Skulen jentene går på hadde delt seg i to grupper med «tilhengarar» til kvar av jentene. Straffesaka enda opp hos konfliktrådet.

Meklarane oppdaga i formøtene at mødrene kunne vera ein distraksjon i meklinga, og valde i meklingsmøtet å plassera dei bak jentene slik at fokuset vart på jentene. Det vart skrive ein mellombels avtale, og avtalt oppfølgingsmøte etter ei stund. I den mellombelse avtalen bad ho som var påklaga om unnskyldning, og dette vart akseptert av klagar. Vidare skulle jentene sjølv ta ansvar og seia til vennene sine at dei hadde lagt konflikten bak seg, og ordna opp seg imellom.

Rektor ved skulen gav seinare tilbakemelding til politiet at meklinga hadde fungert veldig bra, og at det hadde skjedd ei positiv endring i åtferda til alle elevane på trinnet. Politiet, som kjenner godt til miljøet, har òg gitt tilbakemelding om at det er eit heilt anna og positivt miljø på skulen etter den vellykka meklinga. Påtalemakta og politiet var òg fornøgd med at meklarane og jentene ville ha eit oppfølgingsmøte for å sikra kvaliteten og ivareta partane.

• Hør vår podcast om hva som skjer i meklingsrommet i mobbesaker

Etter å ha møtt dei som stifta brannen er kvardagen i ferd med å bli bra igjen.

Første gong han opplevde brann,  var ei vinternatt i byrjinga av januar. Ole vakna av bråk på utsida av huset, og såg at det brann i ei handlevogn to meter frå huset. Han sprang ut, og såg to mørkkledde personar som sprang frå staden. Ole varsla politiet om hendinga, men gjerningspersonane var borte då politiet kom staden.

I etterkant av hendinga sleit Ole med å få sova – han tenkte mykje på kva som kunne skjedd om brannen hadde fått utvikla seg og det tok fyr i bustadbyggelaget  der han bur. Både han, sambuaren, og dei fem andre familiane i bustadbyggelaget, var sterkt skaka av hendinga. Ole frykta at det kunne skje igjen sidan media skreiv om fleire branntilløp i nærleiken.

Ei natt i mars skjedde det Ole frykta; igjen høyrde han bråk utanfor, og såg at avfallsdunken med papp og papir var tent på, samtidig som han såg flammar oppetter veggen på sjukeheimen i nærleiken. Han sprang ut og vart igjen vitne til to personar som la på sprang. Ole fekk sløkt brannen ved sjukeheimen, brannen i pappcontaineren døydde ut på eiga hand i mellomtida. Igjen varsla Ole politi og brannvesen. Denne gongen fekk politiet arrestert dei som hadde tent på brannen, og det viste seg å vera to unge gutar på 15 år. Ole vart innkalla som vitne i saka, og i avhøyr innrømte gutane å ha tent på begge brannane utanfor bustadbyggelaget og innrømte òg å stå bak branntilløpet ved sjukeheimen.

Straffesakene vart overførte til ungdomsoppfølging i Konfliktrådet. I haust tok Konfliktrådet kontakt med Ole og inviterte han til eit oppattrettande møte med gutane. Ole takka ja til å møta gutane, men var nervøs og spent før møtet! Samtidig ønskte Ole svar på ein del spørsmål, mellom anna om kvifor bustaden hans var freista tent på to gonger. Han frykta at kanskje nokon var ute etter han eller andre som budde der, og Ole hadde vurdert å flytta då angst og mangel på søvn gjorde det vanskeleg å handtera kvardagen. Ole tykte det var veldig bra at politi og brannvesen vart invitert til møtet.

I møtet forklarte dei unge gutane som hadde stifta brannane, at dei bruka å stikka ut på nattetid etter at foreldra hadde lagt seg. Dei hadde inga anna grunngiving for handlingane sine enn at dei kjeda seg. Begge gutane såg på dette som «gutestrekar» og meinte at dei hadde tatt nødvendige omsyn som skulle forhindra at brannen spreidde seg til bygningar rundt. Denne oppfatninga vart raskt endra etter utsegnene til brannvesenet og politiet. Gutane fekk òg ei større forståing av kva for ein ressursbruk og kostnadar for samfunnet «gutestrekane» hadde medført. Men aller sterkast inntrykk på gutane gjorde nok Ole når han fortalde om korleis handlingane hadde påverka han i ettertid!

For Ole var det godt å få møta «gjerningsmennene» - og sjå at dette berre var to unge gutar, som i møtet sterkt beklaga og angra på det dei hadde gjort. Det var òg godt for Ole å bli fortalt at det var heilt tilfeldig at dei hadde tent på same stad to gonger. At foreldra til gutane tok hendingane svært alvorleg, bidrog òg til at møtet fekk eit godt resultat.

Gutane vart avslørte, og saka vart meld til politiet. I og med at gutane var under 15 år og under strafferettsleg lågalder, vart straffesaka lagd bort Politiet overførte deretter saka til konfliktrådet.

Alle dei involverte partane ga samtykke til meklingsmøte, og saka vart tildelt to meklarar som styrte prosessen vidare. Før partane møttest til meklingsmøte, gjennomførte meklarane individuelle samtaler med gutane med foreldra deira. Faren til den eine guten hadde med eit notat. Notatet oppsummerte forklaringa til guten heime, og der kom det fram at guten var uskuldig. Faren ønskte å understreka at sonen hans ikkje hadde gjort noko gale, og meinte at det var dei andre gutane som hadde stått for skadeverket. Dei samtykka likevel til å komma til meklingsmøtet.

Til meklingsmøtet møtte to personar frå firmaet som åtte bommen, og dessutan fire nervøse gutar i lag med foreldra sine. I meklingsmøtet fekk gutane etter tur forklara seg om kva som hadde skjedd den aktuelle kvelden. Alle gutane fekk fortelja «si» historie, og gutane fekk òg svara på spørsmål om kva dei tenkte, kva dei følte, og korleis dei hadde hatt det i ettertid eter at hærverket var gjort.

Guten som skriftleg hadde erklært seg uskuldig fekk fortelja historia si til sist. Det viste seg at han ikkje hadde tort å fortelja sanninga heime, men han innsåg på møtet at han måtte snakka ærleg slik som kameratane hadde gjort. Det viste seg og at han hadde vore pådrivar for hærverket, og hadde vore den som var mest aktiv i handlingane.

Ærlege historier la grunnlaget for at gutane fekk ta ansvar og komma med ei unnskuldning, noko representantane for firmaet aksepterte. Dei var likevel ikkje heilt ferdig med saka. I meklingsmøtet kom det fram at den øydelagte vegbommen vart dekt av forsikringsselskap, men at firmaet sin eigenandel til forsikringsselskapet var på kr 10 000. Gutane og foreldra inngjekk avtale om erstatning – kr 2.500 på kvar.

Alle avtalane vart innfridde i god tid før fristen og alle gav uttrykk for at dei var glade for utfallet i saka. Gutane var dessutan samde om å finna aktivitetar som ikkje får slike konsekvensar neste gong dei kjedar seg.

I tillegg til dei fysiske og psykiske skadane ulykka påførte han, var Martin plutseleg midt i ei drapsetterforsking, der han måtte inn og vitne mot ein mann i eit miljø han ikkje ønskte noko samband med. Ulykka forandra livet til Martin. Han hadde smerter heile tida, fekk søvnproblem, og måtte gå til psykolog. Livet hadde med eitt vorte så innvikla.

Fem år etter ulykka fekk Martin ein telefon frå konfliktrådet. Tore, som sona ei lengre fengselsstraff hadde lyst å møta han. Tore hadde tenkt mykje på det som hadde skjedd, og på korleis situasjonen hadde vore for Martin. Tore visste at han hadde stått fram som kjenslelaus under rettsaka  og at han ikkje hadde tatt ansvar for det han hadde utsett Martin for.  Dette ønskte han å be Martin om unnskyldning for.

Først vart Martin skeptisk. Kva for fordelar kunne eit slikt møte ha for Tore? Var dette berre noko han ønskte for å kunna få kortare straff, eller betre vilkår for soninga? Kvifor ønskte Tore dette no?

Det er ein nokså naturleg reaksjon at menneske som har vorte utsette for ei kriminell handling, har behov for å vita kva motivasjonen til den andre, til å møta dei er. I Tore sitt tilfelle handla det om å anerkjenna kjenslene til  Martin og ta ansvar. Dersom Martin var sint, ønskte Tore å møta sinnet hans, var han redd, ønskte Tore å fortelja han at han ikkje hadde noko å vera redd for.  Å sona ei fengselsstraff handlar om å gjera opp for seg i forhold til staten. Tore ønskte å gjera opp for seg i forhold til eit heilt uskuldig menneske som dessverre hadde vore på feil stad til feil tid.

Martin ønskte omtenkningstid og snakka med psykologen sin før eit eventuelt møte. Han ønskte òg at konfliktrådet skulle formidle til Tore at han var glad for at Tore hadde tatt kontakt med konfliktrådet.

Det gjekk nesten eit halvt år frå den første kontakten med konfliktrådet til partane møttest ansikt til ansikt.  Martin valde å møta Tore inne i fengselet.  Han ønskte ikkje å ha med seg ein støtteperson til møtet, men hadde avtalt time med psykologen dagen etter møtet. Tore hadde med seg kontaktbetjenten sin til møtet. Begge partane var godt førebudd på kva dei ønskte å seia til kvarandre.

Tore som hadde vore førebudd på både sinne og redsel, var nok ikkje førebudd på det Martin starta med å seie:
«Eg ønsker å takka deg for at du torde å møta meg!»

• Lytt også til Konfliktrådspodden for å få vite mer om hva som skjer når mennesker som har noe uopppgjort møtes, ansikt til ansikt.

Jenta var fortvilet og flau. Hun visste heller ikke hvordan filmen av henne hadde kommet så mange utenforstående i hende.

Hendelsen gikk veldig inn på jenta, og i etterkant slet hun med sosial angst. Jentas løsning på saken ble å anmelde den til politiet. Politiet sendte dermed saken til konfliktrådet. Mekleren i denne saken gjorde en innsats på å snakke med partene. Hun brukte lang tid på å forklare hva som skulle skje og på å trygge partene.

Etter en tid, var jenta klar til å møte. Mekler hadde mange telefonsamtaler som handlet om at jenta skulle føle seg trygg. Gutten gruet seg veldig til å møte. Han hadde skjønt at det han hadde gjort var helt feil. Han hadde med seg mor som støtteperson. I samråd med mekler ble mor satt bak klager for at hun ikke skulle behøve å forholde seg til andre enn gutten som hadde filmet.

Møtet ble godt. De fikk snakket om hvordan hendelsen hadde påvirket jenta og følelsene som var vanskelige i etterkant. Begge to var preget under møtet. Når han nå fikk høre jentas historie og hennes opplevelse, samt følelsene hun satt på i ettertid, gikk dette inn på han. Han ba om unnskyldning, og ville ifølge mekler gjøre hva som helst for at jenta skulle få det bedre.

Møtet endte opp med at jenta var glad for å ha deltatt i møtet. Mekler beskriver en jente som reiste seg mer og mer. På slutten av møtet hadde hun sagt følgende til gutten som hadde delt videoen av henne: «Jeg var veldig sint før møtet, men nå ser jeg at dette har vært vanskelig for deg også».

Begge gikk ut av meklingen som vinnere.

• Hør også på vår podcast om mobbing og hvordan et møte i konfliktrådet kan foregå.

Eierne av lokalene bodde noen timers kjøretur fra bygningen, så tilsynet var ikke så hyppig. 17-åringene som ble tatt, var åpne og i forsamtalen med meklerne fortalte de at de hadde gått inn da døra var åpen, at de hadde knust en del lyspærer og noe glass som stod i hyllene. I forsamtalen med eieren av bygningen fortalte han om alt som var knust og ødelagt i lokalet og han regnet med at dette hadde de samme guttene gjort. Skadene på bygget utgjorde mange hundre tusen.

På selve meklingsmøtet fortalte guttene sin versjon, eieren sin – og det ble naturlig nok en forskjell i forklaringene på hvem som hadde gjort hva. Det ble brukt litt tid på hvorvidt huseieren trodde på guttene sin forklaring om at det hadde vært andre der før dem og knust hovedrutene. Etter litt tvil valgte huseieren å tro på dem.

Guttene som møtte med sine foreldre, ville gjerne ordne opp etter seg, så partene ble enige om at foreldrene skulle leie en container. Guttene skulle rydde lokalene for knust glass og alt annet som var blitt ødelagt, både av 17-åringene og dem som hadde vært der før. Dette sa eierne seg fornøyd med og det ble avtalt dato for når dette skulle være utført.

De fikk varslet politiet som kom til stedet og tok den unge mannen med seg. Etter denne hendelsen og flere andre forhold måtte den unge mannen sone i fengsel. Her hadde kan kontakt med foreldrene, men de snakket ikke om hendelsen den kvelden alt skjedde. Da det ble gitt informasjon i fengslet om muligheten for å få konfliktrådet til å tilrettelegge et møte med mor og far, sa han ja til det.

I forsamtalene tok begge parter lett til tårene. Mannen som nå var blitt rusfri hadde mange vonde tanker og følelser omkring det han hadde gjort og foreldrene hadde det tøft på sin måte, spesielt med viten om at det var de som hadde ringt politiet denne dagen og konsekvensene av det som sønnen nå måtte ta ansvar for.

Det gjenopprettende møtet ble gjennomført med spørsmål som gjorde at alle parter fikk svar på det de trengte og de fikk fortalt hvordan dette hadde berørt dem. Mannen sa til foreldrene at han skjønte hvordan de måtte ringe politiet, og at det var en riktig handling.

Foreldrene fikk sagt til sønnen sin at han alltid var velkommen hjem til dem så lenge han ikke var ruspåvirket, - noe han lovte at han skulle overholde. De fikk fortalt hverandre at de ikke var sinte på hverandre for det som hadde skjedd, de fikk lagt bak seg hendelsen og fokuserte på hva som måtte til for at mannen skulle mestre livet igjen. Sammen ble de enige om å hjelpe sønnen sin i behandling og støtte ham på veien. Meklingsmøtet endte med tårer, klem og enighet om en ny start for fremtiden.

Malin er 6 år, Petter er 14 år, de er søsken og pleier å gå sammen hjem fra skolen. Denne dagen møter de tilfeldigvis på to eldre jenter. Kari og Line på 15 år. Petter kjenner Line litt fra før av, de gikk sammen i korpset da de var yngre. Line og Kari stopper for å snakke med Malin og Petter. Først er det god stemning for alle, men etter hvert skjer det noe. Line og Kari endrer seg og det utvikler seg til stygge ord, slag med pinner, trusler, kasting av stein, spytting og Kari tvinger Petter til å onanere mens de filmer han. Lillesøster Malin står livredd ved siden av og ser på det som skjer. Plutselig springer jentene av sted mens de fniser og ler.

Malin og Petter står igjen, livredde. Petter kjenner på skam og en følelse av å ikke forstå hva han var med på, hva det var som skjedde. De blir enige om at det som har skjedd skal de aldri si til noen.

Etter hvert som dagene og ukene går klarer ikke Malin å holde det vonde inni seg lenger. Hun forteller mamma hva som har skjedd. Mor beskriver en tid preget av berg og dalbane av ulike følelser. Mor opplever endringer på barna. Malin er mye redd, hun er begynt å låse dørene hjemme, sover dårlig og tisser på seg om natten. Petter er sint uten at han klarer å si hva han er sint for, han lukker seg og vil ikke gå ut av huset.

Saken politianmeldes og blir senere overført til konfliktrådet. Jentene får ungdomsoppfølging i ni måneder, en straffereaksjon som også innebærer et møte med fornærmede – dersom fornærmede vil. Foreldrene til Malin og Petter blir kontaktet av konfliktrådet og invitert til en forsamtale der de presenteres for muligheten til å møte jentene og snakke om det som skjedde for nærmere et år siden. Etter at mor får informasjon snakker hun med barna om dette. De er tydelige på at de ikke ønsker å treffe jentene, de våger ikke. Mor takker ja til et møte for å treffe jentene.

Møtet gjennomføres der mor beskriver følelser som sinne, hat, tristhet og fortvilelse. Hun forteller om en sønn som sier at han ikke ville leve lenger, en liten jente på seks år som låser dørene hjemme og som hver kveld i flere uker snakker om at hun var redd jentene skal komme å ta henne. To barn som ikke lenger går den samme skoleveien som de gikk tidligere, fordi minnene om det som skjedde gjør dem så vondt. Beskrivelsen blir sterkt for de to jentene også, som sier de ikke forstå alvoret av det de gjorde og hvilke konsekvenser det fikk. De gir uttrykk for anger og spør hva de kan gjøre for å hjelpe, for å gjøre opp for seg.

Mor og jentene blir enige om at de skal skrive et personlig brev til Petter og Malin. Et brev hvor de skriver det de ville sagt til dem, dersom de var tilstede i møtet. Brevene blir skrevet og konfliktrådet overlever brevet. Noen uker senere tar konfliktrådet kontakt med mor for å høre om det kan være ønskelig for Malin og Petter, å møte jentene, ansikt til ansikt. Mor snakker med barna og de ønsker nå treffe jentene, brevene har gitt dem noe mer trygghet, en tro på at dette møtet kan gjennomføres.

Meklerne tilrettelegger for møte mellom jentene, Malin og Petter. Foreldrene venter på gangen.

Det er et sterkt møte der Malin forteller at hun har vært redd for at jentene skulle komme og ta henne. Petter er sint fordi de truet han, og lei seg fordi han trodde de var venner. De to 15-åringene reagerer med tårer, og sier de skulle ønske de kunne ta det tilbake. De ber om unnskyldning og lover å aldri gjøre noe lignende.

Etter møtet blir Malin spurt om hun fremdeles er redd for jentene? «Nei jeg er ikke redd lenger» svarer Malin, og smiler.

Saken ble anmeldt. Da politiet spurte dem som var blitt berørt av hendelsen om de ville ta saken til Konfliktrådet, sa alle ja til det. Gutten kom sammen med sin mor til meklingsmøtet og møtte jentene og deres foreldre.

Gutten fortalte om problemer han hadde hatt i livet sitt over lengre tid og at han var lei for det han hadde gjort. Jentene fortalte hvordan de opplevde dette. Gutten fikk bedt om unnskyldning til jentene og lovet at han aldri ville gjøre noe liknende igjen. Det var viktig for gutten at jentene ikke fortalte om dette videre, da han opplevde det som veldig skamfullt. Jentene lovet han dette og ville sammen hjelpe han å få avsluttet ryktene som gikk om han på skolen.

Etter flere år med hardt arbeid kom endelig dagen da klager kunne kjøpe sin egen bolig. Fullført norskundervisning, arbeidspraksis og til slutt fast jobb gjorde at den enslige moren fra Syria – med sine to barn – endelig hadde den økonomiske tryggheten som trengtes for at banken kunne innvilge et boliglån. Gleden var stor når de endelig flyttet kunne avslutte sitt leieforhold og flytte inn i egen bolig.

Sjokket var stort da klager fikk et brev fra sin tidligere utleier hvor det ble fremsatt krav på erstatning for slitasje og ødelagt inventar for flere titalls tusener. Depositumet som klager skulle bruke i sin nye bolig ble holdt tilbake og frustrasjonen steg.

Klager fikk høre om konfliktrådet gjennom bekjente og sendte inn en sivil sak. Hun var helt uenig i kravet og ønsket et møte med utleier. Konfliktrådet tok kontakt med utleier og denne var positiv til å møte.

Det ble gjennomført mekling i konfliktrådet. Begge parter ønsket å komme frem til en løsning – og det ble til slutt en avtale begge var fornøyd med. Ettersom det var partenes egen avtale var viljen til å innfri avtalen stor fra begge sider. Utleier fikk erstattet skader og slitasje som han syntes var rimelig, mens småbarnsmoren fikk avsluttet leieforholdet på en ordentlig måte og fikk tilgang til depositumet sitt. Saken ble løst i konfliktrådet.