Regulering av ungdomsstraff

Vilkår for ungdomsstraff

Vilkår for å idømme ungdomsstraff reguleres i straffeloven § 52 a:

Alder: Ungdommen må ha vært under 18 år på handlingstidspunktet. Dersom ungdommen har begått straffbare forhold både før og etter at han eller hun har fylt 18 år, kan det som utgangspunkt ikke idømmes ungdomsstraff for de samlede lovbruddene. Høyesterett (HR-2017-579-A) og Riksadvokaten (brev 9. august 2017) har imidlertid lagt til grunn at dersom lovbruddene som er begått etter fylte 18 år er av mindre alvorlige karakter, utelukker ikke dette bruk av ungdomsstraff. Dette er også foreslått i høringsnotatet med forslag til endringer i konfliktrådsloven,  straffeloven, straffeprosessloven mv.  

Samtykke: Ungdomsstraff krever samtykke fra ungdom og verge. I dette ligger at ungdommen forstår innholdet av straffereaksjonen og at ungdommen ved en eventuell idømmelse er villig til å legge faktum til grunn slik at man kan gjennomføre et gjenopprettende møte. (Prop. 57 L (2013-2014), 10.3.3.2 og 10.4.3) og (Prop. 135L (2010-2011) 14.7.3).

Det er ikke krav om at fornærmede samtykker til selve reaksjonen, og den fornærmede velger selv om han/hun vil delta i det gjenopprettende møtet.

Lovbruddets art og alvorlighet: Ungdomsstraffens målgruppe er ungdom som ellers ville blitt idømt ubetinget fengsel eller de strengeste. samfunnsstraffene. Til forskjell fra ungdomsoppfølging, har lovgiver angitt en øvre og nedre grense for når ungdomsstraff kan idømmes.

• Gjentatt eller alvorlig kriminalitet: Dette utgjør den "nedre grensen" for ungdomsstraff. Den øvre grensen for ungdomsoppfølging vil sammenfalle med den nedre grensen for ungdomsstraff, og både ungdomsstraff og ungdomsoppfølging vil være aktuelle reaksjoner ved gjentatt kriminalitet. Avgjørende for valg av reaksjon vil blant annet være alvorligheten ved de gjentatte lovbruddene, antall gjentakelser og om de kvalifiserer til en oppfølgingstid utover ett år (Prop. 57 L (2013-2014), 10.3.3.2).
• Straffens formål må ikke med tyngde tale mot en reaksjon i frihet: Dette utgjør den "øvre grensen" for ungdomsstraff.  Ungdomsstraffens grense mot fengselsstraff må særlig vurderes ut fra lovbruddets art og alvorlighetsgrad. Straffereaksjonen kan være uegnet der det er svært høy risiko for ny kriminalitet eller der det er begått svært alvorlige lovbrudd (Prop. 135L (2010-2011) 10.5.3.2).

Bosted i Norge: Begrepet «bosted» må forstås slik at bosettingen både har vært av en viss varighet og er ment å vare ved en viss tid. Det er uten betydning om lovbryteren er norsk statsborger eller ikke. (Prop. 135L (2010-2011) 14.1) 

Egnet reaksjon: Straffeloven § 52a inneholder ikke et krav om at ungdomsstraff må være en egnet reaksjon, slik som ved ungdomsoppfølging. Det er imidlertid lagt til grunn at det også ved ungdomsstraff er et krav om egnethet. I det ligger blant annet en forutsetning om at ungdommen har et oppfølgingsbehov over tid.

Gjennomføringstid

Gjennomføringstiden for ungdomsstraff reguleres i straffeloven § 52a og kan være fra seks måneder og normalt opp til to år. Det fremgår av forarbeidene at oppfølgingstidens lengde bestemmes ut fra en helhetsvurdering, der barnets individuelle behov og lovbruddets art og grovhet inngår som momenter (Prp. 135L (2010-2011) 10.12.3). Det bemerkes at gjennomføringstiden skal fastsettes uavhengig av den subsidiære fengselsstraffen, som skal tilsvare den ubetingede fengselsstraffen som ellers ville bli utmålt. Det angis også at det er naturlig at reaksjonens varighet, er lengre enn ved en ubetinget fengselsstraff.

I de mest alvorlige tilfellene, kan gjennomføringstiden sette til inntil tre år. Det gjelder dersom den fengselsstraff som ville ha blitt idømt uten ungdomsstraff er klart lengre enn to år.