra Svalbard går ned til Troms for sortering, før den så kommer opp igjen – en prosess som fort kan ta en ukes tid. Så Sysselmesteren kan komme direkte med en sak til meg, som jeg rekker å mekle ferdig før et eventuelt brev om sak ville kommet til Tromsø.

I dag er Kristin avdelingsleder for sykehuset i Longyearbyen. Sykehuset er et såkalt beredskapssykehus – ikke som sykehusene på fastlandet. Dette betyr blant annet at eldre og mennesker med visse helseutfordringer ikke kan bosette seg på Svalbard. Kristin bor i tjenestebolig, men vet at når hun pensjonerer seg vil boligen tilhøre en annen, og hun vil lukke Svalbard-kapittelet.

Hva vil du finne på da?

 - Jeg vil ikke sitte og slappe av hvertfall! Kanskje blir det søring av meg igjen – etter 36 år i nord: både i Hammerfest, Tromsø og Svalbard.

En ting er hvertfall sikkert: vi håper Kristin vil fortsette som mekler – både på Svalbard, og senere kanskje i Elverum eller et annet sted litt lenger sør. Takk for praten, Kristin!

Daværende justisminister, Grete Faremo, innleder det første tidsskriftet med å gratulere med iverksettelsen av den splitter nye konfliktrådsloven. Hun er håpefull om at konfliktråd skal gi unge lovbrytere en positiv mulighet til kursendring, og at de som har vært utsatt for innbrudd og hærverk skal kunne se at det står et menneske bak ugjerningen. Faremo slår fast at megling i konfliktråd er et konstruktivt virkemiddel for å kunne gjøre noe konkret for å motvirke og forebygge kriminalitet.

Videre kan en lese hva riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn tenker om konfliktrådets metoder, og i hvilke saker de er best egnet.

Utgaven er 16 sider lang, og inneholder litt av hvert. Blant annet kan en på side 5 lese saken om 23 år gamle Vidar som i affekt skamklipte naboens 30 trær.

Hva som skjedde i saken til Vidar - og resten av utgaven, kan du lese HER.

Tidsskriftet gikk ut av produksjon i 2011, og har senere blitt erstattet av det store internett.

Denne gangen er det Bente K. Melby fra konfliktrådet Innlandet som ønsker å dele noen tanker om det å være mekler i konfliktrådet. Bente er 69 år, pensjonist og bor i Kongsvinger.

-Det er givende og motiverende når møtene i konfliktrådet gir en god prosess, når du ser lettelse hos partene når de får snakket sammen og kommer fram til en løsning som er god for alle, sier Bente Melby.

-Plagsomme tanker og bekymringer som kanskje har ligget på partenes skuldre i måneder, kanskje år, plutselig så ser du at dette slipper taket hos partene.

Bente forteller at i noen møter opplever hun at partene kommer som fiender, men forlater møtet smilende og vennlige ovenfor hverandre.

-Det gir en utrolig god følelse, sier hun.

Samfunnsnyttig arbeid

Bente Melby er på sitt femte år som mekler. Hun opplevde mekleropplæringen som intensiv og god. Selv om Bente pensjonerte seg for noen år tilbake hadde hun ikke et ønske om å ha en stille og rolig pensjonisttilværelse.

-Gjennom mitt yrkesaktive liv som sosionom har jeg møtt mange ulike mennesker i ulike livssituasjoner, og som pensjonist hadde jeg et ønske om å fortsatt bidra med samfunnsnyttig arbeid. Jeg samarbeidet litt med konfliktrådet da jeg jobbet i kriminalomsorgen. Så jeg visste litt om arbeidsfeltet.

Derfor var ikke veien lang for Bente Melby å søke da noen tipset om et ledig meklerverv i konfliktrådet Innlandet.

Bente tenker at rollen som mekler er å legge til rette for at to eller flere parter som er i konflikt kan komme sammen og enes om en løsning som alle kan være fornøyd med.

-Det er viktig å skape trygghet og forutsigbarhet for partene både under formøtene og i det gjenopprettende møtet. Derfor må mekler opptre upartisk, fremstå rolige og trygge, vise medmenneskelighet, fleksibilitet og forstå partene på deres premisser og kunne se sakene fra alle partenes perspektiv.

Det er også viktig å ikke gå for fort fram under prosessen i møtet, en må kunne lytte og bruke stillhet. Stillhet gir både partene og mekler tid til å reflektere over hva som har framkommet så langt i prosessen, forteller Bente.

-Denne refleksjonen gir mekler tid for oppsummeringer underveis, tid til å være undrende og en fin anledning til å stille utdypende spørsmål.

Utfordrende rolle

Bente Melby opplever spesielt saker i konfliktrådet som handler om vold i nære relasjoner, som utfordrende.

-Det kan være utfordrende å identifisere og forholde seg til den potensielt psykiske volden mellom partene. Det kan også være krevende å være bevisst på en potensiell manipulasjon og kontrollerende atferd fra voldsutøver. Vold i nære relasjoner er komplekse saker fordi partene fortsatt har en relasjon til hverandre. Dette er saker som berører, og som det er lett å bære med seg i ettertid, fordi jeg tenker på hva som kan skje mellom partene etter møter i konfliktrådet.

Bente forteller at hun synes det er viktig å være bevisst hvilken rolle hun har som mekler i konfliktrådet. Hun er verken rådgiver, terapeut eller dommer.

Fornærmet part og andre berørte

Bente Melby har meklet mange saker. Hun har lyst å trekke fram en sak som handlet om krenkelser. En ung gutt hadde krenket en ung jente. Det var grov mobbing på sosiale medier. Jenta klarte ikke å møte gutten, men mor til jenta ønsket å møte ham. Hun var også berørt av det han hadde gjort.

-Under det gjenopprettende møtet skjedde det noe helt spesielt med gutten da moren til jenta gråtende fortalte hvordan mobbingen hadde gått utover datteren hennes og hvordan hele familien var blitt påvirket av dette.

-Gutten kom med en unnskyldning som moren opplevde som ekte, for i tillegg kom han også med gode forslag til hvordan han kunne gjøre det godt igjen ovenfor datteren hennes.

Bente forteller at av alle saker hun har meklet, har hun sjelden opplevd en så ekthet i en unnskyldning som denne gutten viste.

Jeg har vært ansatt i politiet i 35 år. Først i Oslo, en tett befolket storby med mange straffesaker, og etter hvert på et lite lensmannskontor i Fosen, der de er veldig tett på mennesker. Der straffesakstypene kan være ganske annerledes, men der sakene kanskje påvirker lokalsamfunnet i større grad enn i en storby. Alt blir så mye nærmere og personlig på bygda.

Jeg oppfatter at lokalbefolkningen i mindre tettsted har større forventninger til politiets arbeid. De forventer at de skal få mer oppfølging i enkeltsaker etter at de har vært i retten og kanskje ikke fått snakket særlig om konsekvensene av lovbruddet de er påført. Politiet kjenner og føler på at enkeltindividene har behov for å bli trygget, få en oppreising og bli ferdig med saken så livet ble slik det var før de var utsatt for kriminalitet. Og dette har gjort noe med meg som politikontakt.

Så kommer jeg etter hvert i kontakt med konfliktrådet, som har et spesielt fokus på gjenoppretting, i en arena der en kan få stilt de spørsmålene - satt ord på ting og fått frem følelsene en sitter med. Det gikk etter hvert opp for meg at skal en komme seg videre i livet, må en møtes som mennesker og snakke ut.

Det får meg til å tenke på mitt første stormøte på Ørlandet, der en eldre mann hadde blitt utsatt for et grovt ran med brutal vold, der du ser et menneske som har fått hele sitt liv snudd på hodet – fra trygghet til angst og psykisk uhelse, og et ødelagt liv.  Så blir jeg vitne til en prosess i et stormøte der offeret beskriver et forferdelig liv, med skjelvende stemme og tårer i øynene direkte til raneren, som på dette tidspunktet soner fengselsdom for dette ranet. Så tar ransmannen historien innover seg og sier han angrer på det han har gjort, ber om unnskyldning og betrygger offeret om at dette ikke kommer til å skje på nytt. Så ser jeg hvordan offeret blir mer og mer trygg i løpet av møtet, og bekrefter til slutt med både kroppsspråk og ord hvor bra dette var for han. Så tenker jeg, dette tilbudet fra Konfliktrådet må vi benyttes oss mer av. Det er dette som kan bidra til at mennesker som er utsatt for kriminalitet kan komme seg videre i livet.

Denne saken har jeg tatt med meg videre i min karriere, som en motivasjon til å bruke litt ekstra tid på å oppmuntre mennesker til å møte, kanskje løse eller få en gjenoppretting i konfliktrådet. Det koster noe ekstra arbeid, men gevinsten er så stor. Det har så store positive ringvirkninger i et lokalsamfunn der politi og konfliktrådet bistår til at mennesker sammen går videre fra en vanskelig prosess til et bedre liv.

Når det gjelder de aller yngste som er anmeldt til politiet, så har vi egentlig ganske få verktøy i kista vår. Det er foreldre som er bekymret, det er kanskje sendt bekymringsmelding til barnevernet – men det er i utgangspunktet lite å tilby der de som ansvarlige for lovbruddet kan lære noe av konsekvensene av det de har begått. Og dette får meg til å tenke på de erfaringene vi har hatt, gjennom å samle en eller flere unge lovbrytere i slike konfliktrådsmøter der de må lytte til de som faktisk er utsatt for lovbruddene. Dette kan ha en god effekt for ungdom og foreldre, men også andre som er indirekte berørt. Jeg bruker å si at det er som å sette av penger i banken. Vi må alle investere litt ekstra innsats for å legge til rette for slike møter, men den renten – den avkastningen du får i etterkant er uvurderlig. Jeg bruker å si til ungdommene etter møtet; dette kan dere sette på kontoen som heter for livserfaring, og livserfaring trenger dere resten av livet.

For hva skjer i rommet der mennesker har samtykket, men også da forpliktet seg til å sitte sammen i et møte med et felles fokus? Jo – de må alle gå inn i seg selv, tenke på sin egen situasjon, men også alle andres oppfatning. Dette inkluderer refleksjon, og i mange tilfeller å få sette ord på noe som berører andre, som er oppriktig, som kommer fra hodet, hjertet og hele følelsesregisteret. Noe som har vært godt for gjerningspersonen å formidle. Det har vært fantastisk å se hvordan den andre som har vært utrygg får en oppriktig unnskyldning og en betryggelse på at dersom de møtes igjen, så har de en felles avtale signert i konfliktrådet som forebygger nye hendelser. Jeg har i stormøter opplevd så mange flotte prosesser, og det skjer ikke av og til – det skjer hver bidige gang jeg har deltatt som politirepresentant i disse møtene. Også for politiet vil det lille ekstraarbeidet sammen med konfliktrådet gi flere avkastninger i det forebyggende arbeidet.

Vi har de senere år, ved hjelp av konfliktrådet, sett at stormøter er en flott måte å løse både straffesaker og sivilt henlagte saker. Der ungdom er involvert erfarer vi ofte at foreldre har brukt opp sin egen verktøykasse. De blir oppgitt, føler skam, bekymrer seg hvordan det skal gå med barna og vet ikke helt hvordan de skal forholde seg til de andre berørte, de andre involverte foreldrene, og mangler en arena for dette. Så opplevde vi nå for en uke siden en sak der det var mulighet for et stormøte. Noen foreldre er skeptiske, noen er mer nysgjerrig og fremoverlent, men det hersker en del tvil fra foreldre og ungdom om de ønsker å samtykke til noe som politiet tenker er en god løsning.

Og da må jeg berømme konfliktrådet. Alt det gode forarbeidet som utføres er helt uvurderlige i forhold til sluttresultatet. En kjempejobb. I forkant var det et splittet ungdomsmiljø, foreldre med helt forskjellige oppfatninger om saken – noe som selvsagt påvirker mange både i lokalsamfunn og i skolemiljøet. Så ender det opp med et fantastisk stormøte der barn, unge og foreldre forenes rundt noen gode avtaler. Jeg som politikontakt sitter i den samme sirkelen og får lov til å si noen avsluttende ord om den flotte innsatsen de alle har gjort, og hvor stolte de kan være av seg selv. Kun timer etter stormøter kommer det mange SMS fra foreldre til politikontakten, de berømmer både innholdet og utfallet av stormøtet og er svært takknemlige og positive etter deltakelsen. Det viser at ganske mange berørte får et utbytte av slike møter, og det gjør selvsagt noe med meg som politikontakt.

Vi har som sagt hatt saker med unge anmeldte i mindre alvorlige saker til svært alvorlige straffesaker. Mange av de alvorligste sakene går for retten. I en rettssak får ikke offeret mulighet til å stille gjerningspersonen spørsmål som gjør at de kanskje kan gå videre med livet sitt.

En sak som berørte meg var en jente som ble utsatt for et ran. Raneren var iført en finlandshette, men i etterkant oppdaget hun at ransmannen bak masken var en hun kjente. Ranet fikk store konsekvenser for jentas hverdag, med redsel, tankespinn og dårlig konsentrasjon. Vi fikk sammen med konfliktrådet tilrettelagt et møte mellom henne og raneren. Da hun ankom rommet, snudde hun brått og løp ut av lokalet. Vi snakker med henne, og frykten viser bare hvor sterkt maktforhold en lovbryter har ovenfor sitt offer. Vi forsøker å trygge henne, og hun viser frem en lapp der hun ønsker å få svar på ett spørsmål: «Utførte du ranet fordi du visste at det var jeg som var på jobb denne dagen?» Det var det eneste hun hadde behov for. Å få svar på dette spørsmålet. Da raneren får vite hva som står på lappen, betrygger han henne ganske raskt om at han ikke visste hvem som var på jobb. Han tenkte bare på pengene. Da observerer jeg hvordan jenta endrer seg, hun fortsetter å stille spørsmål, hun blir mer og mer offensiv ovenfor raneren, og står plutselig rett foran han og konfronterer han. Hun tar tilbake makten og livet sitt. Nettopp ved å få lov til å si det hun har på hjertet direkte til gjerningspersonen. I ettertid sier hun at det var så viktig for henne å få stilt dette spørsmålet direkte til raneren. Det som skjedde i rettssaken betydde ingenting, men å få svar på disse spørsmålene betydde alt for henne i det videre livet. Som en voksen erfaren politietterforsker, kan jeg nok bekrefte og understreke at slike prosesser ikke skjer i en rettsak med tiltalte og forsvarer i rettssalen. Mange berørte sier de opplever et vakuum etter at rettssaken er ferdig.

Hvilken aksje tenker du politiet investerer i og får en avkasting fra ved bruk av slike stormøter?

I politiet har vi en turnover, og stadig unge nytilsatte. Jeg skulle ønske at alle mine politikolleger obligatorisk deltok i minst ett stormøte for å oppleve effekten av dette. Kanskje det viktigste multiverktøyet vi har i møte mellom mennesker. Jeg opplever at altfor få kolleger har særlig kunnskap om dette. Studenter burde også hatt deltakelse i stormøte som en del av pensum. Det er ikke nok å lese om dette, det magiske som av og til skjer må oppleves. En teoretiker kan aldri formidle dette på et tilnærmet likt nivå som en deltaker fra stormøter kan gjøre. Opplevelsen fra deltakelse i stormøte er en motivasjon en kan ta med seg i uoverskuelig fremtid.

Hva tenker du slike prosesser betyr for politiet som organisasjon og samfunnsoppdrag?

I dagens samfunn er politiet opptatt av omdømmet fra innbyggere, skattebetalere og lokalsamfunn.

Et godt omdømme får politiet når innbyggerne føler de får reell hjelp og bistand fra oss. At vi gjør en forskjell. Det å etterforske saker kan være forebyggende, også det å føre saker for retten – men av og til sitter vi igjen med følelsen av at innbyggere føler seg litt snytt, de fikk ikke delta, de fikk det ikke noe bedre etterpå. Så det at vi i politiet faktisk får anledning til å følge opp saker, med de involverte og berørte, bidrar til et eierforhold og en kvalitetssikring som jeg ikke har sett tidligere. De berømmer oss for at vi involverer oss utover etterforskning, og at saken blir ført for retten. De ser at vi bryr oss. Dette snakkes det mye om i etterkant av saken, i hjembygda.

Jeg tenker også det kunne være interessant å intervjue jenta som ble utsatt for dette ranet, for å høre hennes versjon og opplevelse gjennom hennes stemme og følelser. Jeg skal ta en prat med henne om det kan være aktuelt.

Hvis hun ønsker det, vil vi svært gjerne sette av tid til en samtale med henne. Vi sier tusen takk til en engasjert og berørt politirepresentant. Kanskje fortsetter historie fra ransofferet i en senere artikkel.