Taushetsplikten

Alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, deriblant SLT-koordinator, er etter forvaltningsloven § 13 pliktig til å hindre at andre får adgang eller kjennskap til noens personlige forhold. Med personlige forhold menes blant annet noens slektskaps-, familie- og hjemforhold, fysisk og psykisk helse, karakter og følelsesliv, utdanning og arbeid, økonomisk situasjon og selve partsforholdet (klientforhold).

For at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, kreves det at de er mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet. Utover dette er det ikke avgjørende hvor eller på hvilken måte opplysningene er mottatt. Taushetsplikten innebærer både en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til taushetsbelagt informasjon. Det finnes imidlertid flere unntak fra taushetsplikten som gjør det mulig for ulike hjelpetjenester å utveksle viktig informasjon.

Det vanligste grunnlaget for å unnta opplysninger fra taushetsplikten er å få et samtykke fra den personen informasjonen gjelder. Dette samtykket gjelder bare opplysninger vedkommende selv har gått med på å dele, og informasjonen kan utelukkende formidles til de mottakerne man har avtalt. Det er også viktig å huske at samtykket gjelder en begrenset tidsperiode som må avtales på forhånd.

Et samtykke må være gitt frivillig, det må være gitt uttrykkelig og vedkommende må være tilstrekkelig informert om konsekvensene samtykket vil/kan føre til. Et samtykke kan være både muntlig og skriftlig, og begge deler er juridisk bindende. Det anbefales likevel at samtykket alltid gjøres skriftlig med en beskrivelse av hvilken informasjon som kan formidles videre.

Det er viktig å være klar over at et samtykke kan trekkes tilbake når som helst.

Når det er snakk om å dele opplysninger om et barn under 18 år, er det et krav om at også verger samtykker. Normalt er verge til en mindreårig de eller den som har foreldreansvaret.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at man, under gitte forutsetninger, meddeler informasjon videre i anonymisert form.  Forvaltningsloven § 13 a nr. 2 krever imidlertid at opplysningen gis i statistisk form, eller at individualiserende kjennetegn utelates på annen måte. Det må forutsettes at alle individualiserende kjennetegn utelates. Merk at informasjon ikke uten videre kan formidles videre selv om navn og/eller stedsnavn er utelatt. Det avgjørende er om opplysningene gir muligheten for å gjenkjenne personen.

Forvaltningsloven § 13 b inneholder regler om særlige unntak fra taushetsplikten. I prinsippet gir reglene en uttømmende regulering av forvaltningens muligheter til selv å gjøre bruk av taushetsbelagte opplysninger. De unntakene som er de viktigste for SLT-koordinator å kjenne til, er forvaltningsloven § 13 b nr. 2, nr. 5 og nr. 6.

§ 13 b nr. 2 gir unntak for opplysninger gitt som ledd i en saksbehandling, kan brukes til å «oppnå det formål de er gitt eller innhentet for». I praksis benyttes unntaket oftest under behandlingen av en konkret sak som opplysningene er gitt eller innhentet for. Unntaket omfatter alle ledd i den ordinære saksbehandlingen. Bestemmelsen gir ingen begrensning med tanke på hvem opplysningene kan gis til. Som følge av begrensningen om at hensikten med kommunikasjonen er å oppnå det formålet opplysningene er gitt eller innhentet for, vil adgangen til å videreformidle opplysningene i praksis bli mest omfattende innenfor samme organ eller etat.

Ifølge forvaltningsloven § 13 b nr. 5 kan opplysninger videreformidles til andre forvaltningsorganer dersom de er «nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag». Etter denne bestemmelsen kreves det for det første at delingen av opplysninger fremmer interessene til det organet som sitter med opplysningene. For det andre må opplysningene være nødvendige å gi til et annet forvaltningsorgan. Dersom det er nær og saklig sammenheng mellom avgiverorganet og mottagerorganets virksomhet vil det være nødvendig.

Etter § 13 b nr. 6 kan det gjøres unntak fra taushetsplikten for å anmelde og gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller kontrollmyndighet. Det er forvaltningsorganet i sin helhet som skal forestå anmeldelse eller gi opplysninger, og det er derfor ikke opp til den enkelte ansatte å vurdere. Opplysninger eller anmeldelse om lovbrudd kan gis dersom det er ønskelig av allmenne hensyn, eller når forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver. Adgangen til å gi opplysninger eller anmeldelse om lovbrudd er særlig aktuelt ved grove lovbrudd.

Straffeloven § 196 pålegger enhver en avvergingsplikt dersom det er mistanke om alvorlige straffbare forhold som er særskilt angitt i bestemmelsen. Dette omfatter blant annet mistanke om voldtekt etter straffeloven § 291 og voldtekt av barn under 14 år etter § 299, grov kroppsskade etter § 274 og incest etter § 312. Det grunnleggende kravet i § 196 er at man har holdt det som «sikkert eller mest sannsynlig» at et av de aktuelle lovbruddene vil skje på et tidspunkt da det ennå er mulig å avverge lovbruddet. Plikten til å avverge inntreffer i utgangspunktet idet man får opplysninger om et straffbart forhold, og plikten varer helt til lovbruddet er begått. Avvergingsplikt gjelder også forhold som man får vite om i fritiden, uten sammenheng med yrkesutøvelsen.

Straffeloven § 226 pålegger en varslingsplikt for de som innehar opplysninger som alene eller sammen med andre opplysninger godtgjør at det er foreligger uriktig tiltale eller domfellelse mot en person. Har man opplysninger om at personen som er tiltalt eller dømt ikke har begått den straffbare handlingen eller at personen var utilregnelig på gjerningstidspunktet, så har man plikt til å varsle om dette.

Varslingsplikten etter straffeloven § 226 gjelder bare for straffbare handlinger som har en øvre strafferamme på mer enn ett års fengsel.

Etter barnevernloven § 6-4 har alle offentlige ansatte, samt en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, plikt til å melde fra til barnevernet av eget tiltak dersom det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for mishandling, andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn viser vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Utgangspunktet er at det er det man får vite om i tjenesten som kan utløse en meldeplikt. Likevel kan man ha plikt til å behandle en opplysning som er gitt utenfor arbeidstid dersom opplysningen er gitt deg nettopp fordi du arbeider i det offentlige.

Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barneverntjenesten straks etter at den bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen, har oppstått. En bekymringsmelding kan i utgangspunktet formidles både muntlig og skriftlig. Av hensyn til notoritet bør muntlige bekymringsmeldinger likevel dokumenteres og sendes til barneverntjenesten skriftlig i etterkant.

Merk! Opplysningsplikten er et personlig og selvstendig ansvar og du er derfor forpliktet til å sørge for at bekymringsmeldingen din når barnevernet, selv om en av dine ledere skal formidle den videre på dine vegne. Plikten til å gi opplysninger faller heller ikke bort selv om du på egenhånd forsøker å avhjelpe.

I SLT-nettverket hvor ulike faggrupper deltar, vil man oppleve at taushetsplikten ikke praktiseres likt, og slik skal det være. Helsepersonell har den strengeste og mest absolutte taushetsplikten, mens for eksempel barnevern og sosialtjeneste har noen flere unntak lovverket. Politiet er den etat som har flest unntak fra taushetsplikten i sitt lovverk.

Når ulike etater møtes i SLT-samarbeidet kan det derfor være utfordrende å vite hva som kan sies og ikke sies. Mange opplever at taushetsplikten gjør informasjonsutveksling og samarbeid problematisk blant annet av følgende grunner:

• De ulike instansene reguleres av ulikt lovverk og ulike føringer
• Mange kjenner ikke reglene og hvordan de praktiseres godt nok
• Mange vet ikke nok om andre etaters praksis
• Mange er usikre fordi de frykter konsekvensene ved å bryte taushetsplikten

Det anbefales derfor at taushetsplikten diskuteres i nettverket, slik at nettverket har en felles forståelse av hvilken informasjon som kan deles av de ulike faggruppene. På denne måten kan man unngå misforståelser og sikre et godt samarbeid, til tross for de ulike mulighetene til å dele opplysninger.

Les mer om avvergingsplikten på plikt.no