En gruppe forskere i Danmark har samlet inn data fra 88 møter i straffesaker der det er gjennomført mekling i konfliktråd i perioden 2018-2020. Sakene omfatter blant annet vold, trusler, tyveri og innbrudd. Partenes tilbakemeldinger viser at hele 85 prosent fikk det de ønsket ut av meklingen, og at hele 95 prosent mener at tilbudet er en god tjeneste. Kun 3 prosent rapporterte at meklingen var mislykket.

Resultatene er nå presentert i en underveisrapportering og forskerne vil jobbe videre med å hente inn og analysere data. De skal blant annet se på hvordan mekling i konfliktråd ev. påvirker risiko for tilbakefall. De endelige resultatene fra prosjektet er ventet i 2023.

En annen av de involverte forskerne, Lin Adrian ved universitetet i København, påpeker at konfliktrådet kan tilby gjenoppretting og forebygging på en måte som rettssystemet ikke evner. Hun understreker videre at det kreves mye mot for å møte i konfliktrådet, men at gevinstene er betydelige for alle parter.

Christine Wilberg, direktør for konfliktrådet i Norge, synes forskningen fra Danmark er gledelig og håper den kan bidra til å løfte verdien og kjennskapen til gjenopprettende prosess og bruken av konfliktråd.

- Konfliktrådets metode er bruk av dialog og tilrettelagte spørsmål. Mekleren har ansvaret for å legge til rette for en god dialog, og det er partene selv som kommer fram til en løsning. Det ligger det en enorm verdi i, forteller direktøren.

Likevel nedprioritert

I Danmark er konfliktrådet organisert under politiet, og ordningen er betydelig mindre enn her i Norge. Til tross for meget gode skussmål fra brukerne, har konfliktrådsordningen lenge blitt nedprioritert i politiet i Danmark. Prosjektleder Christian B. N. Gade uttrykker til dansk politi at han håper resultatene kan bidra til mer oppmerksomhet rundt konfliktrådet, slik at ordningen kan komme flere til gode.

- Konfliktrådsordningen i Norge, slik vi kjenner den i dag, er utviklet over 30 år, og er et veletablert tilbud som gis over hele landet gjennom våre 12 kontorer og nærmere 140 medarbeidere. Likevel har også vi utfordringer. Sakstallet går ned for ordinære meklingsaker, og vi må hele tiden jobbe for å gjøre våre tjenester bedre kjent. Forskning som dokumenterer verdien av konfliktråd, slik som i Danmark, er svært viktig for å utvikle konfliktrådet videre, og noe vi ønsker å se nærmere på i tiden som kommer, sier Wilberg.

Du kan lese mer om det danske forskingsprosjektet på nettsidene til politiet i Danmark

I forkant av denne telefonsamtalen gjennomfører konfliktrådet i Trøndelag et formøte med «Aleksander», som er domfelt i en ungdomsstraffsak. Han har vært inn og ut av institusjoner de siste 4 årene, og er i utgangspunktet lite inspirert til å delta på et såkalt «ungdomsstormøte». Konfliktrådet spør han om navn på noen i nettverket hans, som han kan tenke seg å invitere til møtet – men han verken kan eller vil hjelpe til med navn på støttepersoner. Han har blitt skuffet for mange ganger av personer som sa de ville hjelpe, men som ikke fulgte godt nok opp i etterkant.

Likevel blir «Aleksander» under møtet litt mere komfortabel og motivert, og begynner å åpne seg opp. Fremdeles motvillig til et møte som innebærer flere deltakere enn far og ungdomskoordinator. Mot slutten spør Konfliktrådet for tredje gang: Er det ingen som har stått deg nær, har inspirert deg eller hatt en betydning i livet ditt? «Aleksander» slår plutselig i bordet og sier: Simen…. Dere kan invitere Simen til stormøtet.

- OK, hvem er Simen og hvorfor vil du invitere han til møtet?

- Simen var læreren min på ungdomsskolen. Han var etter meg hele tiden, som et gnagsår. Han var et rent helvete! Han maste om skoleplikt, lekser, at jeg skulle stå opp tidlig, at jeg ikke kunne henge på visse steder eller omgås visse personer. Han vil jeg ha med!

- Hvorfor i all verden vil du ha med en som du beskriver som et helvete, sier representanten fra konfliktrådet.

- Jeg har møtt så mange positive og blide personer i offentlig sektor, som smiler og sier de vil hjelpe meg. Men en etter en har de forsvunnet. Simen var der hele tiden. Og det må jo bety noe? At han bryr seg.

- Hvordan finner vi Simen? Hvor er han?

- Han er lærer i Alta.

Med disse opplysningene, navnet Simen og at han jobber som lærer i Alta, begynner ungdomskoordinatoren et etterforskningsarbeid for å finne ut hvem Simen er og hvor han bor. Etter mange telefoner til skoler, barnevern etc. får personen til svar at Simen har flyttet til Oslo. Han har lyst til å bli politi, og befinner seg nå som student ved politihøgskolen. Representanten fra konfliktrådet taster mobilnummeret til Simen.

Simen tar telefonen som ringer, og får etter hvert spørsmål om han kan tenke seg å delta på ungdomsstormøtet med «Aleksander» i Trondheim. Det vil han gjerne, og bestiller flybillett tur/retur Oslo-Trondheim nesten umiddelbart, for egne penger.

STILTE OPP: Simen Nicolaisen reiste til Trondheim for å hjelpe ungdom i stormøte.

Viste at han brydde seg om ungdommen
Simen forteller i telefonsamtalen med ungdomskoordinatoren at han fulgte ungdommen tett da han jobbet ved Alta ungdomsskole, og at han hadde ansvar for elever med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Han hadde spesielt fulgt med på «Aleksander», så han ikke skulle havne i negative episoder eller bli involvert i «feil» ungdomsmiljø. Simen husker at «Aleksander» drapstruet rektor på skolen, truet flere ansatte med vold – at han utnyttet alle situasjoner for å teste grenser. Simen bestemte seg da for å ikke la seg true, men i stedet vise at han brydde seg om ungdommen. Etter hvert fikk «Alexander» og Simen en god relasjon selv om ingen av dem opplevde det som en enkel prosess. Simen kunne da stille krav til «Aleksander» – til tross for at ungdommen opplevde dette som en pest og plage. Etter litt under ett år avsluttet relasjonen mellom dem på en svært god måte sommeren 2020.

- Nå er det opp til «Aleksander»
Det har nå gått en uke etter at konfliktrådet gjennomført oppstartsmøte med «Aleksander». Politistudent Simen sitter i en stor sirkel sammen med barnevern, politi, institusjon, kriminalomsorg, konfliktråd og «Aleksander» med foreldre. Simen har aldri hørt om ungdomsstraff eller stormøte tidligere, og er spent på hva som komme ut av dette. Etter møtet forteller han at det var en veldig positiv og lærerik opplevelse å delta på stormøtet. At det satt 12 personer i en sirkel som fikk se at «Aleksander» ville noe med livet sitt. Han virket veldig motivert, kom med konkrete forslag og fikk mye anerkjennelse fra deltakerne i møtet, og at «Aleksander» sa i møtet at dette trolig var hans siste sjanse – og neste gang vil han trolig få en ubetinget fengselsdom.

- Det som er bra med denne type reaksjon er at ungdommen gjennom straff får en mulighet til å jobbe seg ut av kriminaliteten, og gjøre noe konstruktivt med livet. Han kan selv gjennom vilje og handling bestemme hvilken retning han nå skal ta i livet sitt. Her var det flere som både motiverte, men samtidig realitetsorienterte ungdommen på at livet nå måtte «strammes inn». At han måtte finne en god struktur og finne en indre motivasjon til endring, sier Nicolaisen.

Simen fortalte også om foreldre som beskrev hvor tøft det hadde vært med et barn som hadde begått gjentatt kriminalitet, som hadde vært ut og inn av institusjoner, brukt og solgt narkotika og som nå var dømt til «ungdomsstraff» i konfliktrådet.

- Som politistudent fikk jeg observere og delta i et system som bød på mange muligheter til å komme seg bort fra rus og kriminalitet og der ungdommen selv kan komme med gode innspill på fornuftige rammer som forebygger en negativ utvikling. Dette er både samfunnsnyttig, økonomisk fornuftig men best av alt positivt for ungdommen selv og hans familie. Ungdommens største ønske var jo å leve et normalt liv, som han sa under møtet, sier Nicolaisen.

Før han legger til at da ungdomskoordinator avsluttet møtet, reiste «Aleksander» seg opp, gikk bort til sine foreldre og gav dem begge en stor klem.

Det var en varm og fin kveld på våren i fjor. Sander og kameraten drev rundt uten noe spesielt å foreta seg. De hadde snakket om å gå ned til elva og grille og hadde tatt med tennvæske for å kunne tenne bål. Da de gikk forbi varemottaket til forretningsbygget foreslo kameraten at de skulle tenne på noe avfall som lå der. Det ble sprutet tennvæske på pappesker og annet skrot og flammene tok etter hvert tak i selve bygget.

Da brannvesenet omsider fikk slått ned flammene var bygget totalskadd og forsikringssummen ble på et tosifret antall millioner. I tingretten ble "Sander" dømt for medvirkning, men følte seg uansett skyldig i at bygget brant ned og at flere mennesker ble stående uten arbeid i påvente av gjenoppbyggingen.

Tok ansvar

- Vi tenkte aldri på konsekvensene da vi tente på pappen. Å møte ledelsen i selskapet som eide bygget i det gjenopprettende møtet var en påkjenning, sier "Sander" men forter seg å legge til at han er sjeleglad for å kunne møte "motparten" på denne måten. Selv om møtet ble gjennomført digitalt, var det godt å få positive tilbakemeldinger fra de som stilte i møtet.

- De sa at det var voksent av meg å ta ansvar for handlingene mine og de var glade for at det tross alt har gått bra med meg. Jeg er på et helt annet sted i livet nå, sier "Sander" som har opplevde ungdomsoppfølgingen som en støtte.

- Det har ikke vært mange tiltak, men det har vært godt å kjenne at noen følger med på en og at man har noen som støtter en når dagene er tunge.

Lærepenge

Avslutningen på straffegjennomføringen ble en ypperlig anledning til å vise "Sander" hvordan lovbruddet hans har påvirket andre - ikke minst de som måtte rykke ut for å slukke brannen. Selv om brannen skjedde et helt annet sted i landet var Sarpsborg brannvesen med på å lage et avslutningsopplegg med mening for "Sander". Det begynte mykt og rolig med omvisning og to timer brannvernteori før han ble sendt i garderoben for å skifte.

I full brannmannsutrustning ble "Sander" pisket igjennom deler av den årlige testen brannvesenet er pålagt  å gjennomføre for alle operative mannskaper. Løping med tunge slangekveiler, redning av 45 kilo dukke i trappesjakt før utrulling, montering og spyling med slange stod på agendaen - alt utført med surstoffapparat og 25 kilo ekstra vekt på kroppen. Så tungt er nemlig utstyret som brukes.

- Det var sinnssykt tungt. Jeg hadde aldri forestilt meg at det er så krevende å være brannmann - og da kjente jeg ikke på varme fra flammene engang, sier "Sander", mens Patrick fra brannvesenet sjekker hvor mye oksygen som har gått med på "testen".

- Han har brukt omtrent tre ganger så mye som jeg ville gjort under et røykdykk. Han har helt klart litt å gå på når det kommer til kondisjon, men absolutt godkjent når det kommer til innsats og innstilling, konstaterer brannmannen.

• Les mer om ungdomsoppfølging her

Johnny Karlsen er pensjonist og mekler i Vesterålen, Nordland fylke. At han ble mekler, var litt tilfeldig, men nå er det en av flere ting han fyller pensjonisttilværelsen med:

– Jeg ble mekler ved en tilfeldighet ved at en av mine kollegaer på jobben har en bror som jobber i konfliktrådet og visste at det var behov for meklere. Jeg visste lite eller ingenting om konfliktrådet og sa at det kunne jeg godt høre mer om. Etter en kort telefonsamtale med en orientering sa jeg ja til å ta kurset.

– Hva vil du beskrive meklerrollen?

– Å være mekler oppfatter jeg først og fremst som å være en tilrettelegger og bistå slik at partene får møtt hverandre, snakke sammen, lytte til hverandres historier, forstå og finne løsning sammen som er tilfredsstillende for alle parter. Jeg synes at det å få til gode formøter og gjennom disse finne ut hvordan man best kan fylle rollen som tilrettelegger og «bistå» til å finne gode løsninger er både det mest utfordrende, men også om man lykkes det mest givende med det å være mekler.

– Man kan ikke leve av å være konfliktmekler, men det er god betaling og tilfredsstillende å se at man lykkes med å få partene til å jobbe sammen for å finne en god løsning som ender ut i en avtale.

– Er det en historie fra meklingsrommet du husker spesielt godt?

– Om jeg skulle trekke frem en spesiell sak som jeg husker, så er det en sak om noen ungdommer som hadde tatt seg inn i en ungdomsklubb og arrangert privat fest. Den modenhet og det ansvaret ungdommene tok for sine handlinger overrasket meg, men gjorde meg også stolte over hvor mye flott ungdom vi har – selv om de ikke alltid tenker over konsekvensen av sine handlinger. Det ble en også en god løsning på saken.

Det er en sår og fortettet stillhet i rommet der en 15 år gammel gutt akkurat, lavmælt og forsiktig, har stotret frem noen ord:

- Unnskyld - jeg vil gjerne be om unnskyldning.

Så fint – så gripende – så forsonende.
Men så rives jeg tilbake til virkeligheten. Dette er et rollespill. Et rollespill! Jeg kan da virkelig ikke la meg rive sånn med av et rollespill – hvordan skal det da gå når jeg kommer ut i virkelighetsskogen?

Stedet er Åsgårdstrand Hotell en strålende varm dag helt på tampen av august. Men jeg har ikke tid til å tenke så mye på den flotte høstsola, for sammen med 14 andre får jeg min aller første innføring i mekling.  Eller - vent litt – ikke mekling, men gjenopprettende prosess. Det har jeg lært meg nå.

Etter et langt liv som journalist, trodde jeg at jeg hadde en viss peiling på hva konfliktrådet holder på med. Gi og ta, og møtes på midten – sånn i korte trekk. Noen ugjennomtenkte antakelser skulle stå for fall.

Der sitter jeg da – i en ring, med en drøss med personer på begge sider. Noen har bedrevet hærverk, noen har fått eiendom og helse ødelagt, og noen er rammet mer indirekte. Noen er skuffet, noen er forbannet, og andre angrer – eller kanskje ikke.

Alt dette skal makkeren min og jeg forsøke å holde styr på. Vi prøver oss som meklere for første gang, men jeg lyver hvis jeg sier det er lett.  Gjenopprettende spørsmål. Vi har fått et lite kort i hånda, der spørsmålene står. Men det hjelper egentlig ikke så mye, for det blir fort kleint og mekanisk hvis vi følger dem slavisk. Jeg kunne nok godt tenkt meg å finne på noen andre spørsmål – jeg er jo tross alt vant til å spørre, siden jeg er journalist. Men så griper jeg meg i det. Det er ikke lurt – hold deg til grunnspørsmålene, ellers kan du rote deg langt ut på viddene, tenker jeg. Jeg motstår fristelsen, og forsøker heller å høre nøye etter og følge samtalen og svarene.  Etter en times tid er det over, og makkeren og jeg kan senke skuldrene. Hvordan hadde dette gått? Vi var jo de første på kurset som fikk prøve oss.

Jo, dommen fra kursledere og de andre var ikke så verst.

- Dette klarte dere veldig bra, og dere var jo så rolige og trygge.

Rolige? Trygge? Det var i så fall utenpå. For inni kokte det av følelser, tvil, og redsel for å ikke henge med. Men vi forsto jo at det ikke hadde gått helt «åt skogen».

Det var en fantastisk følelse å få den støtten fra kurslederne, og ikke minst fra de andre deltagerne. Her gikk folk «all in» og bød på seg selv så til de grader. Det er rart at man får sånn kontakt på bare fire dager.

Det er travelt å gå på kurs - i hvert fall dette kurset, så litt avkobling var godt. Finn Schjøll, bedre kjent som «BlomsterFinn», er nærmeste nabo til hotellet. Noen hadde ordnet med en omvisning i den bugnende hagen hans. Hagen var herlig, og enda herligere var Finn selv. Kunnskapsrik, men så frekk og på kanten til fornærmende freidig, at han målbandt noen hver - men ikke alle…

Fire dager med intenst og krevende kurs, men for en kursledelse! Aldri tror jeg at jeg har lært så mye på så kort tid. Agron, Lars Otto, og Berit har kunnskaper og en formidlingsevne man ikke kan unngå å bli imponert av. Fra å komme der temmelig blank, for så å oppleve kaos og frykt for ikke å klare det, og tilslutt føle at du kanskje er i ferd med å knekke koden. Det var en gedigen opptur. Den siste dagen – det aller siste rollespillet, da skjedde det noe. Plutselig opplevde jeg – og jeg tror alle de andre også, at det plutselig løsnet. Vi forsto naturlig hva som skjedde – og det var slett ikke så vanskelig å følge. Det lover godt. Nå gleder jeg meg stort til å bli ferdig og komme meg ut i virkelighetens verden.

Jeg tror dette kommer til å bli noe av det mest meningsfylte jeg har drevet med opp gjennom livet.
Og gåsehud og tårer? Det tror jeg at jeg kan leve med.

Sfk mottok litt færre søknader i alle tre tilskuddsordningen i år, sammenlignet med tidligere år. Dette skyldes blant annet pandemien og at tilskuddsmottakerne har sett seg nødt til å utsette planlagte arrangement og tiltak, til de av smittevernhensyn er gjennomførbare.

Tilskudd til forebygging og bekjempelse av vold i nære relasjoner

Totalt tilskuddsbeløp: 15. mill. kroner
Sfk mottok i år 61 søknader til tiltak for å forebygge og bekjempe vold i nære relasjoner. 51 av søknadene ble helt eller delvis innvilget. Totalt ble det søkt om 28,6 mill. kroner.

Sfk innvilget tilskudd til mange ulike tiltak innenfor et variert utvalg av temaer. Blant disse finner vi støttetiltak til ofre og pårørende, informasjons- og kompetansebyggingstiltak for hjelpeapparatet samt forebyggende tiltak rettet inn mot bredere grupper, f. eks. skoleelever. Fra og med i år kunne kommunale krisesentre igjen søke om tilskudd over ordningen, og i år søkte til sammen elleve krisesentre.

• Oversikt over tildelte midler 2021

Les mer om denne tilskuddsordningen

Tilskudd til kriminalitetsforebyggende tiltak

Totalt tilskuddsbeløp: 7,6 mill. kroner

I denne tilskuddsordningen mottok Sfk 54 søknader med samlet søknadssum på vel 22 mill. kroner. Søkermassen strekker seg fra store organisasjoner med mange ansatte til små foreninger eller stiftelser med en håndfull ansatte.

Nedgangen i antall søknader og et lavere totalbeløp enn toppåret 2020, skyldes utfordringer med smittesituasjonen og at flere ikke fikk gjennomført planlagte tiltak. Men det skyldes også at flere av søkerne har blitt kontaktet og oppfordret til å tilpasse søknadsbeløp og forventinger til totalt søknadsbeløp.

Også i år ser vi at søknadene bærer preg av at mange følger kriminalitetsutfordringer media setter fokus på, og justerer sine tilbud og satsninger etter dette. Sfk mottok flere søknader fra områder det har vært mye fokus på i media, grunnet utfordringer i ungdomsmiljøer. Et nytt trekk i år er at flere idrettslag søker om midler til tiltak de ønsker å sette i gang sammen med lokalt politi, SLT og kommune.

• Oversikt over tildelte midler 2021

Les mer om denne tilskuddsordningen

Tilskudd til forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme

Totalt tilskuddsbeløp: 13, 6 mill. kroner

Sfk mottok totalt 30 søknader til lokal forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme - med en samlet søknadssum på ca. 15 millioner kroner. Årets søknader viser at kommunene i det forebyggende arbeidet prioriterer inkluderende og integrerende tiltak - både på fritidsarenaer og gjennom arbeidsrettede tiltak, som sommerjobber for ungdom. Det satses videre på kompetanseheving gjennom fagdager, kurs og konferanser i kommunene. Flere kommuner ønsker fortsatt å utdanne mentorer gjennom RVTS sine tilbud om mentoropplæring.

Kommunene ser nytten av å etablere eller videreføre kommunale og interkommunale ressursgrupper som har fokus på forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Ressursgruppene innebærer samarbeid utover kommunene, både med statlige og frivillige aktører.

De regionale ressurssentre – RVTS og politiets radikaliseringskontaker er blant de sentrale samarbeidspartnerne. Enkelte kommuner har også etablert samarbeid med sine lokale moskeer.

• Oversikt over tildelte midler 2021

Les mer om denne tilskuddsordningen

Fem år etter møtet med drapsmannen, tar hun et oppgjør med kritikerne og forteller hvordan møtet forandret hennes tanker til det bedre.

– Jeg fikk tilbake pappaen min, sier Mette Lunne som ønsker å formidle at de som har behov for den slags møter, bør kontakte konfliktrådet og ikke ta hensyn til de rundt som advarer.

Konfliktrådet arrangerer møter mellom voldsmannen, drapsmannen og den som har vært offer eller pårørende for det som har skjedd. Men ikke uten et grundig forarbeide som gjerne kan gå over flere måneder, med mange samtaler med den fra konfliktrådet som skal tilrettelegge møtet.

Sluppet monsterbildet

Som oftest er det gjerningspersonen, som tar kontakt og som kanskje fremdeles er i fengsel, som tar kontakt med konfliktrådet. De har gjort opp for samfunnet, men ikke overfor den lovbruddet gikk utover. Med Mette var det annerledes, her var det hun som ønsket å møte han som drepte pappaen hennes for 25 år siden i det som ble omtalt i avisene som «Hagledrapet.»

Etter møtet med drapsmannen, ble saken omtalt på Konfliktrådets nettside og senere i Magasinet i Dagbladet. Til tross for at Mette formidlet at dette ble et godt møte for henne, har hun møtt kritikk fra flere for at hun møtte han – og ikke minst fordi hun fikk medlidenhet med han. -Hvem er de som mener de kan forstå hvordan jeg hadde det, og så i tillegg setter seg til doms over det? sier Mette som selv sier at hun etter møtet har sluppet «monsterbildet» av han som hun hatet i mange år.

Mette forteller sin historie i Konfliktrådspodden. Her sammen med Ethel Fjellbakk Wright i Konfliktrådet Øst.

Hagledrapet

Mette vokste opp i Østfold i en familie som etter hvert talte seks barn i tillegg til mamma og pappa. Om forholdene i hjemmet sier hun at «jeg opplevde mye som barn ikke skal oppleve». Fyll, krangel og slåssing var en del av det, men Mette hadde et nært forhold til sin far og betegner han som en «god far» til tross for alle hendelsene i hjemmet.

– Jeg var ei pappajente! På turbulente dager drømte jeg om at pappa skulle ta meg bort fra alt og at vi skulle få det godt. Jeg var livredd hver gang det var krangel mellom mine foreldre og pappa reiste. Jeg fryktet han ikke skulle komme tilbake, sier Mette som opplevde akkurat det da hun var åtte år gammel. Pappa kom ikke tilbake, han ble drept av en kamerat under en fest.

Mettes pappa ble skutt med hagle og drapsmannen ble fengslet kort tid etterpå. Det var ulike forklaringer på hva som hadde skjedd drapskvelden, men politiet konkluderte senere med at drapsofferet hadde vært ruset og sov på en sofa da han ble drept. Avisene hadde store oppslag om «Hagledrapet».

Hentet av barnevernet

Tre måneder etter drapet, ble Mette og hennes to yngre søsken plassert i beredskapshjem og senere blir hun adoptert til et trygt hjem med foreldre som snart blir «mamma og pappa.» Likevel slipper ikke de gamle hendelsene taket. Mette savner pappa og følte et voldsomt hat mot han som hadde drept han. I ettertid så hun at drapsmannen fikk skylda for alt negativt i henne liv. Dessuten føltes det urettferdig at drapsmannen fikk noen få år i fengsel, mens Mette følte hun hadde fått straff på livstid med sin sorg.

Mette Lunne er glad for at hun tok initiativet til et møte med han som drepte pappaen hennes. Her sammen med maleriet som mekler i saken, Ethel Fjellbakk Wright malte i etterkant av møtet.

Hun fikk et ja

Tilfeldighetene gjorde at Mette fikk vite at konfliktrådet tilrettelegge for møter for dem som trenger å snakke sammen, også etter hendelser som involverer drap.
– Jeg tenkte «går det virkelig an» og ringte umiddelbart Konfliktrådet i Østfold. Lederen der, Ethel Fjellbakk Wright, fant fram til drapsmannen og han sa ja til å møte.

Etter flere forsamtaler var Mette klar for å møte han. Hun visst hva hun hadde behov for å si og hva hun ønsket med møtet.

– Jeg husker jeg var så sint. Jeg ville ikke forsones eller tilgi. Jeg ville at han skulle vite! Om sorg, savn, tap, redsel og barnebarn uten en bestefar. Jeg ville vise han bilde av barna mine.

Det ble ikke et møte i sinne, men likevel et tøft og følelsesladet møte. «Monsteret» viste seg å være en sliten, trist, ensom mann som aldri hadde hatt kjærlighet, omsorg og støtte i livet sitt. I møtet skjønte Mette at farens drapsmann hadde straffet seg selv gjennom et hardt liv. Han hadde vært et offer i langt flere år enn henne. Han sa ikke så mye, men han lyttet – både til Mettes sorg, men også nærgående spørsmål om hvordan han kunne drepe en venn.

Kan du tilgi meg?

Det ble et følelsesladd øyeblikk på slutten av møtet, da Mette stilte han som hadde drept pappaen hans et uventet spørsmål.
– Jeg spurt om han kunne tilgi meg for at jeg har hatet han intens i alle disse årene. Det fortjente han ikke. Han var ikke det monsteret jeg har sett for meg. Nå håper jeg at han også klarer å gi slipp, slik jeg gjør, forteller Mette. Når hun nå tenker på pappaen sin, er det i situasjoner hvor de gjorde noe hyggelig sammen, i stedet for å fokusere på drapet og han som drepte.

– Dette møtet ga meg en ro, og den forsoningen jeg trengte. Han sa aldri unnskyld, men han sa ja til å møte meg, han lyttet, han godtok min historie – så det var mye med det møtet som var så viktig for meg. Jeg er så glad for at jeg gjorde det, og da blir det merkelig at andre kritiserer meg for det.

Podkasten med Mette kan du høre her