Man skal ikke plage andre. Man skal være grei og snill. Og for øvrig kan man gjøre hva man vil

Forskjellen mellom Kardemommeloven og konfliktrådsloven er at sistnevnte har noen flere paragrafer. Ser vi på politimester Bastians rolle i Kardemomme by, er  han både politi, aktor, forsvarer, jury, dommer, fengselsvesen og benådningsinstans.

Det slipper heldigvis våre meglere, selv om det kan være fristende å innta flere roller.

Meglere i nabokonflikter kan neppe ha unngått å få en tante Sofie i et meglingsmøte:

Hvis bare alle var som jeg, så ville alt bli bra. Men ingen andre er som meg, å langt i langt i fra. Huff.

Tante Sofie har huffet seg i årevis - over en gal verden og personer i nabolaget. Huffingen er greit, men det må ikke bare bli med det. Her kommer Konfliktrådet inn.

Vi lar henne huffe seg direkte overfor den eller dem det gjelder, og hun far tilbakemeldinger på huffingen sin.

"Gjort er gjort og spist er spist" er et kjent uttrykk fra Hakkebakkeskogen, og fungerer som unnskyldning for egne og andres feiltrinn. Ved dårlig samvittighet kan det bli litt for lettvint å lire det av seg, men i forhandlinger har vi ofte ikke annet valg enn at partene legger ugjerninger og hevnlysten bak seg. Vi må imidlertid ikke stoppe der, men se framover.

Uttrykket "Heretter skal alle dyrene være venner" bringer tanken hen på hvordan partene skal forholde seg til hverandre i fremtiden. Men pass på slik at ikke Bamsefars uttalelse blir en domsavsigelse, men at den inngår i en konfliktrådsavtale hvor partene har kommet fram til en gjensidig forståelse.

Prosessen i meglingen

Hvor finner vi så den hos Egner? Jo, i all vaskingen. Hovedtemaet i boka om Kardemomme by er hvordan røverne uskadeliggjøres og forvandles til aktverdige borgere av byen. Og liksom prosessen i meglingen blir vaskingen et renselses- og gjenfødelsesritual.

Det er folk utenfra, altså ikke de som er blitt frarøvet noe, som har meglerrollen. Fru Bastian får dem til å vaske seg uten å bruke tante-Sofie--terror. Derimot gjør hun grundig forarbeid ved å servere kaffe og frokost og hun setter markblomster på bordet. Rammen rundt et meglingsmøte er viktig. Røverne føler seg sett av fru Bastian. Selv om Kasper egentlig synes at vasking er noe tull, så gjør han det likevel. Megler nr. 2 - barbermester Sørensen, er med på renselsesprosessen. Han klipper og barberer dem og klarinetten hans er like viktig som saks og kam. Røverne går fra å være røvere til igjen å bli musikanter. Torbjørn Egner viser oss at kriminelle ofte ikke er stort annerledes enn deg og meg. Det opplever vi på meglingsmøter. Vi må se noe annet i en forbryter enn en forbryter. Egner lar lovovertrederne bli aksepterte medlemmer av samfunnet så snart de erkjenner å ha gjort noe galt.

I Hakkebakkeskogen møter vi Klatremus. Han er en småkriminell boms. En dag stjeler han nøtter hos Ekorn-Jensen. Da han blir oppdaget - og for å komme seg ut av en pinlig situasjon - tilbyr han seg å sitte barnevakt for ekornbarna. I realiteten inngår Klatremus en arbeidsavtale, slik en del meglinger ender med.

Egner bruker humoren til å vise at småkriminelle personer egentlig er svært menneskelige. Den gang han skrev bøkene kunne folk få lange fengselsstraffer for mindre lovbrudd og sjansen for å bli utstøtt av det sosiale fellesskap var stor. Kriminalpolitisk sett lå Egner ca. 40 år forut for den norske kriminalpolitikken.

Egners menneskesyn med vekt på ubrukte ressurser, bør vi også ha med oss.

Et spørsmål står igjen. Etter å ha sett Egners holdning til småkriminalitet og lovbrudd samt hva han har betydd for oppvoksende generasjoner - er det betimelig å spørre om hvem som egentlig er Konfliktrådets "far" - professor Nils Christie eller Thorbjørn Egner?

Møter og dialog mellom mennesker etter lovbrudd og i konflikter, er særlig viktig i vår tid for å snu negative konflikteskalerende tendenser, fordommer og stereotypier, og forebygge lovbrudd slik meklerne var inne på i det forrige oppslaget denne uken.

Det personlige møtet mellom partene ansikt til ansikt i en trygg og godt forberedt ramme, ledet av upartiske meklere, gir mulighet til nye innsikter, endring og konfliktnedtrapping. Det kan bety positive endringer for den enkeltes situasjon, som også kan være viktige for et helt lokalsamfunn. I konfliktrådets møter kan gode krefter mobiliseres i den enkelte og sammen for et trygt samfunn som evner å inkludere mennesker, ikke minst barn og ungdom som trenger støtte for å komme ut av dårlige miljøer.  

Om gjenopprettende prosess  

Et gjenopprettende møte er partens prosess, det er de som selv setter ord på hva som har skjedd og hva som er viktig for dem nå. Å delta aktivt i dialogen kan ikke minst bidra til å få stilt viktige spørsmål som bare den andre parten som kan gi svar på. Konsekvenser av handlinger kommer ofte bedre fram gjennom en direkte dialog mellom partene. Det kan også være viktig for partene å se hvem andre som har blitt berørt av situasjonen eller det som skjedde. Kanskje var det deres familie, venner, eller andre? 

Når partene i møtet har delt hvordan de har opplevd det som har skjedd og hvem det har berørt, åpner dette også for å ta ansvar for konsekvensene. Hva skal til for at situasjonen nå kan bli bedre? Etter et lovbrudd gis gjerningspersonen på denne måten mulighet til å rette opp skader og urett så godt det lar seg gjøre. Å møtes personlig ansikt til ansikt åpner for å se hverandre i et nytt lys, og kanskje også se nye sider. Denne erfaringen kan være kimen til positive endringer også framover. 

Ved å ta aktivt del og få snakket sammen i en trygg ramme etter alvorlige og vonde hendelser, kan partene gjenvinne trygghet og oppleve mestring. Det kan også bli lettere å få lagt hendelsen mer bak seg og gå videre i livet. Konfliktrådet driver ikke med terapi, men gode dialoger mellom mennesker kan ha positive effekter. Det kan være befriende å få stilt det spørsmålet og få sagt det som var viktig for deg til rette person i et godt forberedt møte, kanskje også med andre personer til stede som begge parter ønsker skal være der sammen med dem.  

De som møtes til gjenopprettende møter i konfliktrådet kan også bestemme seg for å inngå en avtale om det som er viktig for dem nå, og kanskje hvordan de ønsker at situasjonen skal være framover.   

Konfliktrådene gjennomfører en brukerundersøkelse blant brukerne av våre tjenester, og de fleste av respondentene svarer at de vil anbefale konfliktråd til andre. Flere resultater kan du lese her.

Vet du om denne muligheten?  

Dette er overskriften på en informasjonsbrosjyre vi har laget spesielt for de som har vært utsatt for et lovbrudd (fornærmede part i straffesaker). Vi erfarer at det fortsatt er langt igjen før kunnskap om konfliktrådet er allment kjent i samfunnet, og særlig hvilke muligheter gjenopprettende møter kan gi fornærmede for å gjenvinne sin trygghet. Derfor har vi laget en egen side rettet spesielt mot dem.

Blant saker konfliktrådene mottar hvert år utgjør voldssaker den største sakstypen. Forutsetningen for et møte i konfliktrådet mellom fornærmede og gjerningsperson etter alvorlige lovbrudd, er at gjerningspersonen(e) har erkjent de faktiske forhold i saken og ønsker å gjøre opp for seg. Fornærmede kan i slike tilfelle ha stort utbytte av en gjenopprettende prosess nettopp som tidligere beskrevet, for å bearbeide hendelser og få tilbake sin trygghet.  

Den som har vært utsatt for et lovbrudd (fornærmede part) kan både selv ta initiativ til et gjenopprettende møte med gjerningspersonen, f.eks. ved å ta direkte kontakt med konfliktrådet, eller de kan bli kontaktet i forbindelse med en straffegjennomføring for et mulig gjenopprettende møte.  

Se oversikt over alle landets konfliktråd HER.

Konfliktrådets meklere og gjenopprettende prosess - som ringer i vannet 

I konfliktrådet er den aller viktigste ressursen meklerne våre som gjør dette som en frivillig innsats på sin fritid. Meklerne er oppnevnt for 4 år av gangen. Deres viktigste kvalifikasjon er deres personlige egnethet til meklerrollen. Konfliktrådet gir samme opplæring til alle landets meklere, og følger dem videre opp med veiledning og faglige oppdateringer blant annet på meklersamlinger.  

Per i dag er det på landsbasis om lag 450 meklere tilknyttet de 12 konfliktrådene. Sammensetningen av meklere skal være bred og ha god representativitet fra alle landets kommuner. Over de 30 årene konfliktrådene har eksistert er det mange innbyggere som har fått erfaring med å være mekler, og det kommer stadig nye til. På denne måten bidrar konfliktrådet til å bygge erfaring og kunnskap i befolkingen om hvordan vi kan møte konflikter og lovbrudd på en konstruktiv framtidsrettet måte.  Kanskje vil gjenopprettende prosess som ringer i vannet bli framsnakket av de som har deltatt enten som meklere eller parter slik at dette til slutt har blitt allmenn kunnskap? 

Og det finnes mange flere aktører i samfunnet som bidrar til det samme – blant annet i frivillig sektor, som eksempelvis Gatemekling i Røde Kors og i utdanningssektor der det ved enkelte skoler er et system for elevmekling. Når jeg først begynte som mekler i konfliktråd på 90-tallet var en første tanke som slo meg - hvorfor er ikke dette pensum i skolen? Kommunikasjon og konfliktløsning er jo kunnskap vi alle har nytte av i livet.  

Å mobilisere de gode ressursene i lokalmiljøet var en grunntanke for konfliktrådsordningen som stadig er aktuell på flere måter, nå også gjennom egne straffereaksjoner for ungdom, som bygger på en gjenopprettende tilnærming. Disse reaksjonen kan du lese mer om HER. 

Mekling og dialogfeltet er aktuelt på mange arenaer i samfunnet, som en klok måte å finne fram til varige og gode løsninger som de berørte partene føler eierskap til, som gir mulighet for vekst og endring av konfliktsituasjoner. 

Lokalsamfunn som evner å løse og lære av konflikter, som mobiliserer støtte og ressurser rundt mennesker i vanskelige situasjoner, og i konflikter fremmer trygge, åpne lokalsamfunn – det er en grunnstein i et demokrati, intet mindre.  

Mange ser til Norge 

Konfliktrådene i Norge var blant de første i Europa med en landsdekkende og statlig meklingsordning. Denne ordningen, som både omfatter straffesaker og sivile saker, får mye oppmerksomhet fra andre land, og vi mottar stadig besøk fra ulike grupper. I høst kan vi nevne besøk fra en gruppe studenter fra masterstudie i konfliktløsning ved Universitetet i København. En annen delegasjon kom helt fra Japan, og var opptatt av gjenopprettende prosess som del av reintegrering i samfunnet for de som har sonet fengselsdommer. Konfliktrådene har i tillegg et pågående prosjektsamarbeid med Estland, der en tverrfaglig gruppe med fokus på barn og unge nettopp besøkte konfliktrådet og samarbeidspartnere i Bergen. Og akkurat denne uken gis det mekleropplæring fra to av konfliktrådets kursinstruktører til meklere i Estland.

Det å delta i denne internasjonale uken for å fremme gjenopprettende prosesser er viktig for oss. Vår visjon er å bidra til trygge samfunn ved at vi fremmer praksisen for dialog etter et lovbrudd og i konflikter. På denne måten kan vi sammen bidra til å lære av det som skjedde, forebygge at det skjer igjen og få bearbeidet vonde følelser og opplevelser. Slik kan vi lettere legge noe bak oss, eller forsone oss med det som har skjedd uten at det skal definere oss og hvem vi vil være framover.   

Økt bruk av gjenopprettende prosess er en god utvikling som kan bidra positivt i samfunnet på mange vis, og vi er stolte av å være en del av denne utviklingen.  

Vil du følge med på utviklingen av dette området også internasjonalt er «European Forum For Restorative Justice» det sentrale faglige møtestedet for både praktikere, forskere og andre som er interesserte i utvikling av gjenopprettende prosess. Les mer på nettsiden deres: https://www.euforumrj.org/en 

Hva tenker du om bruken av gjenopprettende metode kontra andre, mer «tradisjonelle» straffemetoder?

- Jeg har stor tro på konfliktrådets bruk av gjenopprettende metode som et alternativ for, eller i tillegg til, andre metoder. Sentralt står nødvendigheten av, og muligheten for, å aktivt ta ansvar i gjenopprettingsprosessen, både ved oppmøte i forsamtale og i meklingen ansikt til ansikt med den en har noe uoppgjort med.

Det forteller mekler i Sør-Vest, Arthur Uno Rognmo. Hans kollega i Trøndelag, mekler Rikesh Yogeswaran, forteller noe av det samme:

- I motsetning til tradisjonelle straffemetoder så vil partene ha en større, og ikke minst personlig, del i saken. Dette eierskapsforholdet til saken kan tilrettelegge for å gjenopprette ulike former for skade og tap. Ved gjenopprettende prosess erfarer jeg at partene kan lukke hendelsen selv, og dermed myndiggjøre seg selv. Dette kan videre føre til at partene opplever mestring og selvtillit i møte med andre hendelser i deres liv, sier han.

Også mekler Liv Berit Esborg i Telemark tenker gjenopprettende metode er å foretrekke, og forklarer det ved at en gjenopprettende prosess lett kan skreddersys til partene i en sak – noe som er en ganske enestående kvalitet, ifølge henne selv.

Hva er det viktigste en får ut av metoden?

Det er godt vi får bekreftet at våre meklere har tro på metoden de bruker. Hva er så det viktigste en får ut av å bruke gjenopprettende metode?

- Frivillighet ved å delta gjør at man starter en prosess i seg selv, der en ønsker å fortelle sin historie, forteller mekler Anja Røstgård i Nordland.

Hun trekker fram det å kunne møtes, se hverandre, og at alle parter får si noe om sin opplevelse av hendelsen som har ført til konflikten. Mekler Rikesh bygger videre på den tanken:

- Noe av det aller beste man kan oppleve ved å benytte gjenopprettende metode er den forløsende følelsen av å konfrontere den andre parten i hendelsen. Dette kan være noe partene har gruet seg til, kjent på ekstrem skam over eller virkelig angret på. Det kan være veldig sterke følelser partene kan kjenne på, som motparten ikke har tenkt på som en mulighet.

De som møter til mekling skal også ha for at de er modige. Det mener mekler i Hardanger, Gunn Olaug Hanevik:

- Noko av det viktigaste er at partane får fortjelja sin historie med sine eigne ord. Ein får kartlagt partanes behov. Dei må lytte til kvarandre. Dei får uttrykt følelsar, sett ord på det som er vanskelig. Ein kan få gjenoppretta tryggheiten for den som har vært utsett for fysisk eller psykisk skade, og den som har forårsaka hendinga kan få anledning til å be om unnskyldning og ordna opp for seg enten det er økonomisk eller å utføra arbeid, forteller hun.

I likhet med henne mener også Liv Berit at det viktigste er nettopp det å selv kunne sette ord på det som har skjedd:

- Det viktigste er at partene får bruke stemmen sin til å fortelle om sin opplevelse med egne ord. På samme måte som partene eier konflikten, eier de også løsningen, reflekterer hun.

Mekler Arthur peker på at fokuset er rettet på å løse konflikter på en måte som ikke bare straffer, men også gjenoppretter relasjoner. At når de involverte partene får muligheten til å uttrykke seg, forstå konsekvensene av sine handlinger, ta ansvar og bidra til løsninger gir dette en følelse av eierskap og mening.

Våre meklere virker rimelig samstemte på at noe av det viktigste med gjenopprettende metode er det faktum at partene selv taler sin sak, at de kan uttrykke sine følelser og tanker, og at de har direkte eierskap til saken. Dette vil igjen gjøre møtet mer meningsfylt, og legge muligheter for å forstå den andre parten bedre.

Har gjenopprettende metode en plass i fremtiden?

Sist men ikke minst, er vi nysgjerrige på hva våre meklere tenker om behovet for gjenopprettende metode i fremtiden. Er det en utdøende greie, eller bør det satses på?

- Jeg tror at gjenopprettende metode vil være nødvendig så lenge det finnes noe å gjenopprette. Så lenge folk har relasjoner med hverandre så risikerer man både heldige og uheldige utfall, tenker Rikesh.

Flere av de andre meklerne tenker spesielt på det digitaliserte samfunnet som en faktor som vil føre til større behov for bruken av gjenopprettende metode.

Mekler Arthur trekker frem det som går på teknologisk utvikling relatert til skjermbruk og sosiale medier:

- Vi ser en tendens til at konfliktsituasjoner oppstår på grunn av økende polarisering, delvis forsterket av sosiale medier. Fortsetter denne trenden tror jeg vi vil se et økt behov for å løse konflikter på en måte som fremmer forståelse, gjenoppretter relasjoner og bygger på fysisk møte mellom mennesker i trygge omgivelser, sier han.

Liv Berit trekker også inn behovet for gjenopprettende prosesser på tvers av fagfelt – i skole, barnehage, institusjoner, barnevern og liknende. Gunn Olaug tenker i samme baner, både om sosiale medier og behovet på flere arenaer:

- I dagens samfunn brukar nesten alle sosiale medier. Det er ofte me får saker der ein har delt bilder, kome seg inn på for eksempel Facebook og brukt profilen til å laga konflikt. Det vil sikkert ikkje bli mindre av slike saker i framtida, tenker hun.

- Men også i fengselet bør det tilbys mekling, også i dei mest alvorlege sakene bør det tilretteleggest for gjenopprettande møter. Det er sjølvsagt den som er utsett for skade som må ynskja dette. Også er det viktig at tilbodet står ved lag over tid, slik at når helingsprosessen er i gang kan behovet for å treffa gjerningspersonen melde seg, reflekterer Gunn Olaug.

Rikesh avslutter:

«Hvis flere blir bevisst konfliktrådet, kan det øke bruken av gjenopprettende prosess. Med økende potensial for å bli utsatt for ulike former for krenkelser og relasjonelle brister, så vil behovet for bruk av gjenopprettende metode naturligvis øke.»

Vi må tilbake til 1975 for å finne opprinnelsen til det som i dag kalles Restorative Justice Week. Da lanserte engelskmennene, rettere sagt fengselsprester, en dag for å huske de som sitter i fengsel. Denne dagen ble kalt Prisoner`s Sunday. 20 år senere var dagen spredt til flere land, og hadde utviklet seg til å vare en hel uke i strekk.

I 1996 døper kanadierne uken om til «Restorative Justice Week: Community, Victims & Prisoners» - som senere blir forkortet til versjonen vi kjenner i dag, og som European Forum for Restorative Justice årlig initierer. Dette europeiske forumet bidrar til å fremme feltet internasjonalt, og er en sentral faglig arena for praktikere, forskere, embetsfolk og flere.

Det gjenopprettende feltet er i stor grad drevet fram av behov for reformer innen strafferett for å redusere bruk av fengsel. Samt behovet for å og utvikle alternativ som bedre kan forebygge nye lovbrudd og som ivaretar hensyn til fornærmede, lovbryter og samfunnet som helhet.

Litt lenger bak i historien

Skal vi finne selve roten til gjenopprettende prosess, må vi et stykke tilbake i tid og over i andre kulturer.

Ideen om å respondere på kriminalitet ved å gjøre det godt igjen ved direkte deltakelse, er på ingen måte ny. Ser man til urfolk, som maori-folket på New Zealand, har normen vært at man tar tak i konflikter selv, fremfor å sende dem videre til en type rettssystem. Og ser man til Tanzania finner man mye av inspirasjonen til den norske varianten av gjenopprettende prosess.

Nils Christie (1976) beskriver metoden i Tanzania, nærmere bestemt Arusha-provinsen, som en nær og åpen prosess. I et overfylt hus i en bitteliten landsby er det opprømt snakk, smil og vitsing – det er rettssak. Konflikten er mellom en mann og en kvinne, som befinner seg midt i sentrum av rommet. Rundt dem er slekt og venner, mennesker fra landsbyen og nabolandsbyen, og tre dommere. Slekt og venner deltar i samtalen, men de tar ikke over. Dommerne er svært passive – de er ikke vant med slike landsbysaker. Alle de andre i rommet fører prosessen videre, de redegjør for det aktuelle hendelsesforløpet og trekker frem relevante synspunkter. Eks-paret i sentrum snakker ofte og blir ivrig lyttet til.

Christie så dette i kontrast til det som skjer i en rettsal, der hovedpersonene er passive vitner og de profesjonelle aktørene har hovedrollene. Han så behov for å utvikle et alternativ som var offer- og lekmannsorientert, der de opprinnelige partene i konflikten fikk delta aktivt for å finne fram til gode løsninger sammen. Christie så konfliktenes potensial for læring og positive endringer dersom folk selv fikk delta aktivt.

Denne type åpen og deltakende prosess kan vi finne i flere kulturer, både i fortid og nåtid. Dagens gjenopprettende prosess kan på flere måter minne om denne varianten.

Norges gjenopprettende historikk

I Norge var det flere elementer som bidro til fremveksten av det vi i dag kaller konfliktråd. På slutten av 70-tallet begynte en problematisering rundt bruken av fengselsstraff for unge lovbrytere. En pekte på at unge under 20 år utgjorde over 40 prosent av alle fengselsdømte for forbrytelser. Og var et fengselsopphold noe som egnet seg for de unge?

Det ble fremmet forslag om redusert bruk av fengsel, og en utvikling av økt bruk av alternative reaksjoner, spesielt for de yngre lovbryterne. Dette ble lansert av daværende justisminister Inger Louise Valle i Stortingsmelding nr. 104 (1977–1978): Om kriminalpolitikken, den såkalte «Kriminalmeldingen».

Litt tidligere holdt Nils Christie en forelesning som senere skulle få stor betydning. Utgivelsen av artikkelen «Konflikt som eiendom» (1976) fikk stor innflytelse for idégrunnlaget til konfliktrådsordningen både her til lands og internasjonalt.

Dagens form for gjenopprettende møte mellom fornærmede og lovbryter (victim-offender mediation) begynte tidlig på 1980-tallet. I 1981 ble det første pilotprosjekt startet i Norge, og Finland fulgte etter to år senere.

Vi hopper litt fram i tid, til 1988. Riksadvokaten sender brev til Justisdepartementet med forslag om at konfliktrådsordningen skal reguleres ved lov. I 1991 blir Lov om konfliktråd vedtatt av et enstemmig Storting. Loven åpner for å mekle både i straffesaker og egnede sivile saker som et gratis tilbud for hele befolkningen. Konfliktrådsordningen blir raskt iverksatt, og landsdekkende fra 1994.

Konfliktrådsloven tydeliggjør selve verdigrunnlaget for konfliktrådet. Det er bestemt i konfliktrådsloven paragraf 1 at konfliktrådenes arbeid «skal bygge på en gjenopprettende prosess som legger til rette for at partene og andre som er berørt av et lovbrudd eller en konflikt i fellesskap bestemmer hvordan virkningene skal håndteres».

I konfliktrådets tidlige fase på 1990-tallet var typiske sakstyper butikktyveri og skadeverk begått av ungdom. Blar vi oss frem til 2023 er det et bredt aldersspenn blant de som deltar i konfliktrådets møter, men ungdom utgjør fortsatt en hovedgruppe. Sakstypene har endret seg over årene, og vold er nå den største lovbruddskategorien for saker til konfliktrådet. I voldssaker kan det være stort behov for et gjenopprettende møte både for fornærmede og for gjerningsperson. I møte med hverandre kan spørsmål besvares, økt innsikt oppnås, nye lovbrudd forebygges, og ikke minst kan den som ble utsatt for volden gjenvinne sin trygghet.

De fleste av sakene konfliktrådet mottar henvises fra politi og påtalemyndigheten. I tillegg er det en stabil andel av henvendelser fra innbyggere med behov for dialog i en konflikt.

I 2004 ble konfliktrådene statlige, og man reduserte antall konfliktråd fra hele 81 til 22. I dag er det 12 konfliktråd som sammen dekker landet, med omtrent 550 meklere på landsbasis.

Dagens gjenopprettende praksis – i praksis

I dag er gjenopprettende praksis godt etablert i et stort knippe land, spesielt i Europa. Nesten alle medlemsland i EU er representert. Noen land følger den norske modellen, som i stor grad baserer seg på frivillige som tilrettelegger møtene, mens andre har profesjonalisert modellen. På tross av sin spredning over hele verden, med de lokale forskjeller som hører med, er kjernen i det som praktiseres det samme. Anerkjennelsen av gjenopprettende prosess som en ønsket utvikling innen strafferettsområdet vises også gjennom flere internasjonale retningslinjer om dette fra Europarådet, FN og EU.

Stadig flere land knytter nå gjenopprettende prosesser til flere felt enn strafferetten, blant annet i skoler, nabolag, arbeidsplasser og andre miljøer. I disse sammenhengene kan gjenopprettende prinsipper brukes til å lære hvordan en kan se konflikter på ulike måter, og hvordan en kan opparbeide seg ferdigheter for å handle som ansvarlige mennesker og gjennom dialog bidra til trygge lokalmiljøer som en grunnpilar i demokratiske samfunn.

Med det har vi, altfor kjapt, gått gjennom hovedpunktene av historien til gjenopprettende prosess. Med bakgrunnen på plass er vi klare for å begi oss ut på den gjenopprettende uken. Heng med!

- Jeg ble mekler først og fremst fordi jeg syntes det så veldig interessant ut. Jeg er glad i mennesker og glad i å jobbe med folk, forteller trønderen.

Hun legger til at det er givende å hjelpe til i en prosess og se hva partene klarer å ordne opp i selv. Når de kommer frem til en løsning alle parter kan leve med, er hun fornøyd.

Som mekler siden 2002 har det blitt en del saker, og Berit innrømmer at når hun er ferdig med en sak, glemmes den fort. Unntaket er noen få møter der hun har blitt litt ekstra rørt:

- Jeg husker spesielt en sak fra fengselet som omhandlet vold. Partene fikk møtes mens den ene parten var under soning. Det var et fint møte hvor begge partene fikk snakket sammen og tryggheten ble gjenskapt, mimrer hun.

Videre forteller Berit at det var betryggende for han som ble utsatt for volden å høre at han var et tilfeldig offer. Han som satt fengslet hadde et stort behov for å snakke med den fornærmede i saken, og møtet gjorde at det ble bedre for begge to.

- Dette møtet gjorde inntrykk, og jeg så at de begge faktisk fikk det bedre etterpå, forteller hun.

Det er tydelig at vår mekler i Trøndelag har mange gode erfaringer fra meklerrollen, men er det noe som skiller seg ut som mer utfordrende?

Det er det. Berit mener at noe av det mest utfordrende er situasjoner der partene ikke viser forståelse for hverandre, eller de ikke ønsker å høre på den andre. Når de ikke kommer frem til en løsning som føles riktig for begge parter.

Heldigvis er det flest av de gode meklingssakene, hvor Berit kanskje får litt ekstra bruk for sin erfaring som forløser. Takk for at du er mekler hos oss, Berit!

I 2022 fikk Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådene et felles oppdrag om å utrede hindringer og muligheter for tverrsektorielt samarbeid og velferdstjenestenes deltakelse under gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging. Dette er det første oppdraget gitt av den tverrdepartementale kjernegruppen for utsatte barn og unge og Sekretariatet for konfliktrådet har ledet arbeidet.

Utredningen har vist at de tidligere identifiserte utfordringene fortsatt gjelder. Ungdomsreaksjonene er fortsatt lite kjent blant velferdstjenestene, og de er fortsatt usikre på sitt ansvar og sin rolle i reaksjonene. Direktoratsgruppen mener årsakene blant annet skyldes at ansvar og roller er utydelige i gjeldende lov. Videre at det er få saker i året (ca. 500 saker) som er spredt over hele landet. Det er også fortsatt mangler og store geografiske ulikheter når det gjelder tilgang på tiltak for ungdom, særlig knyttet til vold, skadelig seksuell atferd, rus og psykisk helse. Dette skyldes dels de nevnte utfordringene knyttet til roller og ansvar, dels manglende kapasitet og ressurser. I saker som gjelder ungdomsstraff for alvorlig volds- og/eller seksuallovbrudd, mener vi dette også kan skyldes at ungdommens risiko- og beskyttelsesfaktorer ikke systematisk er kartlagt med standardiserte og anerkjente verktøy, og at tiltak ikke tilpasses den enkeltes risiko.

Vi anbefaler en tiltakspakke
Vi foreslår flere tiltak som skal styrke velferdstjenestenes kjennskap til ungdomsreaksjonene og deres ansvar og oppgaver ved gjennomføringen av straffereaksjonene. Når det gjelder ungdomsstraffesaker der unge har begått volds- og seksuallovbrudd fant vi at spesielt denne målgruppen mangler tiltak og behandlingstilbud, og at dette særlig gjelder tilgang til de spesialiserte statlige tiltakene og tjenestene. Vi har derfor flere anbefalinger som har til hensikt å gjøre de spesialiserte tiltakene som finnes i dag mer tilgjengelig.

- Dette har vært et spennende oppdrag og vi mener at tiltakene vi har foreslått i denne rapporten vil ha en god effekt. Samarbeidet på tvers av etater og sektorer har også gitt stor gevinst i seg selv. Vi har fått en felles forståelse for problemene og hva som skal til for å løse dem. I tillegg mener vi dette samarbeidet vil gi gevinster i oppfølging av utredningen og i videre utvikling av ungdomsreaksjonene og fremtidige tiltak som fører til at målgruppen får den hjelpen de trenger, sier Torunn Janbu avdelingsdirektør (Hdir), Charlotte Stokstad (Bufdir) og Edle G. Pallum avdelingsdirektør (Sfk).
Rapporten ble levert til departementene 31. Oktober. “Tverrsektorielt samarbeid og velferdstjenestenes deltakelse under gjennomføring av ungdomsstraff og ungdomsoppfølging” er nå lagt ut på Helsedirektoratet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Sekretariatet for konfliktrådenes hjemmesider.

En mandag ettermiddag mot slutten av oktober arrangerte TRYGG BY et 3 timers «stormøte», der overskriften var Ungdommens perspektiv. De unge deltakerne var svært engasjerte, og var involvert på arrangementssiden, både som deltakere, gruppeledere og konferansier.

Oppvekstdirektøren presenterte sin stab, og sto for både velkomsttale og avslutning av arrangementet.

Ungdommens perspektiv

Tema for møtet var som nevnt ungdommens perspektiv, og bestillingen: hvordan vi alle kan bidra til å gjøre Trondheim tryggere. Kommunaldirektøren har uttalt at alderen på de som utøver vold har gått ned – helt ned til de som går på barneskolen. Det har også blitt et problem at ungdom samler seg og lager bråk rundt byens kjøpesentre, og statistikken på tyveri er stadig økende.

Det ble gjennomført et tilsvarende arrangement tidlig i sommer der en del tiltak ble satt i gang, men langt nær så mange som ungdommene hadde ønsket seg. Både i sommer og på dette møtet ble det presentert tiltak om hva som er gjort fra skole, SLT, politi, helsetjenester og ungdomskontakter. Men konfliktrådet ble ikke nevnt med et ord.

Først etter et kort fremlegg av konfliktrådet, og vår rolle i tilsvarende saker, kom det mye respons fra ungdommene. De fremmøtte var svært reflektert ungdom som hadde mange spørsmål, men også klare svar på hva de ønsket seg av skole og fritid. Vi spurte dem om de følte seg helt trygge når de ferdes ute i sentrum på kveldstid, og mange svarte nei. De var veldig bevisst på hvor de gikk og hvor de ikke skulle gå.

Noen av oss ble deretter tildelt rollen som gruppeledere, og fikk oppgaven med å gjennomføre en mini-workshop for 14 grupper.

Hvorfor har vi ikke hørt om dere?

Det første som ble nevnt hver gang vi satte oss ned, var spørsmålet: «Hvorfor har vi ikke hørt om dere? Vi visste ikke at dere kunne bidra så mye i mange av problemstillingene vi har meldt inn."

Det ble skrevet referat fra alle grupper, og en rekke Post-it lapper ble festet på workshop-plakatene.

Vi følte vi var midt i smørøyet blant de som har mest kunnskap om ungdommens hverdag og problemstillinger, og fikk bekreftet at de ønsker mye mer fra oss.

Kommunaldirektøren avsluttet med å love at ansvarlige fra staben blir satt til å følge opp de ulike forslagene fra de fremmøtte.

For oss i konfliktrådet ble det nok en gang en bekreftelse på at potensialet er stort, bare vi når frem hos målgruppene.

Bestillingen vi fikk fra vår neste generasjon ser du på bildet.

Tirsdag 24. oktober var tiden inne for årets SLT-samling, som denne gangen ble avholdt digitalt ved hjelp av streaming. På programmet stilte forskere fra Universitetet i Oslo og Høgskulen på Vestlandet, SLT-koordinatorer i både Vennesla og Lillestrøm, politikontakter og fagkoordinator for forebygging og folkehelse i KoRus Oslo. Programmet kan du lese HER.

Tilbakemeldingene har vært gode, og flere legger vekt på at det er verdifullt med variasjonen av forskere og praktikere.

Tenker du at dette er noe du burde fått med deg? Opptaket kan du se når som helst HER

Hærverk for 200 000,-

I denne saken hadde mekler Torry forsamtaler med klager, en vaktmester i Trondheim.

Saken omhandlet hærverk for en verdi på rundt 200 000,-. Vaktmesteren ønsket å konfrontere guttene med det de hadde gjort.

Det ble jobbet spesielt mye med å oppnå kontakt med en av de påklagede og hans mor. Gutten ville trekke samtykket til konfliktråd, men mekler sendte likevel en SMS der han oppfordret gutten til å ta ansvar for saken. Han snakket også med guttens mor på telefon, og til slutt ble det - litt motvillig - gitt samtykke til konfliktråd, og avtalt meklingsmøte i høstferien.

I formøte nektet gutten for at han hadde noe med denne saken å gjøre, og mor var veldig provosert av at hennes uskyldige gutt var anmeldt for et så omfattende hærverk. Det ble et ubehagelig formøte for mekleren, med ingen erkjennelse og lite forståelse for den anmeldte saken. De besluttet likevel at de skulle møte «klager» vaktmesteren. Mor formidlet at hun var oppriktig bekymret for om hun ville klare å beherske seg under meklingsmøtet, da hun fremdeles følte at gutten var urettmessig behandlet.

Høstferie og meklingsmøte

Mekler Torry forteller at han hadde begrenset tro på et vellykket meklingsmøte, da både sønn og verge viste liten eller ingen forståelse under formøtet. På grunn av dette hadde han endret sin vanlige meklingsstrategi, og startet dette møtet med å gi vaktmesteren ordet – for å rydde i saksforholdene og holde fokus på de faktiske forholdene som meklingsmøtet skulle gjennomgå.

Vaktmesteren innledet møtet med å redegjøre for dato, klokkeslett og sted for hendelsene under sin beskrivelse av de ulike forholdene i saken. Han fortalte at han hadde fysisk observert gutten, og kartlagt svært mye – noe som gjorde at spesielt mor responderte helt annerledes enn i formøtet. Hun fikk et aldri så lite sjokk av å høre hva gutten hadde vært med på.

Med mors reaksjon, kom også gutten i tale. Han la kortene på bordet og innrømmet alt, så dette ble en ny virkelighetsoppfatning og «Wake Up Call» i saken for hans mor.

Det ble til slutt et godt møte, og fra å grue seg til et møte som kunne ende opp som en «fiasko», kjente mekler på en lettelse over at dette virkelig ble et godt møte. Torry tenker i etterkant at han kanskje hadde vært for offensiv i forhold til samtykkeinnhenting, men utfallet var bra for begge parter, og en viktig læring for ungdom og verge.

I refleksjonsskjemaet til saksbehandler skriver mekler:

«En av mine bedre meklinger der idegrunnlaget bak konfliktrådet ble fullt ut gjennomført.»

Det siste sier ganske mye. Torry er en av de meklerne med lengst fartstid i konfliktrådet. Da han startet som mekler i konfliktrådet het presidenten i USA Ronald Reagan.

Hva med vaktmesteren - hva kan han fortelle om saken?

Jeg anmeldte flere forhold i samme sak, men politiet henla alt. Jeg tok til slutt på meg rollen som «etterforsker», og forhørte meg på skoler og i nettverk og kom slutt frem til riktig gjerningsperson. Jeg hadde til og med sikret fingeravtrykk på 3 robotgressklippere som var ødelagt, og følte at fra min side var saken «ferdig etterforsket».

Likevel ble sakene henlagt av politiet.

I samtale med politiets forebyggende gruppe ble det foreslått av saken kunne behandles i konfliktrådet. Jeg tenkte dette var en god løsning, men ville ha støtte fra politiet om at dette opprinnelig var en politisak.

Møtet i konfliktrådet gikk veldig bra, og samtale med sønn og mor ble til slutt en god opplevelse. Gutten erkjente forholdene og ba om unnskyldning.

I denne saken har jeg fått mye støtte fra mange foreldre om at det var bra jeg tok tak i denne saken. På skolen opplevde jeg først at lærere ikke ville involvere seg i gutten og de 2 andre som gikk på samme skole. De tenkte vel det ble ubehagelig å konfrontere guttene.

Men jeg mener at dette er viktig læring i ungdomsmiljø som driver ubetenksomt med hærverk som påfører andre store kostnader og utrygghet i lokalmiljøet. I dialog med de som er berørt og den som har begått kriminalitet, ligger et stort læringspotensial for unge gutter og jenter.

Tenkte forebyggende

Jeg var jo ikke ute etter å straffe guttene, men ønsket å komme i dialog med dem for å få slutt på hærverket. Dermed ble konfliktråd den beste løsning i denne saken, forteller vaktmesteren.

I ettertid føler jeg å ha bidratt med noe viktig – et viktig samfunnsoppdrag - i samarbeid med konfliktrådet. Ikke minst tenker jeg at ungdommene nå er bedre rustet i faget «konsekvenstenkning».

Siden du er så engasjert og har så stor tro på dialog, du skulle ikke søke på verv som mekler i konfliktrådet?

Du sier noe der. Ja, det burde jeg absolutt ha gjort. Jeg skal gå inn på konfliktrådets hjemmesider og lese meg opp.