–Å få en ungdom til å slutte med kriminalitet krever mye samarbeid og mye oppbakking. Det viktigste i kontakten med ungdommen er å nå fram til dem, være tilstede og faktisk høre hva de sier.

Ellen Oliver har vært ungdomskoordinator (UK) i Konfliktrådet i Vestfold i ca tre år, og var mekler i to år før dette. Hun har bakgrunn fra Universitetet med videreutdanning innen rus og tverrfaglig samarbeid. Hennes arbeidserfaring er innen rus/LAR, psykisk helse, undervisning, Pro-senteret og som tilbakeføringskoordinator i Kriminalomsorgen.  Straffereaksjonene hun nå har ansvaret for å følge opp, mener hun gir en tydelighet i arbeidet med ungdommen.- Dette har ofte vært en mangelvare i jobbing med denne gruppa. Dessuten gjør det at for ungdommene under straffegjennomføring er det enklere å få til et forpliktende samarbeid rundt den enkelte. I gjennomføringstida har jeg kontakt med ungdommen med varierende hyppighet. Noen har et bra nettverk rundt seg, mens for andre er det nødvendig å være mer tilgjengelig, sier Oliver.

Dette er tredelte reaksjoner som innebærer:
- et møte med den de har utsatt for lovbruddet
- utarbeidelse av en ungdomsplan sammen med oppfølgingsteamet rundt den enkelte ungdommen
- månedlige møter med teamet for oppfølging av de enkelte tiltakene i planen

Ellen Oliver klar på at arbeidet kan være tidkrevende.

- Det tar tid å etablere et godt oppfølgingsteam rundt hver ungdom. Vergene kan ha forskjellig perspektiv, noen er benektende, noen støttende og andre er usikre på sin rolle. I samarbeid med ungdommen prøver å finne gode voksenmodeller som kan bidra til endring og dermed forebygge ny kriminalitet. I innledningsfasen er Friomsorgen vår viktigste samarbeidspartner.

Noen hevder at ungdomsstraff og ungdomsoppfølging er milde reaksjoner?

- Det å bli sett og sjekket av noen som hele tida kikker deg over skuldra, er tøft for de fleste. Ungdommen vi møter har ofte blokkerte følelser, de kan feiltolke omgivelsene, har dårlig selvbilde og liten tro på framtida. Ungdommen må jobbe med seg sjøl og prøve seg med nye ferdigheter. Ungdomsplanen omhandler ofte 24/7 og rammer inn ungdommens hverdag på en måte mange ikke er vant til, framhever Oliver som medgir at motivasjonen for ungdommene kan variere.

-De som overhodet ikke er motivert, blir luket ut av politi og påtalemyndigheten. Det er viktig å ha en god prosess i forkant, både når det gjelder innhenting av samtykke og drøfting i koordineringsgruppa (KOG).  Endring av holdninger og atferd er tidkrevende og ofte kan det ta kan en lang stund før vi ser endring hos ungdommen. Jeg har erfart at ikke all hjelp hjelper, noen ganger koster det for mye for ungdommen å ta de riktige valgene, understreker ungdomskoordinatoren.

-Hva er din reaksjon når du må melde brudd og kanskje «sende» ungdom i fengsel?

- Det er ikke jeg som sender ungdom i fengsel, jeg representerer en mulighet til å velge noe annet, hvis de våger det. Det kan være krevende for ungdommen og det er ikke alle som klarer å overholde tiltakene i ungdomsplanen, eller de begår ny kriminalitet, sier ungdomskoordinatoren

De begrensende tiltakene i ungdomsplanen kan for eksempel være at ungdommen skal overholde et dagtilbud som skole eller arbeid, overholde innetider, avholde seg fra bruk av alkohol og andre rusmidler og man kan ikke reise til utlandet

Hva er det mest positive med jobben som ungdomskoordinator?

- Når vi får det til å virke, både i motivasjonsarbeidet og i gjennomføringsfasen i oppfølgingsteamet. Det er viktig å finne de viktige og riktige personene i teamet rundt hver enkelt ungdom. Min jobb er å finne dem, engasjere dem og sjekke at de gjør det de skal, sier Ellen Oliver som legger til at det er givende å være med på å videreutvikle innholdet i de forholdsvis ferske straffereaksjonene.

-  Dessuten gir det å være mekler et godt grunnlag med nærhet til de gjenopprettende prosessene som er kjernen i Konfliktrådets arbeid. Disse prosessene gjennomsyrer på mange måter hele reaksjonen, og det kan gjelde i forhold til offer, foreldre, skole og annet offentlig eller privat nettverk. Det handler om tillit, selvfølelse og muligheter, framhever Oliver.

Hva gir deg energi i en hektisk arbeidshverdag?

- Det er først og fremst når samarbeidspartene leverer og det «svinger» i det gjenopprettende arbeidet med ungdommen. Og selvsagt når vi får gode tilbakemeldinger fra ungdommene. I fjor fikk jeg et «julekort» på SMS fra en ungdom som vi hadde hatt mange fighter med: «Hvis jeg ikke hadde fått den hjelpen ville jeg aldri vært der jeg er nå.»

-Jeg ser på hver ungdom som et godt prosjekt, for alle vi er i kontakt med fortjener denne muligheten og vil kunne ha nytte av den. Det er viktig å se potensialet til hver enkelt, samtidig med krisa og sorgen de ofte har vært igjennom. Alle har vi vært igjennom situasjoner der vi har følt oss hjelpeløse, dumme og kjent på skam. Det er det viktig å ha med når vi møter disse ungdommene, sier ungdomskoordinatoren som er klar på at ungdommene hun jobber med ikke er det de har gjort, men ungdommer som ikke er så ulik andre.

-Jeg bruker meg selv og mitt eget sanseapparat i møter med ungdommen, og det kan være strevsomt å få del i så mange vonde erfaringer som ungdommen bærer med seg. Jeg er avhengig av god støtte fra kollegaene i Konfliktrådet og andre samarbeidspartnere som har kontakt med ofrene, framhever Oliver.

Arbeidet med sakene som vurderes for ungdomsstraff og ungdomsoppfølging starter ofte i en koordineringsgruppe (KOG). Der sitter påtalejurist og etterforsker fra politiet, Friomsorgen, barnevernet og andre kommunale virksomheter. Der drøftes saker mot ungdommer, etter at samtykke foreligger.

-KOG kan gi råd til påtalejuristen underveis og før avgjørelse blir fattet, og veileder også meg som ungdomskoordinator i oppfølgingen i enkeltsaker. Dessuten utveksles gode faglige perspektiver og erfaringer rundt hver ungdom og bidra til god gjenoppretting, avslutter Ellen Oliver

Etter en firmafest i Stavanger sentrum, tok han nattbussen hjem litt over midnatt. Deretter gjenstod en kort gåtur fra bussholdeplassen til boligen. Da skjer det – fem menn kommer imot han og spør etter veien, før han uten varsel blir slått ned.

Da overfallsmennene løper fra stedet, kommer Jan Ove seg på beina – men skjønner snart at de følger etter han. Han forsøker å løpe, men blir tatt igjen. Det blir håndgemeng og de legger han i bakken.

-De sparka og slo meg i kroppen og i hodet. Jeg ropte om hjelp, men ingen hørte, forteller Jan Ove Hansen som ble frastjålet mobil og lommebok. Da gjerningspersonene endelig forsvant, kom han seg hjem og var glad for at han fremdeles hadde fasttelefon slik at han fikk varslet politiet om ranet. De kom raskt til stedet sammen med ambulanse. Sistnevnte fraktet Jan Ove til sykehus hvor han blant annet måtte sy flere sting i ansiktet og fikk behandling for brukne ribbein.

-Å bli ranet på denne måten, var en skremmende opplevelse. Men heldigvis fikk politiet raskt tak i gjerningspersonene. Jeg fikk meg en overraskelse da jeg fikk vite at dette var unge gutter – og ikke trettiåringer slik jeg oppfattet det den natta, sier Stavangermannen som vitnet i rettsaken noen måneder seinere.

Gjerningspersonene fikk sin dom. Alle ble idømt ungdomsstraff som gis ungdom mellom 15 – 18 år som begår gjentatt eller alvorlig kriminalitet og har et oppfølgingsbehov. Straffereaksjonen består av et ungdomsstormøte mellom ungdommen og den som er blitt utsatt for lovbruddet. Så utformes en ungdomsplan med krav og tiltak ungdommen må gjennomføre. Deretter vil et oppfølgingsteam bestående av profesjonelle fagfolk og personer fra det private nettverk, følger opp ungdommen i den perioden straffen varer som er opptil tre år for ungdomsstraff.

Dermed ble Jan Ove Hansen oppringt av konfliktrådet med spørsmål om han ville møte to av ungdommene. (De øvrige fullførte ikke ungdomsstraffen.) For mange ofre kan et møte med gjerningspersonen bety at angsten for å møte vedkommende igjen, dempes. Jan Ove sier han ikke har hatt noen psykiske plager etter hendelsen, men at han ønsket å møte guttene for deres egen skyld.

-Jeg tenkte at dersom jeg kan gjøre noe for to ungdommer slik at de skjønner hva de har forårsaket og dermed slutter med kriminalitet, ville jeg bidra. Ungdommene ødelegger jo livet sitt dersom de ikke stopper, sier Jan Ove Hansen som i møtet med guttene forklarte hvordan han opplevde hendelsen den mørke kvelden.

- Jeg ønsket å få dem til å forstå hva de hadde gjort, og det virket som de skjønte alvoret, sier Stavangermannen som tror slike møter i konfliktrådet kan være med på å få ungdommer som har begått kriminalitet, inn på rett spor igjen. Konfliktrådet er en ordning han har tro på.

Gunnvor Gjedrem er leder for Konfliktrådet i Sør-Rogaland – og sier at møter som dette – i trygge omgivelser der meklere leder møtet, kan være viktig både for gjerningspersonen og den som er utsatt for hendelsen.

-Den fornærmede kan fortelle om sin opplevelser og kanskje få en unnskyldning for det som skjedde eller en forsikring på at det ikke vil skje igjen. Det kan bety at det blir lettere å legge saken bak seg, og ikke gå rundt å være redd, sier Gjedrem som tror at slike møter kan forebygge kriminalitet.

-For en ung lovbryter kan det være god lærdom at de møtes ansikt til ansikt med den lovbruddet har gått utover. Da må de høre hva hendelsen har forårsaket av smerte, frykt og eventuelt andre plager både for vedkommende som opplevde det, familien og andre nærstående. Jeg vet at konfliktrådets metode med gjenopprettende prosess har god virkning for mange, sier konfliktrådslederen.

Konfliktrådet tar imot henvendelser fra mange ulike parter og instanser. Både privatpersoner, skoler, politi, borettslag, innsatte i fengsler og domfelte hos friomsorgen formidler kontakt med konfliktrådet. Ofte handler det om å ta ansvar og si unnskyld til noen som er påført skade eller en belastning.

Pål forklarte i møtet med konfliktrådets mekler at han og kameraten trengte penger fordi de skulle på ferie.

– Når jeg tenker tilbake på det, skammer jeg meg. Jeg er så flau over at jeg var med på å stjele fra en gammel dame, fortalte han og ønsket at konfliktrådet skulle kontakte bestemoren og høre om hun ville møte han. Sønnen til den eldre damen svarte at det ønsket ikke moren, men på spørsmål om Pål kunne sende et brev, var svaret ja.

Det tok en stund før Pål klarte å finne de rette formuleringene, men målet hans var klart - han ville gi   tydelig uttrykk for anger og han ønsket å gjenopprette tryggheten til den eldre damen.

I ettertid ringte sønnen til den eldre damen og takket for brevet.  Sønnen syntes også det var godt å se at handlingen ikke var personlig rettet mot moren hans. Og han var litt mindre frustrert da han forstod at det krevde mye mot og anger fra Pål for å ta ansvar for det han hadde gjort. Etter å ha lest brevet forstod han mer om hvilke tanker og følelser Pål hadde rundt det som hadde skjedd. Han trakk spesielt frem setningen som Pål hadde skrevet i brevet: «Fremover i livet mitt skal jeg alltid være obs på at andre har det bra, noe jeg håper du har».

I denne saken ble det ikke et gjenopprettende møte mellom gjerningspersonen og den fornærmede, men det ble likevel kontakt «nok» til at en fikk bedt om unnskyldning, og en annen kunne føle seg mer trygg.

Jeg tok kontakt med Konfliktrådet  ettersom jeg gjennomfører straffen for det tyveriet som jeg og en tidligere venn gjorde hos deg. Forstod at du ikke ønsket å møte meg personlig, men at det var greit at jeg skrev et brev til deg. Benytter meg derfor av denne muligheten.

 Jeg tar kontakt fordi jeg angrer og vil gjøre meg ferdig med alt det gale jeg har gjort. Det jeg gjorde, er noe jeg aldri vil oppleve igjen, jeg er ingen tyv og heller ikke en person som får mennesker til å føle seg redde. Jeg opplevde situasjonen som ubehagelig, da den tidligere vennen jeg hadde bare sa at vi skulle hente en lommebok. Ikke at vi skal stå utenfor ett vinduet og snike oss inn og gjøre det på den måten vi gjorde. Det er ikke godt for meg at du skal føle deg redd hele tiden, du skal aldri trenge å tenke tanken en gang og jeg håper du har det bra, tross det som skjedde. Har tenkt masse på hva som egentlig skjedde, vi var ungdommer som bare ville reise på ferie og trengte penger, da den tidligere vennen sa han visste om en som hadde penger i en lommebok. Det var ikke personlig mot deg, bare en måte å få penger på.  Mine tanker angående deg, er at du har følt deg redd for to gutter du ikke trenger å være redd for. Var derfor jeg også ville møte deg å si det selv, jeg er ingen tyv eller en som setter andre i fare. Fremover i livet mitt skal jeg alltid være obs på at andre har det bra, noe jeg håper du har. Og du trenger aldri å føle deg utrygg når det gjelder meg eller frykte at noe sånt kunne skjedd igjen. For noe sånt kunne jeg aldri gjort igjen!

Unnskyldning og anger – med vennlig hilsen Pål