Da avholdes årets SLT-innføringskurs. Det foregår digitalt mellom kl. 0900-1400 på Teams.

Kurset gir deg en grundig innføring i SLT-modellen, med gode eksempler fra forskjellige kommuner, samt et blikk på temaer som koordinering, forebygging og kommunikasjon.

Kursets målgruppe er nyansatte SLT-koordinatorer. Erfarne koordinatorer som ønsker en oppfriskning er også velkomne. Om du som SLT-koordinator ønsker å ta med en kollega eller tett samarbeidspartner er det rom for dette, men vi ber da om at du først gir beskjed til oss.

Målet for konferansen er å bidra til trygghet i rollen som SLT- koordinator og gi oppdatert kunnskap om kriminalitetsforebygging nasjonalt og lokalt.

Her kan du se programmet for årets kurs.   Vi har blant annet fått med oss erfarne SLT-koordinatorer fra kommunene Gran/Lunner, Hjelmeland og Lindesnes. Disse vil bidra inn med sine erfaringer som koordinator og med arbeidet som samordner.

Kurset er gratis.

Når det oppstår konflikter i et arbeidsfellesskap er det nok ikke så mange som tenker at konfliktrådet kan bidra, men dette er konflikter vi har erfaring med at kan egne seg godt for våre gjenopprettende prosesser, forteller Lars Otto Justad, rådgiver og mekler ved konfliktrådet i Drammen.

Konfliktrådets gjenopprettende prosesser er ikke nødvendigvis ment å være istedenfor behandling gjennom tillitsmannsapparat som verneombud eller leder i egen organisasjon, men heller som et tillegg til dette, skisserer den erfarne rådgiveren.

Konflikter på arbeidsplassen er gjerne relasjonelle, og denne type saker er godt egnet for gjenopprettende metode. Hvorfor? Lars Otto forklarer:

- De som står i slike konflikter bærer ofte på sin egen historie om konflikten. Vi gir dem mulighet til å få fortalt denne til de andre som er berørt og involvert av den. Sammen kan man reflektere om det man hører, og i fellesskap finne ut av hvordan man ønsker å håndtere det. Dette skaper læring og mestring hos den enkelte, som igjen bygger kompetanse på arbeidsplassen.

Videre forteller han om noe av grunntanken i gjenopprettende metode, nemlig at de som selv står i konflikten er best egnet til å vite hvordan den skal håndteres, i fellesskap:

- Gjennom en styrt prosess av historiefortelling, refleksjon og tanker for fremtiden er gjenopprettende prosesser et veldig godt verktøy for arbeidslivskonflikter.

En som også har styrt gjenopprettende prosesser for arbeidsplasser er Lars Ottos kollega, Vibeke Jonassen Killi. Hun minnes spesielt en sak:

- Det hadde over lenger tid vært krevende i et arbeidsfellesskap med kun kvinner. Dette hadde toppet seg i et felles møte, hvor det kom fram at problemet omhandlet faglig uenighet, og det å ikke faglig sett bli tatt på alvor. Situasjonen skapte mye usikkerhet og vanskelige relasjoner, og det hadde dannet seg to «leire» på arbeidsplassen, forteller hun.

Problematikken med de ulike «leirene» på arbeidsplassen gjorde at noen ansatte opplevde at de måtte velge side, mens andre strevde med å holde seg upartiske og opplevde skvisen de sto i som vanskelig. Noe av denne usikkerheten var også rettet mot leder. To ansatte strevde ekstra, og de begge var sykemeldte på grunn av den krevende arbeidssituasjonen. Andre ansatte vurderte å skifte jobb på grunn av dette. Hvordan navigerer man seg videre fra en slik situasjon?

- I tillegg til andre samtidige tiltak, satte vi i gang en gjenopprettende prosess, forteller Vibeke.

Ved gjenopprettende prosess starter en gjerne med forsamtaler med partene, og dette ble også gjennomført her. Alle berørte parter fikk hver for seg en forsamtale, før det gjenopprettende møtet fant plass.

- Det gjenopprettende møtet ble veldig langt, nesten seks timer varte det. Det var sju parter med i møtet, og de fleste hadde mye på hjertet. Det ble brukt særlig lang tid på refleksjon, som jeg fortsatte å styre med fast tale-rekkefølge. Det gikk runde på runde, helt til det var tomt for ord rundt det som hadde vært, husker Vibeke.

Hun forteller at flere i forkant av møtet var bekymret for at alt fokus ville gå mot en bestemt person. Men dette viste seg å ikke stemme:

- Det var en rekke ting som omhandlet mye annet og andre personer. Det var variasjon i hvilke hendelser og relasjoner som i hovedsak hadde preget hver enkelt deltaker. Møtet ble derfor oppklarende og betryggende på mange ulike måter og i mange retninger.

Hvordan endte prosessen på denne arbeidsplassen?

Vibeke forteller om parter som for første gang fikk satt ord på sine opplevelser knyttet til felles hendelser, hvor rykter ble luftet og misforståelser oppklart. Ved enden av den lange seansen beskriver hun partene som slitne, men lettet over utfallet. Mange av partene beskrev det selv på samme måte.

For de to sykemeldte tror Vibeke møtet hadde stor betydning:

- Hele kroppsspråket endret seg fra start til slutt. Begge kom gråtende inn, og gikk ut igjen slitne, men svært lettet, forteller hun.

Arbeidsplassen forventet behov for et oppfølgingsmøte, men ved avtalt kontakt noen måneder senere var det ikke behov for det. Ting gikk bedre, og ingen var sykemeldte.

Vibeke påpeker at den gjenopprettende prosessen ikke var det eneste tiltaket som ble satt i gang på arbeidsplassen, men at partene selv beskrev møtet som forløsende, og at det muliggjorde større effekt også av andre tiltak.

Men først, kven er Sigrid Camilla?

Mange veit kven ho er, men ikkje alle kjenner til historia hennar:

Ho starta i konfliktrådet Oslo Nord-Aust i april 1991. Intervju og tilsetjing vart gjord av ei styringsgruppe med ein representant frå kvar av dei sju bydelane som spleisa på stillinga. Det var mange søkjarar, så konkurransen var hard. Spesielt hugsar ho det som krevjande at det var så mange som stilte spørsmål i intervjurunden. Inntil då hadde ho jobba oppsøkjande på Romerike, og dessutan vore innom Oslo Vest og Oslo Sør, men forlét altså dette arbeidsfeltet til fordel for Konfliktrådet. Då ho møtte opp på den nye arbeidsplassen trong ho ikkje å leita etter arbeidsoppgåver.

- Det er artig å tenke tilbake på at det lå saker og ventet på meg da jeg startet, og uten særlig opplæring var det bare å gå i gang. Styringsgruppene hadde mye å si over det administrative, og meklerhonoraret ble satt mye høyere i Groruddalen enn i Oslo Vest. I tillegg ble jeg ansatt i en hel stilling, mens i Oslo Vest hadde konfliktrådsleder bare 50 prosent.

Interessa for konfliktråd vart vekt då ho arbeidde i Utekontakten, og vart representanten til kommune inn i ei arbeidsgruppe som skulle greia ut behov og moglege modellar for konfliktråd på nedre Romerike.

– Det var et morsomt og fint samarbeid. Jeg husker at vi konkluderte med at det var viktig å opprette egne stillinger. Vi ville unngå at dette arbeidet skulle bli en liten del av en stilling som var full med andre oppgaver fra før, som for eksempel i barnevernet.

I tillegg trefte Sigrid Camilla ungdom i Utekontakten, som vart gåande og venta på ei rettssak i frustrasjon. Då såg ho ei moglegheit for raskare og meir meiningsfull reaksjon i eit konfliktråd.

– Å la folk ta ansvar og ha troen på mennesket var sentralt for meg, faktisk mange år før kjerneverdiene våre kom på banen.

Engasjert tilsett

Sigrid Camilla har fått lov til å jobba med fleire satsingsområde i konfliktrådet, mellom anna har ho fått vera med i ei arbeidsgruppe til Oslo kommune mot hærverk, ei arbeidsgruppe som jobba med forskrifter til den første konfliktrådslova, innvandrarkvinneprosjekt i samarbeid med forskar og JURK, vore i redaksjonen til tidsskriftet «Opp & Avgjort», og dessutan jobba spesielt med saker om vald og nabokonfliktar. Med den gode erfaringa si har ho derfor vore viktig for Konfliktrådet, men ho var òg ein liten periode ute av Konfliktrådet på førespurnad av Oslo kommune.

– Et halvt år etter vi ble statlige ble jeg spurt av Oslo kommune om å komme tilbake til kommunen og ha ansvar for et prosjekt som skulle jobbe med konflikthåndtering og inkludering i bomiljøperspektiv. Det kunne jeg ikke si nei til.

Ho vende tilbake til Konfliktrådet i 2008, for ho likte godt arbeidsoppgåvene som rådgivar, både saksbehandling og oppfølging av meklarane våre, som ho ønskjer å framheva spesielt.

– Meklerne er en variert, engasjert og flott gruppe med mennesker som utfører en kjempeinnsats for konfliktrådet og samfunnsoppdraget vårt.

Sigrid Camilla tykkjer òg det har vore interessant og lærerikt å vera vikar for ungdomskoordinator. Der prøvde ho først å innta ei strengare rolle enn i Utekontakten, men fann ut at det viktigaste er å vera seg sjølv i møtet med andre.

– Å ta en videreutdanning i flerkulturell forståelse kombinert med arbeid i akkurat konfliktrådet var en uslåelig kombinasjon, og her kunne jeg trekke veksler begge veier. Jeg tror nok det har preget mitt arbeid en del faktisk. At jeg også fikk mulighet til å delta i arbeidsgruppa som skulle utvikle kjerneverdiene våre ble jeg veldig glad for, og det arbeidet tenker jeg på med stor glede. Jeg husker spesielt godt da vi satt med et stort mangfold av innspill fra ansatte i konfliktrådet og vår oppgave var å velge bort, snevre inn og velge de beste av de beste mot slutten. Da "troen på mennesket" landet ga det meg en nesten ubeskrivelig god følelse som jeg fortsatt kan kjenne på.

Godt arbeidsmiljø

Ein annan ting som har vore viktig for at Sigrid Camilla har vore med så lenge, og som ho ønskjer å framheve, er det gode arbeidsmiljøet ho har fått lov å vera ein del av.

– Noe av det jeg er spesielt stolt av i eget konfliktråd er arbeidsmiljøet vårt, som har bidratt til at jeg nærmer meg 70 år før jeg blir pensjonist. Vi er forskjellige og det har vært ledere som har kommet og gått, men vi har klart å ivareta et arbeidsmiljø med raushet, humor, klokskap og faglig styrke. Det er jeg stolt av å ha vært en del av, sier Sigrid Camilla før hun legger til at hun også er stolt av måten de har fulgt opp meklerne våre på.

Alternativ for «folk flest»

Sigrid Camilla meiner det har skjedd mykje positivt når det gjeld utviklinga av konfliktråd. Mellom anna meiner ho at fokuset på eit einskapleg og heilskapleg konfliktråd med større satsinga på leiargruppa er viktig, og at me må vidareføra det gode arbeidet vårt i straffesaker og sivile saker.

– Konfliktrådet har kommet for å bli. Vi må fortsatt ha fokus på straffesaker, samtidig som vi må huske at tilbudet vårt i de sivile sakene også er viktig. Det er disse konfliktene folk kjenner på i hverdagen sin, og her har vi et helt unikt tilbud som er viktig for «folk flest».

Sigrid Camilla er oppteken av Konfliktrådets framtid, og har òg meiningar om kva som skal til for at me mellom anna skal behalda ungdomsreaksjonane.

– Det er ingen hemmelighet at kriminalomsorgen gjerne ville hatt U-18 reaksjonene. For å kunne beholde disse reaksjonene på sikt må det være et stort fokus på viktigheten av de gjenopprettende gevinstene for begge parter og for samfunnet. Det jobbes jo med å videreføre og utvikle denne ordningen, så jeg er optimistisk.

Meir eigentid framover

Som pensjonist ser Sigrid Camilla no fram til å eiga meir av si eiga tid. Den skal brukast til å reisa meir, ha litt mindre forpliktingar generelt, men kanskje fleire forventningar og forpliktingar overfor dei som betyr mest for henne. Så skal ho halda fram som styreleiar i burettslaget, gå turar, høyra masse på musikk, ta fleire bilete og lesa. I tillegg leikar ho med tanken om å skriva ei bok for dei minste av oss.

– Ideen om å skrive en barnebok ble født mens jeg hadde sommerferie. Jeg hadde dratt ut av byen og skyene på himmelen viste meg dyr, mennesker og maskiner i en uendelig rekke. Det er kanskje noen som lurer på om jeg var helt edru? Ja, det var jeg, sier hun med et smil.

Så legg ho til kor heldig ho har vore som har fått moglegheit til å vera med i Konfliktrådet så lenge, og vil ikkje sjå bort frå at ho ei stund til kan halda fram som meklar. Det vil tida visa oss, men først skal ho inn for landing av ein lang karriere. Avslutningsvis har Sigrid Camilla òg ei lita helsing i erma.

Kjære alle sammen, både dere jeg kjenner og ikke kjenner.

Lykke til med det gode og nyttige arbeidet dere gjør! Det er mange som setter pris på arbeidet vi utfører, og det må vi gjøre selv også. Det er lett å glemme å gi positive tilbakemeldinger til hverandre, og oss selv i en travel hverdag. Vi skal heller ikke glemme å ta opp problemstillinger når ting kunne vært gjort annerledes. Det får vi til når det skjer på godt vis. Ikke glem det!

Ta dette med dere fra en som nå er, eller i hvert fall bør være, «nesten voksen».

Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil

Forskjellen mellom Kardemommeloven og konfliktrådsloven er at sistnevnte har noen flere paragrafer. Ser vi på politimester Bastians rolle i Kardemomme by, er  han både politi, aktor, forsvarer, jury, dommer, fengselsvesen og benådningsinstans.

Det slipper heldigvis våre meglere, selv om det kan være fristende å innta flere roller.

Meglere i nabokonflikter kan neppe ha unngått å få en tante Sofie i et meglingsmøte:

Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra. Men ingen andre er som meg, å langt i langt i fra. Huff.

Tante Sofie har huffet seg i årevis - over en gal verden og personer i nabolaget. Huffingen er greit, men det må ikke bare bli med det. Her kommer Konfliktrådet inn.

Vi lar henne huffe seg direkte overfor den eller dem det gjelder, og hun far tilbakemeldinger på huffingen sin.

"Gjort er gjort og spist er spist" er et kjent uttrykk fra Hakkebakkeskogen, og fungerer som unnskyldning for egne og andres feiltrinn. Ved dårlig samvittighet kan det bli litt for lettvint å lire det av seg, men i forhandlinger har vi ofte ikke annet valg enn at partene legger ugjerninger og hevnlysten bak seg. Vi må imidlertid ikke stoppe der, men se framover.

Uttrykket "Heretter skal alle dyrene være venner" bringer tanken hen på hvordan partene skal forholde seg til hverandre i fremtiden. Men pass på slik at ikke Bamsefars uttalelse blir en domsavsigelse, men at den inngår i en konfliktrådsavtale hvor partene har kommet fram til en gjensidig forståelse.

Prosessen i meglingen

Hvor finner vi så den hos Egner? Jo, i all vaskingen. Hovedtemaet i boka om Kardemomme by er hvordan røverne uskadeliggjøres og forvandles til aktverdige borgere av byen. Og liksom prosessen i meglingen blir vaskingen et renselses- og gjenfødelsesritual.

Det er folk utenfra, altså ikke de som er blitt frarøvet noe, som har meglerrollen. Fru Bastian får dem til å vaske seg uten å bruke tante-Sofie--terror. Derimot gjør hun grundig forarbeid ved å servere kaffe og frokost og hun setter markblomster på bordet. Rammen rundt et meglingsmøte er viktig. Røverne føler seg sett av fru Bastian. Selv om Kasper egentlig synes at vasking er noe tull, så gjør han det likevel. Megler nr. 2 - barbermester Sørensen, er med på renselsesprosessen. Han klipper og barberer dem og klarinetten hans er like viktig som saks og kam. Røverne går fra å være røvere til igjen å bli musikanter. Torbjørn Egner viser oss at kriminelle ofte ikke er stort annerledes enn deg og meg. Det opplever vi på meglingsmøter. Vi må se noe annet i en forbryter enn en forbryter. Egner lar lovovertrederne bli aksepterte medlemmer av samfunnet så snart de erkjenner å ha gjort noe galt.

I Hakkebakkeskogen møter vi Klatremus. Han er en småkriminell boms. En dag stjeler han nøtter hos Ekorn-Jensen. Da han blir oppdaget - og for å komme seg ut av en pinlig situasjon - tilbyr han seg å sitte barnevakt for ekornbarna. I realiteten inngår Klatremus en arbeidsavtale, slik en del meglinger ender med.

Egner bruker humoren til å vise at småkriminelle personer egentlig er svært menneskelige. Den gang han skrev bøkene kunne folk få lange fengselsstraffer for mindre lovbrudd og sjansen for å bli utstøtt av det sosiale fellesskap var stor. Kriminalpolitisk sett lå Egner ca. 40 år forut for den norske kriminalpolitikken.

Egners menneskesyn med vekt på ubrukte ressurser, bør vi også ha med oss.

Et spørsmål står igjen. Etter å ha sett Egners holdning til småkriminalitet og lovbrudd samt hva han har betydd for oppvoksende generasjoner - er det betimelig å spørre om hvem som egentlig er Konfliktrådets "far" - professor Nils Christie eller Thorbjørn Egner?

Møter og dialog mellom mennesker etter lovbrudd og i konflikter, er særlig viktig i vår tid for å snu negative konflikteskalerende tendenser, fordommer og stereotypier, og forebygge lovbrudd slik meklerne var inne på i det forrige oppslaget denne uken.

Det personlige møtet mellom partene ansikt til ansikt i en trygg og godt forberedt ramme, ledet av upartiske meklere, gir mulighet til nye innsikter, endring og konfliktnedtrapping. Det kan bety positive endringer for den enkeltes situasjon, som også kan være viktige for et helt lokalsamfunn. I konfliktrådets møter kan gode krefter mobiliseres i den enkelte og sammen for et trygt samfunn som evner å inkludere mennesker, ikke minst barn og ungdom som trenger støtte for å komme ut av dårlige miljøer.  

Om gjenopprettende prosess  

Et gjenopprettende møte er partens prosess, det er de som selv setter ord på hva som har skjedd og hva som er viktig for dem nå. Å delta aktivt i dialogen kan ikke minst bidra til å få stilt viktige spørsmål som bare den andre parten som kan gi svar på. Konsekvenser av handlinger kommer ofte bedre fram gjennom en direkte dialog mellom partene. Det kan også være viktig for partene å se hvem andre som har blitt berørt av situasjonen eller det som skjedde. Kanskje var det deres familie, venner, eller andre? 

Når partene i møtet har delt hvordan de har opplevd det som har skjedd og hvem det har berørt, åpner dette også for å ta ansvar for konsekvensene. Hva skal til for at situasjonen nå kan bli bedre? Etter et lovbrudd gis gjerningspersonen på denne måten mulighet til å rette opp skader og urett så godt det lar seg gjøre. Å møtes personlig ansikt til ansikt åpner for å se hverandre i et nytt lys, og kanskje også se nye sider. Denne erfaringen kan være kimen til positive endringer også framover. 

Ved å ta aktivt del og få snakket sammen i en trygg ramme etter alvorlige og vonde hendelser, kan partene gjenvinne trygghet og oppleve mestring. Det kan også bli lettere å få lagt hendelsen mer bak seg og gå videre i livet. Konfliktrådet driver ikke med terapi, men gode dialoger mellom mennesker kan ha positive effekter. Det kan være befriende å få stilt det spørsmålet og få sagt det som var viktig for deg til rette person i et godt forberedt møte, kanskje også med andre personer til stede som begge parter ønsker skal være der sammen med dem.  

De som møtes til gjenopprettende møter i konfliktrådet kan også bestemme seg for å inngå en avtale om det som er viktig for dem nå, og kanskje hvordan de ønsker at situasjonen skal være framover.   

Konfliktrådene gjennomfører en brukerundersøkelse blant brukerne av våre tjenester, og de fleste av respondentene svarer at de vil anbefale konfliktråd til andre. Flere resultater kan du lese her.

Vet du om denne muligheten?  

Dette er overskriften på en informasjonsbrosjyre vi har laget spesielt for de som har vært utsatt for et lovbrudd (fornærmede part i straffesaker). Vi erfarer at det fortsatt er langt igjen før kunnskap om konfliktrådet er allment kjent i samfunnet, og særlig hvilke muligheter gjenopprettende møter kan gi fornærmede for å gjenvinne sin trygghet. Derfor har vi laget en egen side rettet spesielt mot dem.

Blant saker konfliktrådene mottar hvert år utgjør voldssaker den største sakstypen. Forutsetningen for et møte i konfliktrådet mellom fornærmede og gjerningsperson etter alvorlige lovbrudd, er at gjerningspersonen(e) har erkjent de faktiske forhold i saken og ønsker å gjøre opp for seg. Fornærmede kan i slike tilfelle ha stort utbytte av en gjenopprettende prosess nettopp som tidligere beskrevet, for å bearbeide hendelser og få tilbake sin trygghet.  

Den som har vært utsatt for et lovbrudd (fornærmede part) kan både selv ta initiativ til et gjenopprettende møte med gjerningspersonen, f.eks. ved å ta direkte kontakt med konfliktrådet, eller de kan bli kontaktet i forbindelse med en straffegjennomføring for et mulig gjenopprettende møte.  

Se oversikt over alle landets konfliktråd HER.

Konfliktrådets meklere og gjenopprettende prosess - som ringer i vannet 

I konfliktrådet er den aller viktigste ressursen meklerne våre som gjør dette som en frivillig innsats på sin fritid. Meklerne er oppnevnt for 4 år av gangen. Deres viktigste kvalifikasjon er deres personlige egnethet til meklerrollen. Konfliktrådet gir samme opplæring til alle landets meklere, og følger dem videre opp med veiledning og faglige oppdateringer blant annet på meklersamlinger.  

Per i dag er det på landsbasis om lag 450 meklere tilknyttet de 12 konfliktrådene. Sammensetningen av meklere skal være bred og ha god representativitet fra alle landets kommuner. Over de 30 årene konfliktrådene har eksistert er det mange innbyggere som har fått erfaring med å være mekler, og det kommer stadig nye til. På denne måten bidrar konfliktrådet til å bygge erfaring og kunnskap i befolkingen om hvordan vi kan møte konflikter og lovbrudd på en konstruktiv framtidsrettet måte.  Kanskje vil gjenopprettende prosess som ringer i vannet bli framsnakket av de som har deltatt enten som meklere eller parter slik at dette til slutt har blitt allmenn kunnskap? 

Og det finnes mange flere aktører i samfunnet som bidrar til det samme – blant annet i frivillig sektor, som eksempelvis Gatemekling i Røde Kors og i utdanningssektor der det ved enkelte skoler er et system for elevmekling. Når jeg først begynte som mekler i konfliktråd på 90-tallet var en første tanke som slo meg - hvorfor er ikke dette pensum i skolen? Kommunikasjon og konfliktløsning er jo kunnskap vi alle har nytte av i livet.  

Å mobilisere de gode ressursene i lokalmiljøet var en grunntanke for konfliktrådsordningen som stadig er aktuell på flere måter, nå også gjennom egne straffereaksjoner for ungdom, som bygger på en gjenopprettende tilnærming. Disse reaksjonen kan du lese mer om HER. 

Mekling og dialogfeltet er aktuelt på mange arenaer i samfunnet, som en klok måte å finne fram til varige og gode løsninger som de berørte partene føler eierskap til, som gir mulighet for vekst og endring av konfliktsituasjoner. 

Lokalsamfunn som evner å løse og lære av konflikter, som mobiliserer støtte og ressurser rundt mennesker i vanskelige situasjoner, og i konflikter fremmer trygge, åpne lokalsamfunn – det er en grunnstein i et demokrati, intet mindre.  

Mange ser til Norge 

Konfliktrådene i Norge var blant de første i Europa med en landsdekkende og statlig meklingsordning. Denne ordningen, som både omfatter straffesaker og sivile saker, får mye oppmerksomhet fra andre land, og vi mottar stadig besøk fra ulike grupper. I høst kan vi nevne besøk fra en gruppe studenter fra masterstudie i konfliktløsning ved Universitetet i København. En annen delegasjon kom helt fra Japan, og var opptatt av gjenopprettende prosess som del av reintegrering i samfunnet for de som har sonet fengselsdommer. Konfliktrådene har i tillegg et pågående prosjektsamarbeid med Estland, der en tverrfaglig gruppe med fokus på barn og unge nettopp besøkte konfliktrådet og samarbeidspartnere i Bergen. Og akkurat denne uken gis det mekleropplæring fra to av konfliktrådets kursinstruktører til meklere i Estland.

Det å delta i denne internasjonale uken for å fremme gjenopprettende prosesser er viktig for oss. Vår visjon er å bidra til trygge samfunn ved at vi fremmer praksisen for dialog etter et lovbrudd og i konflikter. På denne måten kan vi sammen bidra til å lære av det som skjedde, forebygge at det skjer igjen og få bearbeidet vonde følelser og opplevelser. Slik kan vi lettere legge noe bak oss, eller forsone oss med det som har skjedd uten at det skal definere oss og hvem vi vil være framover.   

Økt bruk av gjenopprettende prosess er en god utvikling som kan bidra positivt i samfunnet på mange vis, og vi er stolte av å være en del av denne utviklingen.  

Vil du følge med på utviklingen av dette området også internasjonalt er «European Forum For Restorative Justice» det sentrale faglige møtestedet for både praktikere, forskere og andre som er interesserte i utvikling av gjenopprettende prosess. Les mer på nettsiden deres: https://www.euforumrj.org/en 

Hva tenker du om bruken av gjenopprettende metode kontra andre, mer «tradisjonelle» straffemetoder?

- Jeg har stor tro på konfliktrådets bruk av gjenopprettende metode som et alternativ for, eller i tillegg til, andre metoder. Sentralt står nødvendigheten av, og muligheten for, å aktivt ta ansvar i gjenopprettingsprosessen, både ved oppmøte i forsamtale og i meklingen ansikt til ansikt med den en har noe uoppgjort med.

Det forteller mekler i Sør-Vest, Arthur Uno Rognmo. Hans kollega i Trøndelag, mekler Rikesh Yogeswaran, forteller noe av det samme:

- I motsetning til tradisjonelle straffemetoder så vil partene ha en større, og ikke minst personlig, del i saken. Dette eierskapsforholdet til saken kan tilrettelegge for å gjenopprette ulike former for skade og tap. Ved gjenopprettende prosess erfarer jeg at partene kan lukke hendelsen selv, og dermed myndiggjøre seg selv. Dette kan videre føre til at partene opplever mestring og selvtillit i møte med andre hendelser i deres liv, sier han.

Også mekler Liv Berit Esborg i Telemark tenker gjenopprettende metode er å foretrekke, og forklarer det ved at en gjenopprettende prosess lett kan skreddersys til partene i en sak – noe som er en ganske enestående kvalitet, ifølge henne selv.

Hva er det viktigste en får ut av metoden?

Det er godt vi får bekreftet at våre meklere har tro på metoden de bruker. Hva er så det viktigste en får ut av å bruke gjenopprettende metode?

- Frivillighet ved å delta gjør at man starter en prosess i seg selv, der en ønsker å fortelle sin historie, forteller mekler Anja Røstgård i Nordland.

Hun trekker fram det å kunne møtes, se hverandre, og at alle parter får si noe om sin opplevelse av hendelsen som har ført til konflikten. Mekler Rikesh bygger videre på den tanken:

- Noe av det aller beste man kan oppleve ved å benytte gjenopprettende metode er den forløsende følelsen av å konfrontere den andre parten i hendelsen. Dette kan være noe partene har gruet seg til, kjent på ekstrem skam over eller virkelig angret på. Det kan være veldig sterke følelser partene kan kjenne på, som motparten ikke har tenkt på som en mulighet.

De som møter til mekling skal også ha for at de er modige. Det mener mekler i Hardanger, Gunn Olaug Hanevik:

- Noko av det viktigaste er at partane får fortjelja sin historie med sine eigne ord. Ein får kartlagt partanes behov. Dei må lytte til kvarandre. Dei får uttrykt følelsar, sett ord på det som er vanskelig. Ein kan få gjenoppretta tryggheiten for den som har vært utsett for fysisk eller psykisk skade, og den som har forårsaka hendinga kan få anledning til å be om unnskyldning og ordna opp for seg enten det er økonomisk eller å utføra arbeid, forteller hun.

I likhet med henne mener også Liv Berit at det viktigste er nettopp det å selv kunne sette ord på det som har skjedd:

- Det viktigste er at partene får bruke stemmen sin til å fortelle om sin opplevelse med egne ord. På samme måte som partene eier konflikten, eier de også løsningen, reflekterer hun.

Mekler Arthur peker på at fokuset er rettet på å løse konflikter på en måte som ikke bare straffer, men også gjenoppretter relasjoner. At når de involverte partene får muligheten til å uttrykke seg, forstå konsekvensene av sine handlinger, ta ansvar og bidra til løsninger gir dette en følelse av eierskap og mening.

Våre meklere virker rimelig samstemte på at noe av det viktigste med gjenopprettende metode er det faktum at partene selv taler sin sak, at de kan uttrykke sine følelser og tanker, og at de har direkte eierskap til saken. Dette vil igjen gjøre møtet mer meningsfylt, og legge muligheter for å forstå den andre parten bedre.

Har gjenopprettende metode en plass i fremtiden?

Sist men ikke minst, er vi nysgjerrige på hva våre meklere tenker om behovet for gjenopprettende metode i fremtiden. Er det en utdøende greie, eller bør det satses på?

- Jeg tror at gjenopprettende metode vil være nødvendig så lenge det finnes noe å gjenopprette. Så lenge folk har relasjoner med hverandre så risikerer man både heldige og uheldige utfall, tenker Rikesh.

Flere av de andre meklerne tenker spesielt på det digitaliserte samfunnet som en faktor som vil føre til større behov for bruken av gjenopprettende metode.

Mekler Arthur trekker frem det som går på teknologisk utvikling relatert til skjermbruk og sosiale medier:

- Vi ser en tendens til at konfliktsituasjoner oppstår på grunn av økende polarisering, delvis forsterket av sosiale medier. Fortsetter denne trenden tror jeg vi vil se et økt behov for å løse konflikter på en måte som fremmer forståelse, gjenoppretter relasjoner og bygger på fysisk møte mellom mennesker i trygge omgivelser, sier han.

Liv Berit trekker også inn behovet for gjenopprettende prosesser på tvers av fagfelt – i skole, barnehage, institusjoner, barnevern og liknende. Gunn Olaug tenker i samme baner, både om sosiale medier og behovet på flere arenaer:

- I dagens samfunn brukar nesten alle sosiale medier. Det er ofte me får saker der ein har delt bilder, kome seg inn på for eksempel Facebook og brukt profilen til å laga konflikt. Det vil sikkert ikkje bli mindre av slike saker i framtida, tenker hun.

- Men også i fengselet bør det tilbys mekling, også i dei mest alvorlege sakene bør det tilretteleggest for gjenopprettande møter. Det er sjølvsagt den som er utsett for skade som må ynskja dette. Også er det viktig at tilbodet står ved lag over tid, slik at når helingsprosessen er i gang kan behovet for å treffa gjerningspersonen melde seg, reflekterer Gunn Olaug.

Rikesh avslutter:

«Hvis flere blir bevisst konfliktrådet, kan det øke bruken av gjenopprettende prosess. Med økende potensial for å bli utsatt for ulike former for krenkelser og relasjonelle brister, så vil behovet for bruk av gjenopprettende metode naturligvis øke.»

Vi må tilbake til 1975 for å finne opprinnelsen til det som i dag kalles Restorative Justice Week. Da lanserte engelskmennene, rettere sagt fengselsprester, en dag for å huske de som sitter i fengsel. Denne dagen ble kalt Prisoner`s Sunday. 20 år senere var dagen spredt til flere land, og hadde utviklet seg til å vare en hel uke i strekk.

I 1996 døper kanadierne uken om til «Restorative Justice Week: Community, Victims & Prisoners» - som senere blir forkortet til versjonen vi kjenner i dag, og som European Forum for Restorative Justice årlig initierer. Dette europeiske forumet bidrar til å fremme feltet internasjonalt, og er en sentral faglig arena for praktikere, forskere, embetsfolk og flere.

Det gjenopprettende feltet er i stor grad drevet fram av behov for reformer innen strafferett for å redusere bruk av fengsel. Samt behovet for å og utvikle alternativ som bedre kan forebygge nye lovbrudd og som ivaretar hensyn til fornærmede, lovbryter og samfunnet som helhet.

Litt lenger bak i historien

Skal vi finne selve roten til gjenopprettende prosess, må vi et stykke tilbake i tid og over i andre kulturer.

Ideen om å respondere på kriminalitet ved å gjøre det godt igjen ved direkte deltakelse, er på ingen måte ny. Ser man til urfolk, som maori-folket på New Zealand, har normen vært at man tar tak i konflikter selv, fremfor å sende dem videre til en type rettssystem. Og ser man til Tanzania finner man mye av inspirasjonen til den norske varianten av gjenopprettende prosess.

Nils Christie (1976) beskriver metoden i Tanzania, nærmere bestemt Arusha-provinsen, som en nær og åpen prosess. I et overfylt hus i en bitteliten landsby er det opprømt snakk, smil og vitsing – det er rettssak. Konflikten er mellom en mann og en kvinne, som befinner seg midt i sentrum av rommet. Rundt dem er slekt og venner, mennesker fra landsbyen og nabolandsbyen, og tre dommere. Slekt og venner deltar i samtalen, men de tar ikke over. Dommerne er svært passive – de er ikke vant med slike landsbysaker. Alle de andre i rommet fører prosessen videre, de redegjør for det aktuelle hendelsesforløpet og trekker frem relevante synspunkter. Eks-paret i sentrum snakker ofte og blir ivrig lyttet til.

Christie så dette i kontrast til det som skjer i en rettsal, der hovedpersonene er passive vitner og de profesjonelle aktørene har hovedrollene. Han så behov for å utvikle et alternativ som var offer- og lekmannsorientert, der de opprinnelige partene i konflikten fikk delta aktivt for å finne fram til gode løsninger sammen. Christie så konfliktenes potensial for læring og positive endringer dersom folk selv fikk delta aktivt.

Denne type åpen og deltakende prosess kan vi finne i flere kulturer, både i fortid og nåtid. Dagens gjenopprettende prosess kan på flere måter minne om denne varianten.

Norges gjenopprettende historikk

I Norge var det flere elementer som bidro til fremveksten av det vi i dag kaller konfliktråd. På slutten av 70-tallet begynte en problematisering rundt bruken av fengselsstraff for unge lovbrytere. En pekte på at unge under 20 år utgjorde over 40 prosent av alle fengselsdømte for forbrytelser. Og var et fengselsopphold noe som egnet seg for de unge?

Det ble fremmet forslag om redusert bruk av fengsel, og en utvikling av økt bruk av alternative reaksjoner, spesielt for de yngre lovbryterne. Dette ble lansert av daværende justisminister Inger Louise Valle i Stortingsmelding nr. 104 (1977–1978): Om kriminalpolitikken, den såkalte «Kriminalmeldingen».

Litt tidligere holdt Nils Christie en forelesning som senere skulle få stor betydning. Utgivelsen av artikkelen «Konflikt som eiendom» (1976) fikk stor innflytelse for idégrunnlaget til konfliktrådsordningen både her til lands og internasjonalt.

Dagens form for gjenopprettende møte mellom fornærmede og lovbryter (victim-offender mediation) begynte tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble det første pilotprosjekt startet i Norge, og Finland fulgte etter to år senere.

Vi hopper litt fram i tid, til 1988. Riksadvokaten sender brev til Justisdepartementet med forslag om at konfliktrådsordningen skal reguleres ved lov. I 1991 blir Lov om konfliktråd vedtatt av et enstemmig Storting. Loven åpner for å mekle både i straffesaker og egnede sivile saker som et gratis tilbud for hele befolkningen. Konfliktrådsordningen blir raskt iverksatt, og landsdekkende fra 1994.

Konfliktrådsloven tydeliggjør selve verdigrunnlaget for konfliktrådet. Det er bestemt i konfliktrådsloven paragraf 1 at konfliktrådenes arbeid «skal bygge på en gjenopprettende prosess som legger til rette for at partene og andre som er berørt av et lovbrudd eller en konflikt i fellesskap bestemmer hvordan virkningene skal håndteres».

I konfliktrådets tidlige fase på 1990-tallet var typiske sakstyper butikktyveri og skadeverk begått av ungdom. Blar vi oss frem til 2023 er det et bredt aldersspenn blant de som deltar i konfliktrådets møter, men ungdom utgjør fortsatt en hovedgruppe. Sakstypene har endret seg over årene, og vold er nå den største lovbruddskategorien for saker til konfliktrådet. I voldssaker kan det være stort behov for et gjenopprettende møte både for fornærmede og for gjerningsperson. I møte med hverandre kan spørsmål besvares, økt innsikt oppnås, nye lovbrudd forebygges, og ikke minst kan den som ble utsatt for volden gjenvinne sin trygghet.

De fleste av sakene konfliktrådet mottar henvises fra politi og påtalemyndigheten. I tillegg er det en stabil andel av henvendelser fra innbyggere med behov for dialog i en konflikt.

I 2004 ble konfliktrådene statlige, og man reduserte antall konfliktråd fra hele 81 til 22. I dag er det 12 konfliktråd som sammen dekker landet, med omtrent 550 meklere på landsbasis.

Dagens gjenopprettende praksis – i praksis

I dag er gjenopprettende praksis godt etablert i et stort knippe land, spesielt i Europa. Nesten alle medlemsland i EU er representert. Noen land følger den norske modellen, som i stor grad baserer seg på frivillige som tilrettelegger møtene, mens andre har profesjonalisert modellen. På tross av sin spredning over hele verden, med de lokale forskjeller som hører med, er kjernen i det som praktiseres det samme. Anerkjennelsen av gjenopprettende prosess som en ønsket utvikling innen strafferettsområdet vises også gjennom flere internasjonale retningslinjer om dette fra Europarådet, FN og EU.

Stadig flere land knytter nå gjenopprettende prosesser til flere felt enn strafferetten, blant annet i skoler, nabolag, arbeidsplasser og andre miljøer. I disse sammenhengene kan gjenopprettende prinsipper brukes til å lære hvordan en kan se konflikter på ulike måter, og hvordan en kan opparbeide seg ferdigheter for å handle som ansvarlige mennesker og gjennom dialog bidra til trygge lokalmiljøer som en grunnpilar i demokratiske samfunn.

Med det har vi, altfor kjapt, gått gjennom hovedpunktene av historien til gjenopprettende prosess. Med bakgrunnen på plass er vi klare for å begi oss ut på den gjenopprettende uken. Heng med!

- Jeg ble mekler først og fremst fordi jeg syntes det så veldig interessant ut. Jeg er glad i mennesker og glad i å jobbe med folk, forteller trønderen.

Hun legger til at det er givende å hjelpe til i en prosess og se hva partene klarer å ordne opp i selv. Når de kommer frem til en løsning alle parter kan leve med, er hun fornøyd.

Som mekler siden 2002 har det blitt en del saker, og Berit innrømmer at når hun er ferdig med en sak, glemmes den fort. Unntaket er noen få møter der hun har blitt litt ekstra rørt:

- Jeg husker spesielt en sak fra fengselet som omhandlet vold. Partene fikk møtes mens den ene parten var under soning. Det var et fint møte hvor begge partene fikk snakket sammen og tryggheten ble gjenskapt, mimrer hun.

Videre forteller Berit at det var betryggende for han som ble utsatt for volden å høre at han var et tilfeldig offer. Han som satt fengslet hadde et stort behov for å snakke med den fornærmede i saken, og møtet gjorde at det ble bedre for begge to.

- Dette møtet gjorde inntrykk, og jeg så at de begge faktisk fikk det bedre etterpå, forteller hun.

Det er tydelig at vår mekler i Trøndelag har mange gode erfaringer fra meklerrollen, men er det noe som skiller seg ut som mer utfordrende?

Det er det. Berit mener at noe av det mest utfordrende er situasjoner der partene ikke viser forståelse for hverandre, eller de ikke ønsker å høre på den andre. Når de ikke kommer frem til en løsning som føles riktig for begge parter.

Heldigvis er det flest av de gode meklingssakene, hvor Berit kanskje får litt ekstra bruk for sin erfaring som forløser. Takk for at du er mekler hos oss, Berit!

I 2022 fikk Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene et felles oppdrag om å utrede hindringer og muligheter for tverrsektorielt samarbeid og velferdstjenestenes deltakelse under gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Dette er det første oppdraget gitt av den tverrdepartementale kjernegruppen for utsatte barn og unge og Sekretariatet for konfliktrådet har ledet arbeidet.

Utredningen har vist at de tidligere identifiserte utfordringene fortsatt gjelder. Ungdomsreaksjonene er fortsatt lite kjent blant velferdstjenestene, og de er fortsatt usikre på sitt ansvar og sin rolle i reaksjonene. Direktoratsgruppen mener årsakene blant annet skyldes at ansvar og roller er utydelige i gjeldende lov. Videre at det er få saker i året (ca. 500 saker) som er spredt over hele landet. Det er også fortsatt mangler og store geografiske ulikheter når det gjelder tilgang på tiltak for ungdom, særlig knyttet til vold, skadelig seksuell atferd, rus og psykisk helse. Dette skyldes dels de nevnte utfordringene knyttet til roller og ansvar, dels manglende kapasitet og ressurser. I saker som gjelder ungdomsstraff for alvorlig volds- og/eller seksuallovbrudd, mener vi dette også kan skyldes at ungdommens risiko- og beskyttelsesfaktorer ikke systematisk er kartlagt med standardiserte og anerkjente verktøy, og at tiltak ikke tilpasses den enkeltes risiko.

Vi anbefaler en tiltakspakke
Vi foreslår flere tiltak som skal styrke velferdstjenestenes kjennskap til ungdomsreaksjonene og deres ansvar og oppgaver ved gjennomføringen av straffereaksjonene. Når det gjelder ungdomsstraffesaker der unge har begått volds- og seksuallovbrudd fant vi at spesielt denne målgruppen mangler tiltak og behandlingstilbud, og at dette særlig gjelder tilgang til de spesialiserte statlige tiltakene og tjenestene. Vi har derfor flere anbefalinger som har til hensikt å gjøre de spesialiserte tiltakene som finnes i dag mer tilgjengelig.

- Dette har vært et spennende oppdrag og vi mener at tiltakene vi har foreslått i denne rapporten vil ha en god effekt. Samarbeidet på tvers av etater og sektorer har også gitt stor gevinst i seg selv. Vi har fått en felles forståelse for problemene og hva som skal til for å løse dem. I tillegg mener vi dette samarbeidet vil gi gevinster i oppfølging av utredningen og i videre utvikling av ungdomsreaksjonene og fremtidige tiltak som fører til at målgruppen får den hjelpen de trenger, sier Torunn Janbu avdelingsdirektør (Hdir), Charlotte Stokstad (Bufdir) og Edle G. Pallum avdelingsdirektør (Sfk).
Rapporten ble levert til departementene 31. Oktober. “Tverrsektorielt samarbeid og velferdstjenestenes deltakelse under gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging” er nå lagt ut på Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådenes hjemmesider.