– Min rolle er ikke å være en praksisutøver, men å tilrettelegge for at Øst sine medarbeidere kan gjøre en best mulig jobb, og at vi sammen når de målene som er satt. Jeg synes Forsvarets gamle mantra har tålt tidens tann og fortsatt oppsummerer ledelse godt; «Løs oppdraget, ta vare på folka dine», sier Strømnes.

Jan kommer til konfliktrådet fra kriminalomsorgen. Der har han de siste 13 årene vært med på å etablere og drifte Halden fengsel i rollen som assisterende fengselsleder. Før det har han jobbet i spesialisthelsetjenesten, på et forskningsinstitutt og i Forsvaret. Hele hans yrkeskarriere har vært i ulike deler av offentlig sektor, noe som har gitt han mye både faglig, menneskelig og organisasjonskulturelt. Av utdannelse er Jan opprinnelig økonom, men har tatt en rekke videreutdanninger innenfor områder relatert til de ulike stillingene han har hatt.

Opptatt av forebygging
Forebygging er noe Jan alltid har vært opptatt av, og årene i kriminalomsorgen styrket dette. Der opplevde han, på tross av mye godt arbeid og gode resultater, hvor krevende og kostbart det er å reparere fremfor å forebygge. 

– Ser man på hvilke faktorer som sannsynliggjør eller utløser kriminalitet, så ligger de i stor grad i levekårene i oppveksten, blant annet hvilke traumer og konflikter en opplever. Alt dette går jo i kjernen av hva Konfliktrådet er og gjør. Dette kjerneområdet, samfunnsoppdraget som er gitt Konfliktrådet, er det som motiverte meg til å søke, sier Strømnes

Sammen om løsninger
Jan er også opptatt av å bygge en god kultur på jobben, som har et sterkt samhold mellom de ansatte.

– Jeg er opptatt av «vi-kultur». Selv om vi har ulike oppgaver, forventninger eller roller, så er vi en liten etat hvor alle nivåer må trekke i samme retning. Jeg håper å kunne oppleves som lojal, konstruktiv og med et helhetsperspektiv når det gjelder hele etatens utvikling.

Jan omtaler seg selv som rasjonell, analytisk, systematisk og strukturert, men også en som verdsetter kollegaers kompetanse i stor grad.

– Det gleder meg å se mine kollegaers ønske om å gjøre en god jobb, og oppleve deres evne og bidrag til kollektiv trivsel og klokskap. Det er etatens ansatte og meklere som gjør konfliktrådet til en viktig aktør med stor faglighet, kompetanse og innsats og ikke kun et navneskilt på veggen. For det er menneskene som skaper konfliktrådet. Jeg føler meg privilegert som får være en del av dette fellesskapet, avslutter Strømnes. 

– Mekling i konfliktrådet fyller det sårbare tomrommet som staten ellers ikke ville ha dekket. Det er så unikt å være til stede der vi får parter til å møtes, åpne seg og snakke sammen i trygge omgivelser med taushetsplikt og fravær av rapporter og referat, forteller Berit Hilmarsen.

Og Hilmarsen vet hva hun snakker om: Hun var 59 år da hun avsluttet en 40 år lang politikarriere i 2019 som leder for krimvakta. Hun har erfaring fra overvåkningstjenesten, kriminalteknisk avdeling, etterforskning og til slutt som leder. Hun har vært «første kvinnelig betjent» i flere distrikt, og i starten av hennes karriere den tiden var det 4 % kvinner i politiet. I dag er i overkant av 50% av studenter på politihøgskolen kvinner.

Etter hun sluttet i politiet, har hun de siste tre årene vært en engasjert mekler for konfliktrådet, og ønsker at flere skal se verdien av mekling og dialog, framfor dommer eller henleggelser uten videre oppfølging av det mellommenneskelige perspektivet.

Konfliktrådet fyller et tomrom i mange saker

–Det samfunnsansvaret og rollen vi har som meklere kan ikke understrekes godt nok. Den følelsen av å bringe parter sammen, gi de sjansen til selv å finne gode løsninger og legge til rette for at de tar ansvar i sin egen situasjon er så utrolig viktig.

– Konfliktrådet fyller et tomrom i så mange saker som tidligere i min politikarriere ikke førte til noe som helst. Betingede dommer uten vilkår, påtaleunnlatelser uten vilkår og henlagte saker – også for de under 15 år.

– Etter min mening burde det vært obligatorisk mekling i alle saker der det er begått lovbrudd, uansett sakstype. Så det gis en anledning for lovbryter å lære av sine handlinger. I et tilrettelagt møte i konfliktrådet, må de forholde seg til det de har utført – snakket ut om dette og igangsatt noen viktige tankeprosesser som kan forebygge at nye lignende hendelser oppstår. Påtale bør uansett ha et skarpt blikk på de henlagte sakene, spesielt der trusler, kroppskrenkelse og saker som kan ha store konsekvenser for den fornærmede og der konfliktrådet kan fylle et viktig rom som ellers vil stå ubehandlet.

Enkelte banet vei for konfliktrådet

Hilmarsen fikk høre konfliktrådet på tidlig 2000-tallet som en mulig samarbeidspartner.

Både hun og politiet generelt var skeptiske til om konfliktrådet kunne være til nytte i saker som f. eks alvorlige familievoldssaker, men de så etter hvert at dette hadde en hensikt og at det dempet konfliktsituasjonen.

Hilmarsen forteller at kunnskapen og bevisstgjøringen på dette mulighetsrommet var slett ikke bra på den tiden. Det var noen enkeltpersoner som gikk i front og banet vei. Det var politiansatte som var spesielt engasjerte, og som en følge av dette og gode resultater økte troverdigheten og saksomfanget.

– Vi oppdaget at konfliktrådet kunne ha en god funksjon også der. Spesielt i saker der det var vanskelig å bevise de faktiske forhold, og konfliktrådet kunne gjennom en godt forberedt dialog forebygge nye hendelser.

 Modell fra konfliktrådet ble en øyeåpner

Men så skjedde det noe som økte interesse og engasjement hos Berit og hennes kolleger. I 2006 hadde Konfliktrådet Trøndelag fått et prosjekt sammen med Trondheim kommune, Trøndelag politidistrikt og Trøndelag statsadvokatembete. Konfliktrådet skulle lage en modell som forebygget den urovekkende økningen av ungdomskriminalitet. «Oppfølging av unge lovbrytere».

Dette gav god oppmerksomhet og ble en øyeåpner for politietaten. «Restorative Justice» og den sterke tverrfaglige involveringen der politiansatte fikk følge ungdom fra etterforskning, stormøter og oppfølging i konfliktrådet engasjerte svært mange.

– Flere av mine kolleger søkte seg inn i forebyggende avdelinger for å delta i det spennende arbeidet. Tidligere hadde politiet fått lite kunnskap og informasjon fra sosialtjeneste og barnevern, men i dette prosjektet fikk vi en helt ny åpenhet og informasjon som bidro til å forebygge nye straffesaker begått av lovbrytere under 18 år. Politiet er egentlig ikke så opptatt av straff, men hva som kan forebygge ny kriminalitet, understreker hun.

– Som en følge av dette ble det også fokus på mere alvorlige straffesaker til konfliktrådet. Jeg opplevde både i familievold sakene og i U-18 sakene, møter i konfliktrådet der gjerningspersonen ble like berørt som fornærmede i straffesaken. De opplevde virkelig hva de hadde gjort og hvilke personlige konsekvenser dette hadde fått fra fornærmede og berørte.

– Svært god effekt av å komme tidlig inn i familievoldssaker

Selv om konfliktrådet ikke motter de mest alvorlige familievoldssakene med mishandling og grusomme gjentatte voldshandlinger, så er det viktig å huske på at konfliktrådet kan komme svært tidlige inn i mindre alvorlige saker som kunne utartet til noe mere alvorlig dersom ingen hadde involverte seg. Dette kan ha en svært god forebyggende effekt.

Flere saker blir også henlagt på grunn av manglende bevis og ingen konsekvenser for den anmeldte.

– Jeg bruker å si at en «henlagt sak» ikke betyr at du er frifunnet, men at bevisene i den aktuelle saken ikke var tilstrekkelig. I slike saker er konfliktrådet en kjærkomment og viktig vei videre for politiet som har lagt ned mye etterforskningsarbeid i saken. Her er det viktig at etterforskere og påtalejurister har kunnskap og blikk for mulighetsrommet som ligger innenfor konfliktrådet.

– Hvilke erfaringer fra 40 år i politiet har du tatt med deg, og påvirker dette deg i vervet som mekler?

– For min egen del må jeg si at denne erfaringen kun har positive følger. Jeg er heldig som har politibakgrunn med god forståelse av straffesaker, lesing av dokumenter og innsikt i situasjonen lovbryter og fornærmede står i. Jeg blir vel litt ekstra engasjert i de sakene som overføres til konfliktråd som straffesak, da jeg har fulgt straffesakssporet siden slutten av 70 tallet.

– Det er klart at jeg utfordrer meg selv til å tenke over om jeg klarer å legge vekk etterforskerblikket i forsamtaler med parter i straffesaker, men så langt mener jeg dette ikke påvirker min meklerrolle. Jeg er kanskje mer uredd i forhold til mer alvorlige saker der vi som meklere kan møte personligheter som kan være utfordrende. Men det er flott at konfliktrådet i Trøndelag har etablert veiledning for meklere som ønsker å reflektere over meklerrollen og utfordrende saker.

– Med min bakgrunn er det også svært interessant å jobbe med saker fra kriminalomsorgen, der det bes om gjenopprettende prosesser som et tilbud for domfelte. Ingen parter vet at jeg har jobbet i politiet, men her føler jeg meg virkelig på hjemmebane. Jeg «kjenner de» på en annen måte, og det er lettere å komme i posisjon for å stille gode gjenopprettende spørsmål. Dette hadde sikkert fungert godt uten politierfaring, men jeg er helt sikkert på at bakgrunnen kun har positive følger for meg.

– Det er ikkje alltid så lett å svare, seier Sara Kastbjerg. Ofte tek eg ein runde på kontoret for å høgre om nokon har nokre innspel.

Sara er ein av ung.no-gruppa til konfliktrådet, og jobbar som ungdomskoordinator i Agder. Irén Nilsen, seniorrådgivar i Konfliktrådet Nordland, koordinerer arbeidet, og med seg har ho eit team av fire engasjerte medarbeidarar i konfliktrådet. Dei har fordelt faste dagar seg i mellom for når dei skal svare, men engasjementet er faktisk så høgt i gruppa at det har hendt at ein har svart ut kvarandre sine spørsmål – som eit resultat av rein iver etter å svare ungdommen.

– Ja, det har skjedd, det er jo gøy å svare, og ein får eit tydeleg innblikk i kva ungdommen er oppteken av.

Forutan Irén og Sara, svarer og Nora Medbø i Innlandet og Ingrid Bårdstu i Trøndelag på stort og smått ungdommen lurer på. Dei tek imot i gjennomsnitt 20 spørsmål i månaden.

Kva er det ungdommen spør om? 

– Det er ei god blanding, men alt frå konfliktløysing i heimen, krangling i vennegjengen – eksempelvis i forbindelse med russefeiring, til problem med den ein leiger hybel av, fortel Ingrid. Og så er det ein del spørsmål om naskeri, dei lurer på kva som skjer når dei er teke.

– Mange er blitt kalla inn til avhøyr og er redde for kva som skal skje der. Dei ønsker å ta ansvar for det dei har gjort, men det ligg òg ofte ein reel frykt for kva som kan skje.

Samarbeid med politiet 

Og nettopp slike spørsmål, er i grenseland for kva konfliktrådet kan svare på – det krev eit samarbeid med andre verksemder som òg svarer på ung.no:

– Det er viktig for ungdommen å få eit konkret svar på spørsmålet sitt, sånn at dei kan bli ferdig med det. Men det er heilt klart utfordrande når dei spør direkte som f. eks: «Er det lov?» . Ein del av spørsmåla konfliktrådet tek imot, sendast tilbake til ung.no-redaksjonen, som er dei som fordeler spørsmåla, seier Sara.

– Vi veit kva som er ansvarsområdet vårt og ikkje, og har alltid moglegheit til å sende spørsmålet tilbake til redaksjonen og f. eks be dei sende det til politiet. Vi legg då ofte til eit notat til politiet med informasjon om kva konfliktrådet kan bidra med som dei kan inkludere i svaret sitt.

Oppfordrar dei til å snakke saman 

Ofte råder dei ungdommen til å ta kontakt med konfliktrådet for ein uformelt prat, og fortel om kva konfliktrådet kan hjelpe til med.

I svara våre handla det ofte om kommunikasjon, dialog og forklare kva eit tilrettelagt møte kan vere: å snakke om det som har skjedd, og at ein kan ha med nokon viss det verkar skummelt, fortel Irén. Og vi legg alltid ved informasjon om kor dei kan kontakte konfliktråda.

– Og ikkje minst gi dei ros for at dei tek ansvar og ber om råd. Vi ønsker å trygge dei i svara våre, og svare i eit språk ungdommen forstår.

54- åringen fra Trondheim er jurist og rådgiver av yrke, men bruker fritiden sin på å mekle saker i konfliktrådet. Hun liker variasjonen i sakene, selv om flere av sakene kan være ulike "sakstyper", er sakene alltid forskjellig likevel.

– Det er dette som er spennende for meg; jeg er godt vant med å treffe ulike type mennesker og ha ulike typer saker. Å bidra til at mennesker sammen kan få løst opp i sine store og små konflikter, slik at de kan legge dem bak seg å gå videre i livet, er det mest givende for meg med meklerrollen, sier Eva. Og når jeg som mekler går inn i saker, er jeg upartisk og har taushetsplikt. Bare det faktum gjør at mange føler seg trygge på at de er i en setting hvor de fritt kan ta opp temaer knyttet til saken sin.

Metoden konfliktrådet bruker i sine tilrettelagte saker, kalles gjenopprettende prosess, med ett sett spørsmål som mekleren stiller til partene under meklingsmøtet.

– De gjenopprettende spørsmålene er virkelig gode, og fanger essensen av hva saken handler om, og det danner rom for gode samtaler og refleksjoner rundt sakens kjerne. For mange er det en «aha» opplevelse når de får høre motpartens perspektiv, hvordan saken/hendelsen har påvirket dem og hva de trenger for å legge dette bak seg. Partene har lettere for å enes om noe i en avtale med dette som bakteppe – tror jeg.

– Er det en sak du har meklet som du husker spesielt godt?

– Jeg husker meget godt en stor familiekonflikt hvor flere generasjoner var parter i saken. Det var veldig mye historikk og gamle hendelser/følelser som lå langt tilbake i tid, som dannet grunnlaget for flere konflikter av nyere dato. De var steile parter og viste veldig liten evne til å se hverandres synspunkter. Vi var to meklere på saken, og vi brukte mye tid på forarbeid og formøter med partene. Måtte være særs tålmodig, høre på mye bakgrunnsinformasjon - samt å forstå partenes veldig ulike oppfatninger av konflikten. Partene hadde mye temperament, sinne, såre følelser og de mistet stadig vekk fokus. Vi la opp til en stram regi for meklingsmøtene, for både oppførsel og hvilke tema som var relevante for saken slik den stod pr. dags dato. Etter flere formøter og meklingsmøter med partene, fikk vi til slutt en avtale partene imellom som hadde fem ulike tema. Avtalen ble balansert i den forstand at partene både ga og tok – for deretter å enes om noe midt imellom. Siden denne saken hadde flere ulike stridstema, tror jeg partene følte at de hadde fått gjennomslag for i hvert fall noen av sine viktigste temaer.

– Dette var en veldig krevende og utmattende sak for alle de involverte partene, for noen av dem gikk den på helsa løs. Siden de i tillegg bodde relativt nære hverandre og måtte samarbeide en del i hverdagen, var det helt presserende for dem alle at konfliktene ble løst. For meg som mekler var den interessant fordi den var så kompleks og fordi vi meklerne måtte bruke så mye av oss selv i meklerrollen. En sak jeg kommer til å huske for resten av livet, faktisk.

En gruppe forskere i Danmark har samlet inn data fra 88 møter i straffesaker der det er gjennomført mekling i konfliktråd i perioden 2018-2020. Sakene omfatter blant annet vold, trusler, tyveri og innbrudd. Partenes tilbakemeldinger viser at hele 85 prosent fikk det de ønsket ut av meklingen, og at hele 95 prosent mener at tilbudet er en god tjeneste. Kun 3 prosent rapporterte at meklingen var mislykket.

Resultatene er nå presentert i en underveisrapportering og forskerne vil jobbe videre med å hente inn og analysere data. De skal blant annet se på hvordan mekling i konfliktråd ev. påvirker risiko for tilbakefall. De endelige resultatene fra prosjektet er ventet i 2023.

En annen av de involverte forskerne, Lin Adrian ved universitetet i København, påpeker at konfliktrådet kan tilby gjenoppretting og forebygging på en måte som rettssystemet ikke evner. Hun understreker videre at det kreves mye mot for å møte i konfliktrådet, men at gevinstene er betydelige for alle parter.

Christine Wilberg, direktør for konfliktrådet i Norge, synes forskningen fra Danmark er gledelig og håper den kan bidra til å løfte verdien og kjennskapen til gjenopprettende prosess og bruken av konfliktråd.

- Konfliktrådets metode er bruk av dialog og tilrettelagte spørsmål. Mekleren har ansvaret for å legge til rette for en god dialog, og det er partene selv som kommer fram til en løsning. Det ligger det en enorm verdi i, forteller direktøren.

Likevel nedprioritert

I Danmark er konfliktrådet organisert under politiet, og ordningen er betydelig mindre enn her i Norge. Til tross for meget gode skussmål fra brukerne, har konfliktrådsordningen lenge blitt nedprioritert i politiet i Danmark. Prosjektleder Christian B. N. Gade uttrykker til dansk politi at han håper resultatene kan bidra til mer oppmerksomhet rundt konfliktrådet, slik at ordningen kan komme flere til gode.

- Konfliktrådsordningen i Norge, slik vi kjenner den i dag, er utviklet over 30 år, og er et veletablert tilbud som gis over hele landet gjennom våre 12 kontorer og nærmere 140 medarbeidere. Likevel har også vi utfordringer. Sakstallet går ned for ordinære meklingsaker, og vi må hele tiden jobbe for å gjøre våre tjenester bedre kjent. Forskning som dokumenterer verdien av konfliktråd, slik som i Danmark, er svært viktig for å utvikle konfliktrådet videre, og noe vi ønsker å se nærmere på i tiden som kommer, sier Wilberg.

Du kan lese mer om det danske forskingsprosjektet på nettsidene til politiet i Danmark

I forkant av denne telefonsamtalen gjennomfører konfliktrådet i Trøndelag et formøte med «Aleksander», som er domfelt i en ungdomsstraffsak. Han har vært inn og ut av institusjoner de siste 4 årene, og er i utgangspunktet lite inspirert til å delta på et såkalt «ungdomsstormøte». Konfliktrådet spør han om navn på noen i nettverket hans, som han kan tenke seg å invitere til møtet – men han verken kan eller vil hjelpe til med navn på støttepersoner. Han har blitt skuffet for mange ganger av personer som sa de ville hjelpe, men som ikke fulgte godt nok opp i etterkant.

Likevel blir «Aleksander» under møtet litt mere komfortabel og motivert, og begynner å åpne seg opp. Fremdeles motvillig til et møte som innebærer flere deltakere enn far og ungdomskoordinator. Mot slutten spør Konfliktrådet for tredje gang: Er det ingen som har stått deg nær, har inspirert deg eller hatt en betydning i livet ditt? «Aleksander» slår plutselig i bordet og sier: Simen…. Dere kan invitere Simen til stormøtet.

- OK, hvem er Simen og hvorfor vil du invitere han til møtet?

- Simen var læreren min på ungdomsskolen. Han var etter meg hele tiden, som et gnagsår. Han var et rent helvete! Han maste om skoleplikt, lekser, at jeg skulle stå opp tidlig, at jeg ikke kunne henge på visse steder eller omgås visse personer. Han vil jeg ha med!

- Hvorfor i all verden vil du ha med en som du beskriver som et helvete, sier representanten fra konfliktrådet.

- Jeg har møtt så mange positive og blide personer i offentlig sektor, som smiler og sier de vil hjelpe meg. Men en etter en har de forsvunnet. Simen var der hele tiden. Og det må jo bety noe? At han bryr seg.

- Hvordan finner vi Simen? Hvor er han?

- Han er lærer i Alta.

Med disse opplysningene, navnet Simen og at han jobber som lærer i Alta, begynner ungdomskoordinatoren et etterforskningsarbeid for å finne ut hvem Simen er og hvor han bor. Etter mange telefoner til skoler, barnevern etc. får personen til svar at Simen har flyttet til Oslo. Han har lyst til å bli politi, og befinner seg nå som student ved politihøgskolen. Representanten fra konfliktrådet taster mobilnummeret til Simen.

Simen tar telefonen som ringer, og får etter hvert spørsmål om han kan tenke seg å delta på ungdomsstormøtet med «Aleksander» i Trondheim. Det vil han gjerne, og bestiller flybillett tur/retur Oslo-Trondheim nesten umiddelbart, for egne penger.

STILTE OPP: Simen Nicolaisen reiste til Trondheim for å hjelpe ungdom i stormøte.

Viste at han brydde seg om ungdommen
Simen forteller i telefonsamtalen med ungdomskoordinatoren at han fulgte ungdommen tett da han jobbet ved Alta ungdomsskole, og at han hadde ansvar for elever med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Han hadde spesielt fulgt med på «Aleksander», så han ikke skulle havne i negative episoder eller bli involvert i «feil» ungdomsmiljø. Simen husker at «Aleksander» drapstruet rektor på skolen, truet flere ansatte med vold – at han utnyttet alle situasjoner for å teste grenser. Simen bestemte seg da for å ikke la seg true, men i stedet vise at han brydde seg om ungdommen. Etter hvert fikk «Alexander» og Simen en god relasjon selv om ingen av dem opplevde det som en enkel prosess. Simen kunne da stille krav til «Aleksander» – til tross for at ungdommen opplevde dette som en pest og plage. Etter litt under ett år avsluttet relasjonen mellom dem på en svært god måte sommeren 2020.

- Nå er det opp til «Aleksander»
Det har nå gått en uke etter at konfliktrådet gjennomført oppstartsmøte med «Aleksander». Politistudent Simen sitter i en stor sirkel sammen med barnevern, politi, institusjon, kriminalomsorg, konfliktråd og «Aleksander» med foreldre. Simen har aldri hørt om ungdomsstraff eller stormøte tidligere, og er spent på hva som komme ut av dette. Etter møtet forteller han at det var en veldig positiv og lærerik opplevelse å delta på stormøtet. At det satt 12 personer i en sirkel som fikk se at «Aleksander» ville noe med livet sitt. Han virket veldig motivert, kom med konkrete forslag og fikk mye anerkjennelse fra deltakerne i møtet, og at «Aleksander» sa i møtet at dette trolig var hans siste sjanse – og neste gang vil han trolig få en ubetinget fengselsdom.

- Det som er bra med denne type reaksjon er at ungdommen gjennom straff får en mulighet til å jobbe seg ut av kriminaliteten, og gjøre noe konstruktivt med livet. Han kan selv gjennom vilje og handling bestemme hvilken retning han nå skal ta i livet sitt. Her var det flere som både motiverte, men samtidig realitetsorienterte ungdommen på at livet nå måtte «strammes inn». At han måtte finne en god struktur og finne en indre motivasjon til endring, sier Nicolaisen.

Simen fortalte også om foreldre som beskrev hvor tøft det hadde vært med et barn som hadde begått gjentatt kriminalitet, som hadde vært ut og inn av institusjoner, brukt og solgt narkotika og som nå var dømt til «ungdomsstraff» i konfliktrådet.

- Som politistudent fikk jeg observere og delta i et system som bød på mange muligheter til å komme seg bort fra rus og kriminalitet og der ungdommen selv kan komme med gode innspill på fornuftige rammer som forebygger en negativ utvikling. Dette er både samfunnsnyttig, økonomisk fornuftig men best av alt positivt for ungdommen selv og hans familie. Ungdommens største ønske var jo å leve et normalt liv, som han sa under møtet, sier Nicolaisen.

Før han legger til at da ungdomskoordinator avsluttet møtet, reiste «Aleksander» seg opp, gikk bort til sine foreldre og gav dem begge en stor klem.