SLT-modellen

SLT er opprinnelig bygget på en dansk modell som heter SSP og står for «Skole, Sosial, Politi». I 2000 opprettet Trondheim kommune en slik stilling, og jeg søkte på denne. Jeg jobbet da i politiets forebyggende avdeling, fikk stillingen og har nå vært tilsatt som SLT-koordinator i hele 24 år. Vi kan ikke gå gjennom alt som har skjedd, men noen tanker kan vi dele i løpet av dette intervjuet.

Sosiale plattformer preger ungdomstiden i dag.

I løpet av årene har utfordringer kommet og gått, og det er ingen hemmelighet at ungdommer preges av sosiale medier på godt og vondt. TikTok og andre og plattformer vi ikke hadde for en del år tilbake. Det er mye bra med hurtig tilgang på informasjon, og effektiv dialog mellom ungdom - men ikke alt er like konstruktivt. Vi registrerer at barn og unge kan gjøre avtaler om å treffes på store samlinger med fest og alkohol der de yngste definitivt ikke skal være til stede. Det planlegges aktiviteter på kjøpesentre, som fører til uro og bråk for både kunder, butikkansatte og vektere.

Det koster ungdommene bare 21 kroner å reise med buss, og da er det lett å arrangere samlinger på et felles sted der de ønsker å lage bråk, ta hevn for noe, planlegge tyveri på kjøpesentre eller utføre andre destruktive handlinger. I løpet av 40 min kan de lett samle et sekstitall med ungdom fra hele distriktet. Når ungdom blir mere effektiv på slike aktiviteter, må også vi reagere raskere.

SLT involverer randkommunene rundt Trondheim for å mobilisere mottiltak. Sammen kan vi raskt kartlegge hvem som er lederskikkelsene fra hver kommune og hvem som styrer og mobiliserer disse gruppene. Så kan vi sette i verk massiv innsats rundt disse lederskikkelsene, noe som ofte fører til at mange av de mindre sentrale ungdommene faller i fra, og styrken for lederne avtas markant. SLT-samarbeidet er et kontinuerlig pågående arbeid, som ingen kommer til å kunne løse alene. Her må vi jobbe tverrfaglig og godt koordinert. I forhold til barn og unge er konfliktrådet en viktig samarbeidspartner.

Konfliktrådet er en veldig viktig samarbeidspartner for SLT.

Det var de også for 25 år siden, da jeg jobbet i politiet. Da regjeringen i 2006 staket ut kursen mot det som senere skulle bli ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, var dette på bakgrunn av 4 prosjekt som ble fordelt på Kristiansand, Stavanger, Oslo og Trondheim. Det var da ønskelig at SLT skulle lede alle disse prosjektene. Men i Trondheim bestemte vi oss for at en slik reaksjon burde legges til konfliktrådet, da modellen skulle tuftes på tverrfaglig koordinert samarbeid og «Restorative Justice» (gjenopprettende rett).

Konfliktrådets modell fra Trondheim ble da også til slutt grunnlaget for den nasjonale ordningen. Dette er kanskje noe av det viktigste jeg har bidratt til, da vi umiddelbart så at stormøtene som konfliktrådene tilrettela hadde en veldig god effekt blant ungdom og nettverk. Det å møte offeret i et stormøte, høre om konsekvensene, svare på spørsmål fra berørte og kanskje betrygge og dempe skadevirkningene de var påført. Dette var pedagogisk og praktisk relevant for den videre oppfølging av ungdommene.

Når det gjelder gruppen under 15 år, de som er under den strafferettslige lavalder, hadde vi færre virkemidler. Men her kunne nettopp konfliktrådet likevel gjennomføre sivile reaksjoner med samtykke fra foreldre. Dette kunne på et tidlig stadium ha en forebyggende effekt. Virkemidlene var de samme, det vil si – å møte offer og berørte i et stormøte sammen med vergene. Konfliktrådet er nå blitt en viktig samarbeidspartner for SLT-koordinatorer over hele landet.

Som sagt – jeg går nå straks av med pensjon, og en ny SLT-koordinator overtar min funksjon 1. oktober. En rolle som jeg selv fikk utforme da jeg startet for mange år siden. Kanskje har jeg skreddersydd rollen ut ifra det som interesserte meg mest? Uansett har det over mange år blitt lagt føringer fra departement og direktorat på hva en SLT- koordinator skal ha i sin portefølje, så jeg forventer selvsagt ikke at den nytilsatte skal gå i mine avtrykk og spor. Forebygging av voldelig ekstremisme og ungdomskriminalitet er selvsagt fokusområder som er høyt prioritert i dette arbeidet. Men utover nasjonale føringer tenker jeg at en SLT-koordinator må forsøke å forme sin jobb, og tenke ut strategier på hvordan arbeidet tas videre på best mulig måte lokalt.

Etter å ha jobbet 24 år som SLT-koordinator, i tillegg til mine år i politiet, er jeg usikker på om ting var så mye bedre før.

En skal være veldig forsiktig med å uttale seg bastant. Men en ubestridt realitet er at det faktisk var mye mere synlig politi i gatene for en del år tilbake enn det er i dag. Fotpatrulje er et begrep som var vanlig tidligere, og disse kunne avdekke mye kriminalitet på mindre geografiske områder. Men jeg vet ikke om vi kan gå tilbake til den tiden. Politiet, i likhet med kommunen, er tilført en rekke oppgaver som de forventes å løse uten at det er tilført ressurser – noe som preger arbeidshverdagen deres. Selv om forebygging skal være et sentralt spor, har nok politireformen gjort at det er færre politi i gatene. Et resultat av dette er selvsagt at politiet får avdekket mindre og får kanskje mindre bistand der de er. Men jeg må uansett berømme politiet, for at de er gode på sine prioriteringer. De er til stede på de viktigste arenaer, noe som med jevne mellomrom tas opp og evalueres i politirådet.

Vi må ikke glemme de foresatte.

Jeg tenker at foresatte-gruppen må engasjere seg mere i ungdommens hverdag. Stille barna gode spørsmål – slik at foreldre få mere kunnskap om hva de bedriver med i fritiden. Stille oppfølgingsspørsmål og etablere en god dialog. Også når det gjelder den «digitale fritiden». Veldig mye av ungdommens fritid foregår jo nettopp via digitale plattformer, og algoritmene er veldig aggressive. Det vil si at når de søker på områder de kanskje ikke burde søkt på, risikerer de å havne i et destruktivt spor. Både innenfor ekstremisme, vold og narkotika.

Læring om hvordan algoritmer fungerer burde vært et eget fag på skolen.

Jeg fikk et godt eksempel fra en lærer: Tidligere, da elever skulle skrive om 2. verdenskrig, kunne de spørre besteforeldre som «tidsvitner» da disse hadde kjent, opplevd og forstått hvordan denne perioden var. Nå må de fleste ty til internett, og hvis du søker litt for mye på «nazi» så vil du automatisk bli kanalisert dit og fort havne på høyreekstreme sider. Og hvis du finner disse sidene interessante og fortsetter slike søk, så vil algoritmene automatisk lede deg dit - og du vil ikke få særlig med «motstemmer» i søkene.

Ønsker mere frivillig arbeid.

Så ser jeg at mye av det frivillige arbeidet har gått ned etter pandemien. Det gjelder ikke minst natteravnsarbeidet. Det at foreldre er til stede på kveld og helger, for å se hva som skjer i ungdomsmiljøene burde strengt talt vært av stor interesse for alle. Natteravnene kan faktisk legge en hyggelig demper på mye av det negative som skjer i bydelene, men de er dessverre altfor få.

Vi må bare innse at utvikling og endring skjer raskere og raskere, og derfor er det også viktig å følge utvikling fra andre land. Det kan være klokt av en SLT koordinator å følge med på hva som skjer i Europa og USA. Hva er utviklingstrekkene og hva tenker de vil være nye utfordringer på dette området? Det er mange år siden vi så at jentene i Sør-Europa begynte å bli like voldelige som guttene, og når trenden kom hit, var det selvsagt viktig å være forberedt på dette. Så samarbeidet må gå både lokalt, nasjonalt og internasjonalt

Jeg tenker jobben som SLT-koordinator er den mest interessante jobb du kan få i en kommune.

Du har stor påvirkningskraft i hvordan utviklingen av kommunens barn- og unge kan bli. Du vil ha en meget viktig stemme i det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Det betinger at du jobber utadrettet og proaktivt, og ikke sitter på kontoret og venter på at det kommer henvendelser.

I 44 år har jeg jobbet forebyggende i politi og SLT, og jeg tenker at vi som samfunn må engasjere oss. Være opptatt av fellesskapet, de som er rundt oss. Skape et felles engasjement slik at vi sammen kan hjelpe til når vi ser at noen barn er i ferd med å falle utenfor.

Det dummeste jeg hører fra ulike faginstanser eller privatpersoner er når de sier; «- Dette hadde jeg forutsett. Jeg så det allerede da barnet gikk i barnehagen.»

Da tenker jeg; «Men hvorfor gjorde de ikke noe?» De kunne ha meldt inn en bekymring eller varslet andre om dette. Hvis så mange har sett starten på den negative utviklingen, kunne de jo forsøkt å gjøre noe med det. Da ville barna hatt en langt større sjanse. Det er jo det som kalles forebygging.

Vi må engasjere oss mye mere. Både det som skjer i nabolaget, barnehagen, skole og fritiden – så vi kan hjelpe ungdom som tross alt skal ta over når vi engang går av med pensjon. Ungdommene er vår fremtid og da er det viktig av vi opererer sammen, som et fellesskap.

 

Takk for intervjuet og lykke til som pensjonist Even, og takk for alt du har bidratt med i det forebyggende arbeidet, lokalt og nasjonalt!