– Det er ikkje alltid så lett å svare, seier Sara Kastbjerg. Ofte tek eg ein runde på kontoret for å høgre om nokon har nokre innspel.

Sara er ein av ung.no-gruppa til konfliktrådet, og jobbar som ungdomskoordinator i Agder. Irén Nilsen, seniorrådgivar i Konfliktrådet Nordland, koordinerer arbeidet, og med seg har ho eit team av fire engasjerte medarbeidarar i konfliktrådet. Dei har fordelt faste dagar seg i mellom for når dei skal svare, men engasjementet er faktisk så høgt i gruppa at det har hendt at ein har svart ut kvarandre sine spørsmål – som eit resultat av rein iver etter å svare ungdommen.

– Ja, det har skjedd, det er jo gøy å svare, og ein får eit tydeleg innblikk i kva ungdommen er oppteken av.

Forutan Irén og Sara, svarer og Nora Medbø i Innlandet og Ingrid Bårdstu i Trøndelag på stort og smått ungdommen lurer på. Dei tek imot i gjennomsnitt 20 spørsmål i månaden.

Kva er det ungdommen spør om? 

– Det er ei god blanding, men alt frå konfliktløysing i heimen, krangling i vennegjengen – eksempelvis i forbindelse med russefeiring, til problem med den ein leiger hybel av, fortel Ingrid. Og så er det ein del spørsmål om naskeri, dei lurer på kva som skjer når dei er teke.

– Mange er blitt kalla inn til avhøyr og er redde for kva som skal skje der. Dei ønsker å ta ansvar for det dei har gjort, men det ligg òg ofte ein reel frykt for kva som kan skje.

Samarbeid med politiet 

Og nettopp slike spørsmål, er i grenseland for kva konfliktrådet kan svare på – det krev eit samarbeid med andre verksemder som òg svarer på ung.no:

– Det er viktig for ungdommen å få eit konkret svar på spørsmålet sitt, sånn at dei kan bli ferdig med det. Men det er heilt klart utfordrande når dei spør direkte som f. eks: «Er det lov?» . Ein del av spørsmåla konfliktrådet tek imot, sendast tilbake til ung.no-redaksjonen, som er dei som fordeler spørsmåla, seier Sara.

– Vi veit kva som er ansvarsområdet vårt og ikkje, og har alltid moglegheit til å sende spørsmålet tilbake til redaksjonen og f. eks be dei sende det til politiet. Vi legg då ofte til eit notat til politiet med informasjon om kva konfliktrådet kan bidra med som dei kan inkludere i svaret sitt.

Oppfordrar dei til å snakke saman 

Ofte råder dei ungdommen til å ta kontakt med konfliktrådet for ein uformelt prat, og fortel om kva konfliktrådet kan hjelpe til med.

I svara våre handla det ofte om kommunikasjon, dialog og forklare kva eit tilrettelagt møte kan vere: å snakke om det som har skjedd, og at ein kan ha med nokon viss det verkar skummelt, fortel Irén. Og vi legg alltid ved informasjon om kor dei kan kontakte konfliktråda.

– Og ikkje minst gi dei ros for at dei tek ansvar og ber om råd. Vi ønsker å trygge dei i svara våre, og svare i eit språk ungdommen forstår.

54- åringen fra Trondheim er jurist og rådgiver av yrke, men bruker fritiden sin på å mekle saker i konfliktrådet. Hun liker variasjonen i sakene, selv om flere av sakene kan være ulike "sakstyper", er sakene alltid forskjellig likevel.

– Det er dette som er spennende for meg; jeg er godt vant med å treffe ulike type mennesker og ha ulike typer saker. Å bidra til at mennesker sammen kan få løst opp i sine store og små konflikter, slik at de kan legge dem bak seg å gå videre i livet, er det mest givende for meg med meklerrollen, sier Eva. Og når jeg som mekler går inn i saker, er jeg upartisk og har taushetsplikt. Bare det faktum gjør at mange føler seg trygge på at de er i en setting hvor de fritt kan ta opp temaer knyttet til saken sin.

Metoden konfliktrådet bruker i sine tilrettelagte saker, kalles gjenopprettende prosess, med ett sett spørsmål som mekleren stiller til partene under meklingsmøtet.

– De gjenopprettende spørsmålene er virkelig gode, og fanger essensen av hva saken handler om, og det danner rom for gode samtaler og refleksjoner rundt sakens kjerne. For mange er det en «aha» opplevelse når de får høre motpartens perspektiv, hvordan saken/hendelsen har påvirket dem og hva de trenger for å legge dette bak seg. Partene har lettere for å enes om noe i en avtale med dette som bakteppe – tror jeg.

– Er det en sak du har meklet som du husker spesielt godt?

– Jeg husker meget godt en stor familiekonflikt hvor flere generasjoner var parter i saken. Det var veldig mye historikk og gamle hendelser/følelser som lå langt tilbake i tid, som dannet grunnlaget for flere konflikter av nyere dato. De var steile parter og viste veldig liten evne til å se hverandres synspunkter. Vi var to meklere på saken, og vi brukte mye tid på forarbeid og formøter med partene. Måtte være særs tålmodig, høre på mye bakgrunnsinformasjon - samt å forstå partenes veldig ulike oppfatninger av konflikten. Partene hadde mye temperament, sinne, såre følelser og de mistet stadig vekk fokus. Vi la opp til en stram regi for meklingsmøtene, for både oppførsel og hvilke tema som var relevante for saken slik den stod pr. dags dato. Etter flere formøter og meklingsmøter med partene, fikk vi til slutt en avtale partene imellom som hadde fem ulike tema. Avtalen ble balansert i den forstand at partene både ga og tok – for deretter å enes om noe midt imellom. Siden denne saken hadde flere ulike stridstema, tror jeg partene følte at de hadde fått gjennomslag for i hvert fall noen av sine viktigste temaer.

– Dette var en veldig krevende og utmattende sak for alle de involverte partene, for noen av dem gikk den på helsa løs. Siden de i tillegg bodde relativt nære hverandre og måtte samarbeide en del i hverdagen, var det helt presserende for dem alle at konfliktene ble løst. For meg som mekler var den interessant fordi den var så kompleks og fordi vi meklerne måtte bruke så mye av oss selv i meklerrollen. En sak jeg kommer til å huske for resten av livet, faktisk.

En gruppe forskere i Danmark har samlet inn data fra 88 møter i straffesaker der det er gjennomført mekling i konfliktråd i perioden 2018-2020. Sakene omfatter blant annet vold, trusler, tyveri og innbrudd. Partenes tilbakemeldinger viser at hele 85 prosent fikk det de ønsket ut av meklingen, og at hele 95 prosent mener at tilbudet er en god tjeneste. Kun 3 prosent rapporterte at meklingen var mislykket.

Resultatene er nå presentert i en underveisrapportering og forskerne vil jobbe videre med å hente inn og analysere data. De skal blant annet se på hvordan mekling i konfliktråd ev. påvirker risiko for tilbakefall. De endelige resultatene fra prosjektet er ventet i 2023.

En annen av de involverte forskerne, Lin Adrian ved universitetet i København, påpeker at konfliktrådet kan tilby gjenoppretting og forebygging på en måte som rettssystemet ikke evner. Hun understreker videre at det kreves mye mot for å møte i konfliktrådet, men at gevinstene er betydelige for alle parter.

Christine Wilberg, direktør for konfliktrådet i Norge, synes forskningen fra Danmark er gledelig og håper den kan bidra til å løfte verdien og kjennskapen til gjenopprettende prosess og bruken av konfliktråd.

- Konfliktrådets metode er bruk av dialog og tilrettelagte spørsmål. Mekleren har ansvaret for å legge til rette for en god dialog, og det er partene selv som kommer fram til en løsning. Det ligger det en enorm verdi i, forteller direktøren.

Likevel nedprioritert

I Danmark er konfliktrådet organisert under politiet, og ordningen er betydelig mindre enn her i Norge. Til tross for meget gode skussmål fra brukerne, har konfliktrådsordningen lenge blitt nedprioritert i politiet i Danmark. Prosjektleder Christian B. N. Gade uttrykker til dansk politi at han håper resultatene kan bidra til mer oppmerksomhet rundt konfliktrådet, slik at ordningen kan komme flere til gode.

- Konfliktrådsordningen i Norge, slik vi kjenner den i dag, er utviklet over 30 år, og er et veletablert tilbud som gis over hele landet gjennom våre 12 kontorer og nærmere 140 medarbeidere. Likevel har også vi utfordringer. Sakstallet går ned for ordinære meklingsaker, og vi må hele tiden jobbe for å gjøre våre tjenester bedre kjent. Forskning som dokumenterer verdien av konfliktråd, slik som i Danmark, er svært viktig for å utvikle konfliktrådet videre, og noe vi ønsker å se nærmere på i tiden som kommer, sier Wilberg.

Du kan lese mer om det danske forskingsprosjektet på nettsidene til politiet i Danmark

I forkant av denne telefonsamtalen gjennomfører konfliktrådet i Trøndelag et formøte med «Aleksander», som er domfelt i en ungdomsstraffsak. Han har vært inn og ut av institusjoner de siste 4 årene, og er i utgangspunktet lite inspirert til å delta på et såkalt «ungdomsstormøte». Konfliktrådet spør han om navn på noen i nettverket hans, som han kan tenke seg å invitere til møtet – men han verken kan eller vil hjelpe til med navn på støttepersoner. Han har blitt skuffet for mange ganger av personer som sa de ville hjelpe, men som ikke fulgte godt nok opp i etterkant.

Likevel blir «Aleksander» under møtet litt mere komfortabel og motivert, og begynner å åpne seg opp. Fremdeles motvillig til et møte som innebærer flere deltakere enn far og ungdomskoordinator. Mot slutten spør Konfliktrådet for tredje gang: Er det ingen som har stått deg nær, har inspirert deg eller hatt en betydning i livet ditt? «Aleksander» slår plutselig i bordet og sier: Simen…. Dere kan invitere Simen til stormøtet.

- OK, hvem er Simen og hvorfor vil du invitere han til møtet?

- Simen var læreren min på ungdomsskolen. Han var etter meg hele tiden, som et gnagsår. Han var et rent helvete! Han maste om skoleplikt, lekser, at jeg skulle stå opp tidlig, at jeg ikke kunne henge på visse steder eller omgås visse personer. Han vil jeg ha med!

- Hvorfor i all verden vil du ha med en som du beskriver som et helvete, sier representanten fra konfliktrådet.

- Jeg har møtt så mange positive og blide personer i offentlig sektor, som smiler og sier de vil hjelpe meg. Men en etter en har de forsvunnet. Simen var der hele tiden. Og det må jo bety noe? At han bryr seg.

- Hvordan finner vi Simen? Hvor er han?

- Han er lærer i Alta.

Med disse opplysningene, navnet Simen og at han jobber som lærer i Alta, begynner ungdomskoordinatoren et etterforskningsarbeid for å finne ut hvem Simen er og hvor han bor. Etter mange telefoner til skoler, barnevern etc. får personen til svar at Simen har flyttet til Oslo. Han har lyst til å bli politi, og befinner seg nå som student ved politihøgskolen. Representanten fra konfliktrådet taster mobilnummeret til Simen.

Simen tar telefonen som ringer, og får etter hvert spørsmål om han kan tenke seg å delta på ungdomsstormøtet med «Aleksander» i Trondheim. Det vil han gjerne, og bestiller flybillett tur/retur Oslo-Trondheim nesten umiddelbart, for egne penger.

STILTE OPP: Simen Nicolaisen reiste til Trondheim for å hjelpe ungdom i stormøte.

Viste at han brydde seg om ungdommen
Simen forteller i telefonsamtalen med ungdomskoordinatoren at han fulgte ungdommen tett da han jobbet ved Alta ungdomsskole, og at han hadde ansvar for elever med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Han hadde spesielt fulgt med på «Aleksander», så han ikke skulle havne i negative episoder eller bli involvert i «feil» ungdomsmiljø. Simen husker at «Aleksander» drapstruet rektor på skolen, truet flere ansatte med vold – at han utnyttet alle situasjoner for å teste grenser. Simen bestemte seg da for å ikke la seg true, men i stedet vise at han brydde seg om ungdommen. Etter hvert fikk «Alexander» og Simen en god relasjon selv om ingen av dem opplevde det som en enkel prosess. Simen kunne da stille krav til «Aleksander» – til tross for at ungdommen opplevde dette som en pest og plage. Etter litt under ett år avsluttet relasjonen mellom dem på en svært god måte sommeren 2020.

- Nå er det opp til «Aleksander»
Det har nå gått en uke etter at konfliktrådet gjennomført oppstartsmøte med «Aleksander». Politistudent Simen sitter i en stor sirkel sammen med barnevern, politi, institusjon, kriminalomsorg, konfliktråd og «Aleksander» med foreldre. Simen har aldri hørt om ungdomsstraff eller stormøte tidligere, og er spent på hva som komme ut av dette. Etter møtet forteller han at det var en veldig positiv og lærerik opplevelse å delta på stormøtet. At det satt 12 personer i en sirkel som fikk se at «Aleksander» ville noe med livet sitt. Han virket veldig motivert, kom med konkrete forslag og fikk mye anerkjennelse fra deltakerne i møtet, og at «Aleksander» sa i møtet at dette trolig var hans siste sjanse – og neste gang vil han trolig få en ubetinget fengselsdom.

- Det som er bra med denne type reaksjon er at ungdommen gjennom straff får en mulighet til å jobbe seg ut av kriminaliteten, og gjøre noe konstruktivt med livet. Han kan selv gjennom vilje og handling bestemme hvilken retning han nå skal ta i livet sitt. Her var det flere som både motiverte, men samtidig realitetsorienterte ungdommen på at livet nå måtte «strammes inn». At han måtte finne en god struktur og finne en indre motivasjon til endring, sier Nicolaisen.

Simen fortalte også om foreldre som beskrev hvor tøft det hadde vært med et barn som hadde begått gjentatt kriminalitet, som hadde vært ut og inn av institusjoner, brukt og solgt narkotika og som nå var dømt til «ungdomsstraff» i konfliktrådet.

- Som politistudent fikk jeg observere og delta i et system som bød på mange muligheter til å komme seg bort fra rus og kriminalitet og der ungdommen selv kan komme med gode innspill på fornuftige rammer som forebygger en negativ utvikling. Dette er både samfunnsnyttig, økonomisk fornuftig men best av alt positivt for ungdommen selv og hans familie. Ungdommens største ønske var jo å leve et normalt liv, som han sa under møtet, sier Nicolaisen.

Før han legger til at da ungdomskoordinator avsluttet møtet, reiste «Aleksander» seg opp, gikk bort til sine foreldre og gav dem begge en stor klem.

Det var en varm og fin kveld på våren i fjor. Sander og kameraten drev rundt uten noe spesielt å foreta seg. De hadde snakket om å gå ned til elva og grille og hadde tatt med tennvæske for å kunne tenne bål. Da de gikk forbi varemottaket til forretningsbygget foreslo kameraten at de skulle tenne på noe avfall som lå der. Det ble sprutet tennvæske på pappesker og annet skrot og flammene tok etter hvert tak i selve bygget.

Da brannvesenet omsider fikk slått ned flammene var bygget totalskadd og forsikringssummen ble på et tosifret antall millioner. I tingretten ble "Sander" dømt for medvirkning, men følte seg uansett skyldig i at bygget brant ned og at flere mennesker ble stående uten arbeid i påvente av gjenoppbyggingen.

Tok ansvar

- Vi tenkte aldri på konsekvensene da vi tente på pappen. Å møte ledelsen i selskapet som eide bygget i det gjenopprettende møtet var en påkjenning, sier "Sander" men forter seg å legge til at han er sjeleglad for å kunne møte "motparten" på denne måten. Selv om møtet ble gjennomført digitalt, var det godt å få positive tilbakemeldinger fra de som stilte i møtet.

- De sa at det var voksent av meg å ta ansvar for handlingene mine og de var glade for at det tross alt har gått bra med meg. Jeg er på et helt annet sted i livet nå, sier "Sander" som har opplevde ungdomsoppfølgingen som en støtte.

- Det har ikke vært mange tiltak, men det har vært godt å kjenne at noen følger med på en og at man har noen som støtter en når dagene er tunge.

Lærepenge

Avslutningen på straffegjennomføringen ble en ypperlig anledning til å vise "Sander" hvordan lovbruddet hans har påvirket andre - ikke minst de som måtte rykke ut for å slukke brannen. Selv om brannen skjedde et helt annet sted i landet var Sarpsborg brannvesen med på å lage et avslutningsopplegg med mening for "Sander". Det begynte mykt og rolig med omvisning og to timer brannvernteori før han ble sendt i garderoben for å skifte.

I full brannmannsutrustning ble "Sander" pisket igjennom deler av den årlige testen brannvesenet er pålagt  å gjennomføre for alle operative mannskaper. Løping med tunge slangekveiler, redning av 45 kilo dukke i trappesjakt før utrulling, montering og spyling med slange stod på agendaen - alt utført med surstoffapparat og 25 kilo ekstra vekt på kroppen. Så tungt er nemlig utstyret som brukes.

- Det var sinnssykt tungt. Jeg hadde aldri forestilt meg at det er så krevende å være brannmann - og da kjente jeg ikke på varme fra flammene engang, sier "Sander", mens Patrick fra brannvesenet sjekker hvor mye oksygen som har gått med på "testen".

- Han har brukt omtrent tre ganger så mye som jeg ville gjort under et røykdykk. Han har helt klart litt å gå på når det kommer til kondisjon, men absolutt godkjent når det kommer til innsats og innstilling, konstaterer brannmannen.

• Les mer om ungdomsoppfølging her

Johnny Karlsen er pensjonist og mekler i Vesterålen, Nordland fylke. At han ble mekler, var litt tilfeldig, men nå er det en av flere ting han fyller pensjonisttilværelsen med:

– Jeg ble mekler ved en tilfeldighet ved at en av mine kollegaer på jobben har en bror som jobber i konfliktrådet og visste at det var behov for meklere. Jeg visste lite eller ingenting om konfliktrådet og sa at det kunne jeg godt høre mer om. Etter en kort telefonsamtale med en orientering sa jeg ja til å ta kurset.

– Hva vil du beskrive meklerrollen?

– Å være mekler oppfatter jeg først og fremst som å være en tilrettelegger og bistå slik at partene får møtt hverandre, snakke sammen, lytte til hverandres historier, forstå og finne løsning sammen som er tilfredsstillende for alle parter. Jeg synes at det å få til gode formøter og gjennom disse finne ut hvordan man best kan fylle rollen som tilrettelegger og «bistå» til å finne gode løsninger er både det mest utfordrende, men også om man lykkes det mest givende med det å være mekler.

– Man kan ikke leve av å være konfliktmekler, men det er god betaling og tilfredsstillende å se at man lykkes med å få partene til å jobbe sammen for å finne en god løsning som ender ut i en avtale.

– Er det en historie fra meklingsrommet du husker spesielt godt?

– Om jeg skulle trekke frem en spesiell sak som jeg husker, så er det en sak om noen ungdommer som hadde tatt seg inn i en ungdomsklubb og arrangert privat fest. Den modenhet og det ansvaret ungdommene tok for sine handlinger overrasket meg, men gjorde meg også stolte over hvor mye flott ungdom vi har – selv om de ikke alltid tenker over konsekvensen av sine handlinger. Det ble en også en god løsning på saken.

Det er en sår og fortettet stillhet i rommet der en 15 år gammel gutt akkurat, lavmælt og forsiktig, har stotret frem noen ord:

- Unnskyld - jeg vil gjerne be om unnskyldning.

Så fint – så gripende – så forsonende.
Men så rives jeg tilbake til virkeligheten. Dette er et rollespill. Et rollespill! Jeg kan da virkelig ikke la meg rive sånn med av et rollespill – hvordan skal det da gå når jeg kommer ut i virkelighetsskogen?

Stedet er Åsgårdstrand Hotell en strålende varm dag helt på tampen av august. Men jeg har ikke tid til å tenke så mye på den flotte høstsola, for sammen med 14 andre får jeg min aller første innføring i mekling.  Eller - vent litt – ikke mekling, men gjenopprettende prosess. Det har jeg lært meg nå.

Etter et langt liv som journalist, trodde jeg at jeg hadde en viss peiling på hva konfliktrådet holder på med. Gi og ta, og møtes på midten – sånn i korte trekk. Noen ugjennomtenkte antakelser skulle stå for fall.

Der sitter jeg da – i en ring, med en drøss med personer på begge sider. Noen har bedrevet hærverk, noen har fått eiendom og helse ødelagt, og noen er rammet mer indirekte. Noen er skuffet, noen er forbannet, og andre angrer – eller kanskje ikke.

Alt dette skal makkeren min og jeg forsøke å holde styr på. Vi prøver oss som meklere for første gang, men jeg lyver hvis jeg sier det er lett.  Gjenopprettende spørsmål. Vi har fått et lite kort i hånda, der spørsmålene står. Men det hjelper egentlig ikke så mye, for det blir fort kleint og mekanisk hvis vi følger dem slavisk. Jeg kunne nok godt tenkt meg å finne på noen andre spørsmål – jeg er jo tross alt vant til å spørre, siden jeg er journalist. Men så griper jeg meg i det. Det er ikke lurt – hold deg til grunnspørsmålene, ellers kan du rote deg langt ut på viddene, tenker jeg. Jeg motstår fristelsen, og forsøker heller å høre nøye etter og følge samtalen og svarene.  Etter en times tid er det over, og makkeren og jeg kan senke skuldrene. Hvordan hadde dette gått? Vi var jo de første på kurset som fikk prøve oss.

Jo, dommen fra kursledere og de andre var ikke så verst.

- Dette klarte dere veldig bra, og dere var jo så rolige og trygge.

Rolige? Trygge? Det var i så fall utenpå. For inni kokte det av følelser, tvil, og redsel for å ikke henge med. Men vi forsto jo at det ikke hadde gått helt «åt skogen».

Det var en fantastisk følelse å få den støtten fra kurslederne, og ikke minst fra de andre deltagerne. Her gikk folk «all in» og bød på seg selv så til de grader. Det er rart at man får sånn kontakt på bare fire dager.

Det er travelt å gå på kurs - i hvert fall dette kurset, så litt avkobling var godt. Finn Schjøll, bedre kjent som «BlomsterFinn», er nærmeste nabo til hotellet. Noen hadde ordnet med en omvisning i den bugnende hagen hans. Hagen var herlig, og enda herligere var Finn selv. Kunnskapsrik, men så frekk og på kanten til fornærmende freidig, at han målbandt noen hver - men ikke alle…

Fire dager med intenst og krevende kurs, men for en kursledelse! Aldri tror jeg at jeg har lært så mye på så kort tid. Agron, Lars Otto, og Berit har kunnskaper og en formidlingsevne man ikke kan unngå å bli imponert av. Fra å komme der temmelig blank, for så å oppleve kaos og frykt for ikke å klare det, og tilslutt føle at du kanskje er i ferd med å knekke koden. Det var en gedigen opptur. Den siste dagen – det aller siste rollespillet, da skjedde det noe. Plutselig opplevde jeg – og jeg tror alle de andre også, at det plutselig løsnet. Vi forsto naturlig hva som skjedde – og det var slett ikke så vanskelig å følge. Det lover godt. Nå gleder jeg meg stort til å bli ferdig og komme meg ut i virkelighetens verden.

Jeg tror dette kommer til å bli noe av det mest meningsfylte jeg har drevet med opp gjennom livet.
Og gåsehud og tårer? Det tror jeg at jeg kan leve med.